Ja takk kaffe og mer, dr psykiater:-)

[Madelenemie]

Hei!

Jeg begynte på et svar til en psykiater jeg skrev og bad om time til.

Jeg har vært hos han en gang før, og da ga han meg komplimenter og jeg følte meg kanskje en blanding mellom alt fra, vakker, søt, yndig, unik, spesiell, smart, flink, beundret, verdsatt, og som han sa, han elsker smarte kvinner som meg:-), og jeg fikk kaffe, ikke bare fikk jeg kaffe, men han drakk kaffe og vi var sammen om å drikke kaffe og jeg kjente meg ikke  utviklingsforstyrret . (mesteparten av tiden føler jeg meg jo ikke som det, det er bare inni mellom jeg tross alt møter vanskene)(selv om jeg ikke ser mye på andre, så fikk jeg med meg at han smilte da han lente seg tilbake med sin kaffekopp, han var veldig avslappet og glad, han så på meg (jeg ser det når jeg ler og myser), men jeg smilte til han, men uten å se han inn i øynene, dessverre på sett og vis, jeg likte han, selv om jeg kanskje ikke ga godt uttrykk for dette)..han trodde ikke at jeg kunne ha autisme, jeg ble så lettet og lykkelig, for han var den første og er den eneste som bare sa akkurat det jeg ønsket å høre noen si.

Selv om han i ettertid har skrevet, "ok da:-)". på mail om at han nok tok feil ang det med autisme, så likte jeg følelsen han ga meg, han behandlet meg bare helt normalt, det er deilig at noen ikke syns at autisme er så opplagt, at noen hører på det jeg sier uten autisme i hodet, altså ikke hører og tolker autisme inn i alt, at noen bare også behandler meg som det opplyste menneske jeg også er, som en kvinne som blir smigret av komplimenter, og som et menneske som setter pris på å bli behandlet som likestilt, og  ikke bare at andre alltid skal veilede, oppklare, forklare alt for meg (selv om det er i beste mening), og ikke avfeie meg, av og til kan velmente forklaringer etterlate en følelse i en av at man er så avhengig av forklaringer, av en autoritet, som jeg på mange måter godtok, fordi jeg trengte kunnskapen og forklaringene, men også av takknemmelighet.

Jeg vil helt klart velge en psykiater som gir meg kaffe og smiler til meg,:-)

jeg vil ikke velge en psykiater som snakker og sier vi er enige, selv når jeg sier, "jeg er ikke enig" også skriver han selv i journalnotatet, at vi var enige.    ?? 

Jeg orker ikke tenke på mekanismene som forrårsaker alt dette, jeg vet bare at jeg foretrekker et menneske som gir meg en varm kopp kaffe, som smiler til meg, får meg til å føle meg bra, og som gjør det lettere å si ordene jeg ellers syns bare er lette å skrive, fordi uansett hva man skulle si, så henger ordene fast inni en, de om at man er søt og sjarmerende, eller følelsen av humor, som får en til å le, det gjør også kanskje at man lettere rellaterer til psykiateren som et menneske man kjenner seg nær og identifiserer seg med, og dermed noen som får en til å tenke mer i dialog, mer enn på at psykiateren har alle svar.

Og etter kaffe kommer et glass vin  (tullet litt der da)

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg begynte på et svar til en psykiater jeg skrev og bad om time til.

Jeg har vært hos han en gang før, og da ga han meg komplimenter og jeg følte meg kanskje en blanding mellom alt fra, vakker, søt, yndig, unik, spesiell, smart, flink, beundret, verdsatt, og som han sa, han elsker smarte kvinner som meg:-), og jeg fikk kaffe, ikke bare fikk jeg kaffe, men han drakk kaffe og vi var sammen om å drikke kaffe og jeg kjente meg ikke  utviklingsforstyrret . (mesteparten av tiden føler jeg meg jo ikke som det, det er bare inni mellom jeg tross alt møter vanskene)(selv om jeg ikke ser mye på andre, så fikk jeg med meg at han smilte da han lente seg tilbake med sin kaffekopp, han var veldig avslappet og glad, han så på meg (jeg ser det når jeg ler og myser), men jeg smilte til han, men uten å se han inn i øynene, dessverre på sett og vis, jeg likte han, selv om jeg kanskje ikke ga godt uttrykk for dette)..han trodde ikke at jeg kunne ha autisme, jeg ble så lettet og lykkelig, for han var den første og er den eneste som bare sa akkurat det jeg ønsket å høre noen si.

