Ekspertsvar Når livet går en imot..

[ISW]

Jeg fikk vite av behandler at jeg hadde noe som nærmet seg mild depresjon, ble bedømt MADRS uten at spørsmålene ble stilt (hun lurte meg der ;-) utslag på indre spenning og initiativ og noe småtteri ellers. Tar i dag nesten ikke medisiner, kun 50 mg Zoloft og 40 mg Zeldox, siden det skal testes ut hvor lav vedlikeholdsdosen kan være. Får imidlertid lov til å øke dem selv, om jeg vil, inntil 150 på Zoloft i alle fall.

Uansett, følgende har skjedd:

Det er tøffe tider på jobben, og lønn og andre ytelser er kuttet med 350.000 i året. Tjener fortsatt greit nok og klarer meg fint, har jo uansett spart opp nok til å være uten inntekt i 4-5 år. Men veldig gøy er det ikke, spesielt for mestringsfølelsen.

Solgte bilen min for å spare penger, kan ikke lengre leve i luksus synes jeg. Men har mistet frihetsfølelsen på et vis.

Jeg går f..n ikke ned i vekt uansett hvor hardt jeg prøver. Eller kanskje jeg bare ikke har nok viljestyrke. Spiser aldri godteri, brus med sukker, etc. Beveger meg en del. Skjønner ikke stort.

Har kommet til et veiskille privat (barn vs. ikke barn) - må ta et valg ganske ASAP. 

Føler at jeg jobber dobbelt så hardt (dagene er intense, f.eks aldri mer DOL i pauser og dødtid finnes ikke lengre, mye overtid, lønnet med null kroner timen). 

Er midt oppi jobbsøking, intervjuer, osv. men vet ikke helt hvor jeg vil her i livet. Eller om jeg får en jobb for den del. Litt katastrofetanker rundt om jeg vil takle nye utfordringer på en god måte.

+++ en masse ting som blir for privat for å skrive om her.

Jeg gir aldri opp. Biter tennene sammen, smiler pent og står på så godt jeg kan. Men trenger nok litt mer hjelp nå. Heldigvis lite plaget med tvang, den har forhåpentligvis blitt mer eller mindre kurert nå. Føler meg ikke direkte trist, grubler aldri over fortid. Det er mer reelle utfordringer, og massevis av dem.

Anbefales det å øke medisiner i en periode? Eventuelt hvor mye? Maxdosene mine var jo hhv 400 og 120 mg. Liker veldig dårlig å høre at jeg kan være på vei inn i en depresjon. Har aldri vært deprimert før, kun angst. 

[AnonymBruker]

Skrev du ikke nylig om at du var frisk og ferdig med all behandling, friskmeldt? 

Anonymkode: d428c...fad

[ISW]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skrev du ikke nylig om at du var frisk og ferdig med all behandling, friskmeldt? 

Anonymkode: d428c...fad

Jo, fra tvangen..

[XbellaX]

13 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg fikk vite av behandler at jeg hadde noe som nærmet seg mild depresjon, ble bedømt MADRS uten at spørsmålene ble stilt (hun lurte meg der ;-) utslag på indre spenning og initiativ og noe småtteri ellers. Tar i dag nesten ikke medisiner, kun 50 mg Zoloft og 40 mg Zeldox, siden det skal testes ut hvor lav vedlikeholdsdosen kan være. Får imidlertid lov til å øke dem selv, om jeg vil, inntil 150 på Zoloft i alle fall.

Uansett, følgende har skjedd:

Det er tøffe tider på jobben, og lønn og andre ytelser er kuttet med 350.000 i året. Tjener fortsatt greit nok og klarer meg fint, har jo uansett spart opp nok til å være uten inntekt i 4-5 år. Men veldig gøy er det ikke, spesielt for mestringsfølelsen.

Solgte bilen min for å spare penger, kan ikke lengre leve i luksus synes jeg. Men har mistet frihetsfølelsen på et vis.

Jeg går f..n ikke ned i vekt uansett hvor hardt jeg prøver. Eller kanskje jeg bare ikke har nok viljestyrke. Spiser aldri godteri, brus med sukker, etc. Beveger meg en del. Skjønner ikke stort.

Har kommet til et veiskille privat (barn vs. ikke barn) - må ta et valg ganske ASAP. 

Føler at jeg jobber dobbelt så hardt (dagene er intense, f.eks aldri mer DOL i pauser og dødtid finnes ikke lengre, mye overtid, lønnet med null kroner timen). 

Er midt oppi jobbsøking, intervjuer, osv. men vet ikke helt hvor jeg vil her i livet. Eller om jeg får en jobb for den del. Litt katastrofetanker rundt om jeg vil takle nye utfordringer på en god måte.