Selv om han i ettertid har skrevet, "ok da:-)". på mail om at han nok tok feil ang det med autisme, så likte jeg følelsen han ga meg, han behandlet meg bare helt normalt, det er deilig at noen ikke syns at autisme er så opplagt, at noen hører på det jeg sier uten autisme i hodet, altså ikke hører og tolker autisme inn i alt, at noen bare også behandler meg som det opplyste menneske jeg også er, som en kvinne som blir smigret av komplimenter, og som et menneske som setter pris på å bli behandlet som likestilt, og  ikke bare at andre alltid skal veilede, oppklare, forklare alt for meg (selv om det er i beste mening), og ikke avfeie meg, av og til kan velmente forklaringer etterlate en følelse i en av at man er så avhengig av forklaringer, av en autoritet, som jeg på mange måter godtok, fordi jeg trengte kunnskapen og forklaringene, men også av takknemmelighet.

Jeg vil helt klart velge en psykiater som gir meg kaffe og smiler til meg,:-)

jeg vil ikke velge en psykiater som snakker og sier vi er enige, selv når jeg sier, "jeg er ikke enig" også skriver han selv i journalnotatet, at vi var enige.    ?? 

Jeg orker ikke tenke på mekanismene som forrårsaker alt dette, jeg vet bare at jeg foretrekker et menneske som gir meg en varm kopp kaffe, som smiler til meg, får meg til å føle meg bra, og som gjør det lettere å si ordene jeg ellers syns bare er lette å skrive, fordi uansett hva man skulle si, så henger ordene fast inni en, de om at man er søt og sjarmerende, eller følelsen av humor, som får en til å le, det gjør også kanskje at man lettere rellaterer til psykiateren som et menneske man kjenner seg nær og identifiserer seg med, og dermed noen som får en til å tenke mer i dialog, mer enn på at psykiateren har alle svar.

Og etter kaffe kommer et glass vin  (tullet litt der da)

 

Jeg tror ikke en skal gå til psykologen for å ha kaffeslabbras?

Anonymkode: 5d58e...1b1

[Madelenemie]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke en skal gå til psykologen for å ha kaffeslabbras?

Anonymkode: 5d58e...1b1

:-)

Det er jeg helt enig med deg i:-)

[AnonymBruker]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg begynte på et svar til en psykiater jeg skrev og bad om time til.

Jeg har vært hos han en gang før, og da ga han meg komplimenter og jeg følte meg kanskje en blanding mellom alt fra, vakker, søt, yndig, unik, spesiell, smart, flink, beundret, verdsatt, og som han sa, han elsker smarte kvinner som meg:-), og jeg fikk kaffe, ikke bare fikk jeg kaffe, men han drakk kaffe og vi var sammen om å drikke kaffe og jeg kjente meg ikke  utviklingsforstyrret . (mesteparten av tiden føler jeg meg jo ikke som det, det er bare inni mellom jeg tross alt møter vanskene)(selv om jeg ikke ser mye på andre, så fikk jeg med meg at han smilte da han lente seg tilbake med sin kaffekopp, han var veldig avslappet og glad, han så på meg (jeg ser det når jeg ler og myser), men jeg smilte til han, men uten å se han inn i øynene, dessverre på sett og vis, jeg likte han, selv om jeg kanskje ikke ga godt uttrykk for dette)..han trodde ikke at jeg kunne ha autisme, jeg ble så lettet og lykkelig, for han var den første og er den eneste som bare sa akkurat det jeg ønsket å høre noen si.

Selv om han i ettertid har skrevet, "ok da:-)". på mail om at han nok tok feil ang det med autisme, så likte jeg følelsen han ga meg, han behandlet meg bare helt normalt, det er deilig at noen ikke syns at autisme er så opplagt, at noen hører på det jeg sier uten autisme i hodet, altså ikke hører og tolker autisme inn i alt, at noen bare også behandler meg som det opplyste menneske jeg også er, som en kvinne som blir smigret av komplimenter, og som et menneske som setter pris på å bli behandlet som likestilt, og  ikke bare at andre alltid skal veilede, oppklare, forklare alt for meg (selv om det er i beste mening), og ikke avfeie meg, av og til kan velmente forklaringer etterlate en følelse i en av at man er så avhengig av forklaringer, av en autoritet, som jeg på mange måter godtok, fordi jeg trengte kunnskapen og forklaringene, men også av takknemmelighet.

Jeg vil helt klart velge en psykiater som gir meg kaffe og smiler til meg,:-)

jeg vil ikke velge en psykiater som snakker og sier vi er enige, selv når jeg sier, "jeg er ikke enig" også skriver han selv i journalnotatet, at vi var enige.    ?? 

Jeg orker ikke tenke på mekanismene som forrårsaker alt dette, jeg vet bare at jeg foretrekker et menneske som gir meg en varm kopp kaffe, som smiler til meg, får meg til å føle meg bra, og som gjør det lettere å si ordene jeg ellers syns bare er lette å skrive, fordi uansett hva man skulle si, så henger ordene fast inni en, de om at man er søt og sjarmerende, eller følelsen av humor, som får en til å le, det gjør også kanskje at man lettere rellaterer til psykiateren som et menneske man kjenner seg nær og identifiserer seg med, og dermed noen som får en til å tenke mer i dialog, mer enn på at psykiateren har alle svar.

Og etter kaffe kommer et glass vin  (tullet litt der da)

 

Hei Madelenemie. Fint at du hadde en god opplevelse hos psykiateren. Men hvorfor (og hvordan) fikk du time hos ham? Er det for å få en ny utredning på om du har autisme eller ikke? Jeg er glad på dine vegne at du får hjelp, men også veldig overrasket over at du i det hele tatt får snakke med en psykiater. Her jeg bor, må man være akutt suicidal eller psykotisk om en i det hele tatt skal bli vurdert på DPS. Er man "heldig" og får innvilget time, er det som regel hos psykepleier der. Alle psykologer og psykiatere er opptatt med papirarbeid. All byråkratiet fortrenger pasientkontakten. 

Anonymkode: 05e46...fc3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei Madelenemie. Fint at du hadde en god opplevelse hos psykiateren. Men hvorfor (og hvordan) fikk du time hos ham? Er det for å få en ny utredning på om du har autisme eller ikke? Jeg er glad på dine vegne at du får hjelp, men også veldig overrasket over at du i det hele tatt får snakke med en psykiater. Her jeg bor, må man være akutt suicidal eller psykotisk om en i det hele tatt skal bli vurdert på DPS. Er man "heldig" og får innvilget time, er det som regel hos psykepleier der. Alle psykologer og psykiatere er opptatt med papirarbeid. All byråkratiet fortrenger pasientkontakten. 

Anonymkode: 05e46...fc3

De som har råd går privat. Vi andre må klare oss selv.

Anonymkode: c6383...b00

[Madelenemie]

Den 2/16/2016 at 18.47, AnonymBruker skrev:

Hei Madelenemie. Fint at du hadde en god opplevelse hos psykiateren. Men hvorfor (og hvordan) fikk du time hos ham? Er det for å få en ny utredning på om du har autisme eller ikke? Jeg er glad på dine vegne at du får hjelp, men også veldig overrasket over at du i det hele tatt får snakke med en psykiater. Her jeg bor, må man være akutt suicidal eller psykotisk om en i det hele tatt skal bli vurdert på DPS. Er man "heldig" og får innvilget time, er det som regel hos psykepleier der. Alle psykologer og psykiatere er opptatt med papirarbeid. All byråkratiet fortrenger pasientkontakten. 

Anonymkode: 05e46...fc3

Hei:-)

Beklager så ikke dette svaret, noen ganger får jeg ikke varsel om at jeg har fått svar.

Jeg tror hjelpen man får er avhengig av flere faktorer, noen ganger type sykdom, noen ganger hvem man kommer til og hvor heldig man er, andre ganger ressurser på stedet m.m.

Jeg har ikke gått i den vanlige psykiatrien, ala dps med sikkert flere tilsvarende behandlingssteder. Jeg har vært på nevrohabiliteringen og det i ca 10 år, jeg gikk til min pensjonerte psykiater annenhver uke, og fikk en fantastisk hjelp, da jeg gikk fra knapt si noe, til å skrive mye, til å få mine skrevne ord lest opp av min psykiater, som svarte punktvis, til å svare litt mer spontant og frigjort fra en tekst, til å greie bedre og bedre kommunikasjon av typen dialog. Så for meg åpnet verden seg helt konkret for meg, da jeg begynte å forstå sammenhengene, de mellommenneskelige rellasjoner på en helt ny måte som forbløffet og begynte interessere meg.

Jeg trodde alle med autisme eller psykiske lidelser, eller begge deler, fikk samme gode hjelp som meg, men det årene har vist meg er at hjelpen for psykisk syke er begrenset som følge av alt for knappe ressurser. De jeg kjenner med asperger får ganske mye og god hjelp, men jeg har blitt kjent med mennesker som sliter, feks etter en konkret og opprørende familietragedie, de trenger hjelp kanskje for første gang i sitt liv....og det de får er avslag etter avslag, nettopp fordi de ikke er suicidale..:-( Det har sjokkert meg, og jeg hjelper noen, fordi de er i en så fortvilt situasjon, at det de har igjen av krefter må de bruke på barna i hverdagen. ( så opp i dette, tror 2 stykker de selv nå har asperger syndrom...nå er det nesten så jeg håper det, for jeg prøver nå å hjelpe dem inn på nevrohabiliteringene. Imidlertid har denne tanken streifet meg, " Kan det hende at de tror vi ligner fordi jeg hjelper dem? "(sånne ting kan oppstå i rellasjoner der man over tid hjelper noen, og hjelpen går en vei). Jeg håper det ikke er sånn, for nå vinkles jo ting inn mot at de forteller meg om sin barndom og sin annerledeshet, og jeg beskriver dette, slik jeg oppfatter det, som en medfødt annerledeshet. ) ( av og til streifer det meg at de jo har fungert langt bedre enn meg, med fullførte utdannelser og gode sosiale antenner, (slik jeg oppfatter de har, men som de nå sier de egentlig ikke har), men hva skal man gjøre?) (Det burde være mulig å få hjelp når man strever psykisk, men jeg erfarer ikke at alle får hjelp, selv ikke når de aldri har vært i psykiatrien før, men for første gang strever) 