+++ en masse ting som blir for privat for å skrive om her.

Jeg gir aldri opp. Biter tennene sammen, smiler pent og står på så godt jeg kan. Men trenger nok litt mer hjelp nå. Heldigvis lite plaget med tvang, den har forhåpentligvis blitt mer eller mindre kurert nå. Føler meg ikke direkte trist, grubler aldri over fortid. Det er mer reelle utfordringer, og massevis av dem.

Anbefales det å øke medisiner i en periode? Eventuelt hvor mye? Maxdosene mine var jo hhv 400 og 120 mg. Liker veldig dårlig å høre at jeg kan være på vei inn i en depresjon. Har aldri vært deprimert før, kun angst. 

 

Du har gått slik en stund nå har du ikke? Erindrer innlegget ditt fra desember hvor jeg synes du var mer "nede" enn du pleier å være. 

[Plight of the Common Man]

1 minute ago, XbellaX said:

Du har gått slik en stund nå har du ikke? Erindrer innlegget ditt fra desember hvor jeg synes du var mer "nede" enn du pleier å være. 

Hva betyr erindrer?

[XbellaX]

1 minutt siden, Plight of the Common Man skrev:

Hva betyr erindrer?

At jeg mener å huske.

[Nicklusheletida]

16 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg fikk vite av behandler at jeg hadde noe som nærmet seg mild depresjon, ble bedømt MADRS uten at spørsmålene ble stilt (hun lurte meg der ;-) utslag på indre spenning og initiativ og noe småtteri ellers. Tar i dag nesten ikke medisiner, kun 50 mg Zoloft og 40 mg Zeldox, siden det skal testes ut hvor lav vedlikeholdsdosen kan være. Får imidlertid lov til å øke dem selv, om jeg vil, inntil 150 på Zoloft i alle fall.

Uansett, følgende har skjedd:

Det er tøffe tider på jobben, og lønn og andre ytelser er kuttet med 350.000 i året. Tjener fortsatt greit nok og klarer meg fint, har jo uansett spart opp nok til å være uten inntekt i 4-5 år. Men veldig gøy er det ikke, spesielt for mestringsfølelsen.

Solgte bilen min for å spare penger, kan ikke lengre leve i luksus synes jeg. Men har mistet frihetsfølelsen på et vis.

Jeg går f..n ikke ned i vekt uansett hvor hardt jeg prøver. Eller kanskje jeg bare ikke har nok viljestyrke. Spiser aldri godteri, brus med sukker, etc. Beveger meg en del. Skjønner ikke stort.

Har kommet til et veiskille privat (barn vs. ikke barn) - må ta et valg ganske ASAP. 

Føler at jeg jobber dobbelt så hardt (dagene er intense, f.eks aldri mer DOL i pauser og dødtid finnes ikke lengre, mye overtid, lønnet med null kroner timen). 

Er midt oppi jobbsøking, intervjuer, osv. men vet ikke helt hvor jeg vil her i livet. Eller om jeg får en jobb for den del. Litt katastrofetanker rundt om jeg vil takle nye utfordringer på en god måte.

+++ en masse ting som blir for privat for å skrive om her.

Jeg gir aldri opp. Biter tennene sammen, smiler pent og står på så godt jeg kan. Men trenger nok litt mer hjelp nå. Heldigvis lite plaget med tvang, den har forhåpentligvis blitt mer eller mindre kurert nå. Føler meg ikke direkte trist, grubler aldri over fortid. Det er mer reelle utfordringer, og massevis av dem.

Anbefales det å øke medisiner i en periode? Eventuelt hvor mye? Maxdosene mine var jo hhv 400 og 120 mg. Liker veldig dårlig å høre at jeg kan være på vei inn i en depresjon. Har aldri vært deprimert før, kun angst. 

 

16 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Jeg fikk vite av behandler at jeg hadde noe som nærmet seg mild depresjon, ble bedømt MADRS uten at spørsmålene ble stilt (hun lurte meg der ;-) utslag på indre spenning og initiativ og noe småtteri ellers. Tar i dag nesten ikke medisiner, kun 50 mg Zoloft og 40 mg Zeldox, siden det skal testes ut hvor lav vedlikeholdsdosen kan være. Får imidlertid lov til å øke dem selv, om jeg vil, inntil 150 på Zoloft i alle fall.

Uansett, følgende har skjedd:

Det er tøffe tider på jobben, og lønn og andre ytelser er kuttet med 350.000 i året. Tjener fortsatt greit nok og klarer meg fint, har jo uansett spart opp nok til å være uten inntekt i 4-5 år. Men veldig gøy er det ikke, spesielt for mestringsfølelsen.