Psykiateren jeg nå bestilte time til er imidlertid privat, jeg går ikke til han, jeg trengte bare noen innspill, forklaringer rundt dette med adhd. Nei jeg er ikke usikker på min autisme, det er ingen, men jeg vet man kan ha andre diagnoser enn autisme, så jeg vil gjerne bli mer sikker på dette med adhd. Siden nevrohabiliteringens psykiatere, er 100% sikker på at jeg ikke har adhd, men denne psykiateren er 100% sikker på at jeg har det, så kommer jeg som pasient i en mer komplisert situasjon. Den eldre overlegen på sykehuset lar meg heller ikke snakke, han snakker, og han sier vi er enige, selv når jeg sier jeg ikke er enig. (akkurat det misliker jeg sterkt, men det innvirker ikke på min høflighet, takknemlighet og etikette mot han) Så med han er det nytteløst å få snakket.  Min pensjonerte psykiater, hører på meg, men hun er også veldig bestemt. Så har en psykolog forklart meg at adhd er en vanskelig diagnose å være helt sikker på, og psykologen syns jeg har mye kroppslig uro, noe hun oppfatter som adhd-aktig. Jeg har alltid hatt denne uroen. Med den private psykiateren, kan man snakke, diskutere ting, han hører, og han kan si "ok da" om jeg sier han tok feil om noe, så jeg liker å møte et menneske, som behandler meg så normalt og likestilt.

En psykiater i Sverige, dr Svenny Kopp, er ekspert på jenter/kvinner med adhd og autisme, og hun sier at over 50% har også adhd, og at jenter/kvinner kan ha nytte av sentralstimulerende ved slik samsykdom. Jeg har snakket med henne på telefon, hun er veldig hyggelig, og praktisk, det må man også være, noen ganger, når man ikke vet, noe helt sikkert, ja så må man kanskje prøve, også ser man om noe virker.

Derfor ser jeg nå ingen utvei ut av "uføre", enn og selv føre egne observasjoner rundt bruk av medisin.

Derfor vil jeg snakke med den private psykiateren om hvorfor ta det regelmessig, jeg trenger forklaringene hans, jeg vil forklare han at jeg vil føre en egen observasjon av hva som er fordeler og ulemper, eller hva som går bedre, med konkrete eksempler, og om jeg opplever at det virker mot sin hensikt og hvorfor. Jeg har nå eksempler på fordeler og ulemper. Så har han sikkert innspill, forslag og deler sin erfaring. Jeg skal spørre han hvor lenge han syns jeg bør gjøre det, og om vi kan samarbeide om dette,/at han hjelper meg. Så kan jeg få hjelp av han til å analysere resultatene når de kommer.

Jeg har noen negative erfaringer med det, men for meg er de positive langt flere, i vertfall nå, på kort sikt og i hverdagen, men det kommer en fremtid, så man må tenke og se dette både i perspektiv og gjøre vurderinger etter lengre tid.

Jeg vil derfor prøve med og uten medisiner, og jeg trenger et menneske som kan holde meg i ørene og føre et visst oppsyn med resultater som god og dårlig effekt, med og uten medisin.

Håper du skjønner hvorfor nå.:-)

 

 

[Madelenemie]

Den 2/16/2016 at 23.06, AnonymBruker skrev:

De som har råd går privat. Vi andre må klare oss selv.

Anonymkode: c6383...b00

Hei!

Jeg gikk ikke privat. I 10 år gikk jeg, til min psykiater som ble pensjonert, jeg gikk på nevrohabiliteringen til samtaler. Når hun ble pensjonert ble jeg overført til en annen nevrohabilitering, den hun først jobbet ved, og etter mitt ønske fikk jeg snakke med psykiateren som første gang møtte meg, det er overlegen.(som jeg er takknemlig mot) (som jeg traff som taus, men møtte igjen 10 år etter, med evner til å snakke, diskutere og redegjøre for ting, noe han ikke egnet seg for tror jeg. Så jeg går der nå til samtaler, men jeg får ikke hjelp med adhd, de vil ikke høre på meg, overlegen sa han setter diagnoser, og diskuterer dem ikke. Når han sier sånt, så sier jeg ingenting, for jeg forstår ikke måten han vil snakke med meg på. Derfor trengte jeg hjelp privat, og den private psykiateren tuller mye med meg:-) og jeg liker det:-) 

[DRONE1]

5 minutes ago, Madelenemie said:

Hei!

Jeg gikk ikke privat. I 10 år gikk jeg, til min psykiater som ble pensjonert, jeg gikk på nevrohabiliteringen til samtaler. Når hun ble pensjonert ble jeg overført til en annen nevrohabilitering, den hun først jobbet ved, og etter mitt ønske fikk jeg snakke med psykiateren som første gang møtte meg, det er overlegen.(som jeg er takknemlig mot) (som jeg traff som taus, men møtte igjen 10 år etter, med evner til å snakke, diskutere og redegjøre for ting, noe han ikke egnet seg for tror jeg. Så jeg går der nå til samtaler, men jeg får ikke hjelp med adhd, de vil ikke høre på meg, overlegen sa han setter diagnoser, og diskuterer dem ikke. Når han sier sånt, så sier jeg ingenting, for jeg forstår ikke måten han vil snakke med meg på. Derfor trengte jeg hjelp privat, og den private psykiateren tuller mye med meg:-) og jeg liker det:-) 

Vel, vi er mange som ikke får noe tilbud av det offentlige.

[Madelenemie]

13 minutter siden, DRONE1 skrev:

Vel, vi er mange som ikke får noe tilbud av det offentlige.

Hei!

Ja jeg har erfart det, og derfor er det en kombinasjon av for dårlige ressurser og uretteferdighet i systemet.

Man kan gjøre noe med knappe ressurser, og de første til å gå til kamp for pasientene, burde være psykiaterne.

(jeg var på et stort legemøte på Riksen for noen år siden, ang en konkret sykdom hos vårt barn, så begynte de fraskrive seg ansvar, flere av legene, de sa ting som at de hadde knappe ressurser, de snakket om økonomi og sånn fortsatte det på møte. Jeg trodde ikke mine egne ører, skulle jeg som mor, sitte der, og ta stilling til deres sykehus økonomi og regnskap og ressurser?

Vel jeg hørte lenge, og tenkte på hva de sa, på slutten fikk jeg ordet. Jeg forklarte da at økonomien deres var en sak de selv, som ansvarlige fagpersoner på sin arbeidsplass må ta ansvar for, at midler kan være knappe, men dårlig helsehjelp, er DE ansvarlige for å kjempe for skal bli bedre. Så bad jeg dem, hele legeteamet, om å dra til Karl Johan, gå i demonstrasjon, appelere til politikerne siden de var så fortvilte osv....

Det ble veldig stille på møte etter på, og min mann sa de nok aldri hadde fått en sånn oppfordring og blitt satt så på plass. Jeg mente ikke sette de på plass, men det irriterte meg, at her har vi et sykt barn, så blir vi stilt ovenfor sykehusets begrensede midler, dårlige økonomi, sure sjefer, det klaget de også på. Ja vel, ok, men da må de stå opp og ta til motmæle. Nå fikk barnet vårt en helsehjelp som var bedre enn mange får, ble søkt inn og fikk plass raskt på steder det ellers tar tid å få plass på, så vi fikk det beste av det som eksisterer, men så kommer neste viktige spørsmål:

Skal barn være så prisgitt og ha ressursterke foreldre? Skal mennesker være så prisgitt å ha noen som står på døgnet rundt for seg, eller økonomiske midler til å betale selv? Nei sånn burde det ikke være, men sånn er det dessverre blitt. Urettferdigheten i systemet bør komme mer synlig frem, så bør enkle ressurser til mennesker i akutte kriser, barn som strever tidlig m.m., ikke være bestemmende for om de har noen som står på og orker krige for seg.

[AnonymBruker]

1 time siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja jeg har erfart det, og derfor er det en kombinasjon av for dårlige ressurser og uretteferdighet i systemet.

Man kan gjøre noe med knappe ressurser, og de første til å gå til kamp for pasientene, burde være psykiaterne.

(jeg var på et stort legemøte på Riksen for noen år siden, ang en konkret sykdom hos vårt barn, så begynte de fraskrive seg ansvar, flere av legene, de sa ting som at de hadde knappe ressurser, de snakket om økonomi og sånn fortsatte det på møte. Jeg trodde ikke mine egne ører, skulle jeg som mor, sitte der, og ta stilling til deres sykehus økonomi og regnskap og ressurser?

Vel jeg hørte lenge, og tenkte på hva de sa, på slutten fikk jeg ordet. Jeg forklarte da at økonomien deres var en sak de selv, som ansvarlige fagpersoner på sin arbeidsplass må ta ansvar for, at midler kan være knappe, men dårlig helsehjelp, er DE ansvarlige for å kjempe for skal bli bedre. Så bad jeg dem, hele legeteamet, om å dra til Karl Johan, gå i demonstrasjon, appelere til politikerne siden de var så fortvilte osv....

Det ble veldig stille på møte etter på, og min mann sa de nok aldri hadde fått en sånn oppfordring og blitt satt så på plass. Jeg mente ikke sette de på plass, men det irriterte meg, at her har vi et sykt barn, så blir vi stilt ovenfor sykehusets begrensede midler, dårlige økonomi, sure sjefer, det klaget de også på. Ja vel, ok, men da må de stå opp og ta til motmæle. Nå fikk barnet vårt en helsehjelp som var bedre enn mange får, ble søkt inn og fikk plass raskt på steder det ellers tar tid å få plass på, så vi fikk det beste av det som eksisterer, men så kommer neste viktige spørsmål:

Skal barn være så prisgitt og ha ressursterke foreldre? Skal mennesker være så prisgitt å ha noen som står på døgnet rundt for seg, eller økonomiske midler til å betale selv? Nei sånn burde det ikke være, men sånn er det dessverre blitt. Urettferdigheten i systemet bør komme mer synlig frem, så bør enkle ressurser til mennesker i akutte kriser, barn som strever tidlig m.m., ikke være bestemmende for om de har noen som står på og orker krige for seg.

. Det er slik, i mange offentlige instanser, at man ikke kan eller får lov til å si noe negativt om sin arbeidsplass. Man kan få reprimander av ulike slag, få dårligere stillinger og arbeidsforhold eller straffes på andre måter. Jeg mener heller DU, som er utenfor, og har sett hvordan systemet kan virke og hørt hvor dårlig råd de kan ha, bør være den første i demonstrasjonstoget! Jeg synes det er relevant å fortelle deg at de dessverre ikke kan prioritere ditt barn så høyt som de sikkert selv ville, fordi ressursene er så knappe. Det er relevant å si, fordi hvis de skal gi DITT barn alt, vil noen andres kanskje ikke få noe. 

Anonymkode: e8b65...e7d

[Madelenemie]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

. Det er slik, i mange offentlige instanser, at man ikke kan eller får lov til å si noe negativt om sin arbeidsplass. Man kan få reprimander av ulike slag, få dårligere stillinger og arbeidsforhold eller straffes på andre måter. Jeg mener heller DU, som er utenfor, og har sett hvordan systemet kan virke og hørt hvor dårlig råd de kan ha, bør være den første i demonstrasjonstoget! Jeg synes det er relevant å fortelle deg at de dessverre ikke kan prioritere ditt barn så høyt som de sikkert selv ville, fordi ressursene er så knappe. Det er relevant å si, fordi hvis de skal gi DITT barn alt, vil noen andres kanskje ikke få noe. 

Anonymkode: e8b65...e7d

Ok, 

Der tar du feil, det er de som jobber et sted som har ansvar, kjenner systemet, ser ulempene, hvordan urettefredigheten rammer og hvilke den rammer, omfanget av det. Dette er i tillegg en yrksegruppe statusmessig, lønnsmessig på toppen av hele samfunnet. Derfor må de ta et ansvar de har, og ikke pålegge noen utenfor systemet det, mens de selv bare kjemper for bedre lønn, det siste greier de tydeligvis fint.

[gråstein]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja jeg har erfart det, og derfor er det en kombinasjon av for dårlige ressurser og uretteferdighet i systemet.

Man kan gjøre noe med knappe ressurser, og de første til å gå til kamp for pasientene, burde være psykiaterne.

(jeg var på et stort legemøte på Riksen for noen år siden, ang en konkret sykdom hos vårt barn, så begynte de fraskrive seg ansvar, flere av legene, de sa ting som at de hadde knappe ressurser, de snakket om økonomi og sånn fortsatte det på møte. Jeg trodde ikke mine egne ører, skulle jeg som mor, sitte der, og ta stilling til deres sykehus økonomi og regnskap og ressurser?

Vel jeg hørte lenge, og tenkte på hva de sa, på slutten fikk jeg ordet. Jeg forklarte da at økonomien deres var en sak de selv, som ansvarlige fagpersoner på sin arbeidsplass må ta ansvar for, at midler kan være knappe, men dårlig helsehjelp, er DE ansvarlige for å kjempe for skal bli bedre. Så bad jeg dem, hele legeteamet, om å dra til Karl Johan, gå i demonstrasjon, appelere til politikerne siden de var så fortvilte osv....

Det ble veldig stille på møte etter på, og min mann sa de nok aldri hadde fått en sånn oppfordring og blitt satt så på plass. Jeg mente ikke sette de på plass, men det irriterte meg, at her har vi et sykt barn, så blir vi stilt ovenfor sykehusets begrensede midler, dårlige økonomi, sure sjefer, det klaget de også på. Ja vel, ok, men da må de stå opp og ta til motmæle. Nå fikk barnet vårt en helsehjelp som var bedre enn mange får, ble søkt inn og fikk plass raskt på steder det ellers tar tid å få plass på, så vi fikk det beste av det som eksisterer, men så kommer neste viktige spørsmål:

Skal barn være så prisgitt og ha ressursterke foreldre? Skal mennesker være så prisgitt å ha noen som står på døgnet rundt for seg, eller økonomiske midler til å betale selv? Nei sånn burde det ikke være, men sånn er det dessverre blitt. Urettferdigheten i systemet bør komme mer synlig frem, så bør enkle ressurser til mennesker i akutte kriser, barn som strever tidlig m.m., ikke være bestemmende for om de har noen som står på og orker krige for seg.

Problemet er at finnes det ikke nok penger og ressurser så gjør det ikke det. Da må det kuttes. Og når folk flest ikke vil betale mer skatt blir det sånn. De som har råd går uansett privat.

[Madelenemie]

1 minutt siden, gråstein skrev:

Problemet er at finnes det ikke nok penger og ressurser så gjør det ikke det. Da må det kuttes. Og når folk flest ikke vil betale mer skatt blir det sånn. De som har råd går uansett privat.

Hm,

Men det er ikke lønnsomt å ikke hjelpe mennesker heller.

Mennesker faller ut av skole og arbeidsliv, det er dyrt det også...

Og feks i Finland bruker psykiatrien, PPT,  langt mer enn i Norge på barn og unge...fordi de visstnok setter inn mer ressurser tidlig, også trappes den heller ned, for meg virker det smartere å forebygge, komm enn å vente til alt raser utfor for et menneske.

[AnonymBruker]

1 time siden, Madelenemie skrev:

Ok, 

Der tar du feil, det er de som jobber et sted som har ansvar, kjenner systemet, ser ulempene, hvordan urettefredigheten rammer og hvilke den rammer, omfanget av det. Dette er i tillegg en yrksegruppe statusmessig, lønnsmessig på toppen av hele samfunnet. Derfor må de ta et ansvar de har, og ikke pålegge noen utenfor systemet det, mens de selv bare kjemper for bedre lønn, det siste greier de tydeligvis fint.

Nei, jeg mener du tar feil. Min mann er lege og jobber på et sted der de absolutt ikke har nok penger til å hjelpe. Han ønsker sterkt å demonstrere og å skrive i avsier etc., men det får han IKKE lov til. Han skrev en gang en kronikk i avisen da han jobbet et annet sted (et sykehus), men det ødela store deler av karrieren hans der. Han skrev bl.a om at ressursmangelen var så prekær på hans felt at det kunne føre til feilbehandling. Jeg tror ikke du skjønner hvordan dette er. Dere rundt må rope ut.

Anonymkode: e8b65...e7d

[gråstein]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

Hm,

Men det er ikke lønnsomt å ikke hjelpe mennesker heller.

Mennesker faller ut av skole og arbeidsliv, det er dyrt det også...

Og feks i Finland bruker psykiatrien, PPT,  langt mer enn i Norge på barn og unge...fordi de visstnok setter inn mer ressurser tidlig, også trappes den heller ned, for meg virker det smartere å forebygge, komm enn å vente til alt raser utfor for et menneske.

Norske politikere evner ikke å tenke helhetlig og langsiktig. Og når helseforetakene skal styres etter kortsiktige bedriftsøkonomiske prinsipper er det nødt til å gå galt.

Endret 20. februar 2016 av gråstein

[Madelenemie]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg mener du tar feil. Min mann er lege og jobber på et sted der de absolutt ikke har nok penger til å hjelpe. Han ønsker sterkt å demonstrere og å skrive i avsier etc., men det får han IKKE lov til. Han skrev en gang en kronikk i avisen da han jobbet et annet sted (et sykehus), men det ødela store deler av karrieren hans der. Han skrev bl.a om at ressursmangelen var så prekær på hans felt at det kunne føre til feilbehandling. Jeg tror ikke du skjønner hvordan dette er. Dere rundt må rope ut.

Anonymkode: e8b65...e7d

Hei!

Det er ikke mitt inntrykk. Det kan godt være det ikke er uten belastninger å ta opp en slik kamp, det er jeg enig med deg i er sannsynlig, men det nytter ikke for oss rundt å ta opp noen som helst kamp så lenge de som er innenfor syns det er helt utmerket alt som skjer og "beskytter" således systemet..

Imidlertid, skriver, særlig en del fastleger, innlegg, til forsvar, for sine pasienters rettigheter, de er ikke mange, men de jobber fortsatt, så dette er fult mulig. Nå tror jeg imidlertid det er litt lettere for fastleger, samt de har da mye bedre lønninger enn sykehusleger, i snitt.(likevel de er ikke mange dessverre)

Men at det ikke virker så bra inn på karriere, det skjønner jeg, men enkelte yrker forplikter mer og på en annen måte.

Forresten er det flott å lese at din mann har forsøkt og ønsker å gjøre noe med ressursmangelen, det er helt nødvendig at en har fagpersoner som støttespillere, om man ønsker å få fokus på ressursmangel.

Den ressursmangel som nok har grepet meg mest, som jeg har fått et innblikk i de siste årene, er nok den innen psykiatrien. Mange mennesker som strever psykisk ser jeg får ikke hjelp, og det er kanskje noe av det verste jeg kan forestille meg av sykdom, sånt som slite med sorg alene, savn alene, fortvilelse alene, ensomhet alene, og det er så mange som trenger litt hjelp på veien så de får det bedre.

Så jeg skriver ikke om rådyre avanserte kreftbehandlinger, men enkel behandling som mer handler om medmenneskelighet.

 

 

[Madelenemie]

1 minutt siden, gråstein skrev:

Norske politikere evner ikke å tenke langsiktig. Og når helseforetakene skal styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper er det nødt til å gå galt.

ja

det er jeg enig i.

Men hva skal man gjøre?

Jeg tror løsningen er å stemme frem teknologinsteresserte, ikke politiker typer, de er mer saksorienterte og mindre navlsbeskuende. De vet ikke alt om alt, men da har man internet og informasjonsdeling 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Det er ikke mitt inntrykk. Det kan godt være det ikke er uten belastninger å ta opp en slik kamp, det er jeg enig med deg i er sannsynlig, men det nytter ikke for oss rundt å ta opp noen som helst kamp så lenge de som er innenfor syns det er helt utmerket alt som skjer og "beskytter" således systemet..

Imidlertid, skriver, særlig en del fastleger, innlegg, til forsvar, for sine pasienters rettigheter, de er ikke mange, men de jobber fortsatt, så dette er fult mulig. Nå tror jeg imidlertid det er litt lettere for fastleger, samt de har da mye bedre lønninger enn sykehusleger, i snitt.(likevel de er ikke mange dessverre)

Men at det ikke virker så bra inn på karriere, det skjønner jeg, men enkelte yrker forplikter mer og på en annen måte.

Forresten er det flott å lese at din mann har forsøkt og ønsker å gjøre noe med ressursmangelen, det er helt nødvendig at en har fagpersoner som støttespillere, om man ønsker å få fokus på ressursmangel.

Den ressursmangel som nok har grepet meg mest, som jeg har fått et innblikk i de siste årene, er nok den innen psykiatrien. Mange mennesker som strever psykisk ser jeg får ikke hjelp, og det er kanskje noe av det verste jeg kan forestille meg av sykdom, sånt som slite med sorg alene, savn alene, fortvilelse alene, ensomhet alene, og det er så mange som trenger litt hjelp på veien så de får det bedre.

Så jeg skriver ikke om rådyre avanserte kreftbehandlinger, men enkel behandling som mer handler om medmenneskelighet.

 

 

Vel, du har "et inntrykk" - jeg vet, fordi jeg kjenner mange med slike jobber. 

Anonymkode: e8b65...e7d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vel, du har "et inntrykk" - jeg vet, fordi jeg kjenner mange med slike jobber. 

Anonymkode: e8b65...e7d

Kan du slutte å "diskutere" med deg selv, madelenemie??

Anonymkode: e41a6...ad2

[Madelenemie]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Vel, du har "et inntrykk" - jeg vet, fordi jeg kjenner mange med slike jobber. 

Anonymkode: e8b65...e7d

ok,

Kan hende du har rett,

er det fastleger du skriver om eller sykehusleger?

Jeg kjenner selv en del, de er ikke så modige, det er ikke de som revolusjonerer verden og ønsker en endring om du skjønner, de vi kjenner er mest opptatt av det samme som oss, der stopper engasjementet.

Jeg har vært revolusjonær, og mange av de jeg har jobbet med har hatt mer ønsket om en mer retteferdig fordeling av verdens goder,  enn de har tenkt på seg selv og sitt liv. Mens de står i denne kampen og utgjør kanskje jordklodens livsnødvendige nerve, så kapitulerte jeg, i det jeg giftet meg, svek de prinsipper som drev meg, de barna som trengte meg, det kall jeg hadde.

Å være revolusjonær, med det mener jeg, å se behovet, brette opp armene, sørge for at de som absolutt ikke har noen skyld i det storpolitiske skuespillet, skal få sine rettigheter best mulig ivaretatt. Jeg skriver dette til deg nå, litt fordi jeg selv om jeg er en vestkantdame, så handler nok mye om måten jeg er mamma og nabo og mye annet på, om at i bunn og grunn ligger et grunnlag om . å dele, om at goder skal fordeles, og alle skal ha samme tilgang, kunnskap om informasjon og videre praktisk hjelp til å få hjelp og sine rettigheter innfridd. Jeg gjør ikke en stor og synlig innsats, men jeg gjør en hverdagsinnsats for feks noen få mennesker rundt meg, som tross fine hus er alene, som tross familievold ikke får hjelp, alle de trenger både kjøring av hageavfall, hjelp med å skrive et brev, det er små ting som utgjør en forskjell for dem, 

Med mere engasjement, og mer idealisme, ønske om å fordele godene og ikke holde godene for oss selv, er jeg sikker på, vi ville nådd mye lenger. Det handler om informasjonsdeling også.