Solgte bilen min for å spare penger, kan ikke lengre leve i luksus synes jeg. Men har mistet frihetsfølelsen på et vis.

Jeg går f..n ikke ned i vekt uansett hvor hardt jeg prøver. Eller kanskje jeg bare ikke har nok viljestyrke. Spiser aldri godteri, brus med sukker, etc. Beveger meg en del. Skjønner ikke stort.

Har kommet til et veiskille privat (barn vs. ikke barn) - må ta et valg ganske ASAP. 

Føler at jeg jobber dobbelt så hardt (dagene er intense, f.eks aldri mer DOL i pauser og dødtid finnes ikke lengre, mye overtid, lønnet med null kroner timen). 

Er midt oppi jobbsøking, intervjuer, osv. men vet ikke helt hvor jeg vil her i livet. Eller om jeg får en jobb for den del. Litt katastrofetanker rundt om jeg vil takle nye utfordringer på en god måte.

+++ en masse ting som blir for privat for å skrive om her.

Jeg gir aldri opp. Biter tennene sammen, smiler pent og står på så godt jeg kan. Men trenger nok litt mer hjelp nå. Heldigvis lite plaget med tvang, den har forhåpentligvis blitt mer eller mindre kurert nå. Føler meg ikke direkte trist, grubler aldri over fortid. Det er mer reelle utfordringer, og massevis av dem.

Anbefales det å øke medisiner i en periode? Eventuelt hvor mye? Maxdosene mine var jo hhv 400 og 120 mg. Liker veldig dårlig å høre at jeg kan være på vei inn i en depresjon. Har aldri vært deprimert før, kun angst. 

" Føler meg ikke direkte trist, grubler aldri over fortid. Det er mer reelle utfordringer, og massevis av dem. "

Det er sikkert ikke noen trøst, men slik er det for alle innimellom. Det kan virke som ting hoper seg opp enkelte ganger. Man må bare jobbe seg gjennom det og så blir det bedre igjen etter stund. Forsøk og ikke krisemaksimere. Vær glad for at du har jobb mesn du søker jobb. Barn bør du vel ikke få med den kjæresten du har nå slik du har beskrevet forholdet.

[Nicklusheletida]

Jeg synes dessuten det virker litt betenkelig at man skal bekymre seg mer etter å ha vært hos behandler enn før man kom dit fordi behandler mener du hadde noe som " Nærmer seg mild depresjon " Hva er " nærmer seg mild depresjon " ? Er det det samme som sliten og lei ?

Er det ikke bedre å forholde seg til det at du ikke føler deg trist ? Stol på deg selv du :-)

Du er sliten og har mye å tenke på for tiden ja, men slik er livet noen ganger. Hvis du ikke føler deg trist, skjønner jeg ikke at du trenger å bekymre deg for depresjon enda. Jeg skjønner ikke hvorfor du skulle ta sorgene på forskudd.

[Solemnity]

Jeg synes det høres ut som du har urimelig lav terskel for hva du tåler av ubehag. Jeg synes ikke noe av dette høres ut som behandlingskrevende, da det virker som en helt normal "tøff periode" - noe vi alle går igjennom. Ingen av bekymringene/forandringene er heller spesielt ekstreme. Du har fremdeles (godt betalt) jobb, du har valget om du vil ha barn eller ikke (mange får jo ikke det valget). Du sier det er en del annet som er for personlig å dele, så det høres ut som en del ting har kommet samtidig.

Kanskje det vil hjelpe deg å bryte ned utfordringene hver for seg, slik at de ikke blir et uoverkommelig tårn av alle mulige bekymringer?

[Plight of the Common Man]

1 hour ago, issomethingwrong said:

Føler at jeg jobber dobbelt så hardt (dagene er intense, f.eks aldri mer DOL i pauser og dødtid finnes ikke lengre, mye overtid, lønnet med null kroner timen).

Dette syns jeg høres veldig lite ålreit ut. Jeg syns du skal si opp jobben, og melde deg på her:

http://www.uio.no/studier/program/mbk/index.html

Du har jo penger, som du sa. Penger er ikke alt... bare å bruke opp hvis det er noe morro å "kjøpe".

[Kayia]

Har du fått ryddet opp på privaten? Jeg mener å ha fått en følelse av at det å åpne gamle dører har tæret en del på deg? Vet jeg har påpekt det før også - spesielt på senhøsten...

[ISW]

Takk, alle sammen. Jeg har lest alle svarene i dag tidlig, skal kommentere i kveld.

[Gjest Gargamel]

Det er litt pussig hvordan du tenker diagnoser og bruker faguttrykk som MADRS og "katastrofetenkning" om disse praktiske problemene, men det blir vel sånn når man har litt for mye kunnskap om temaet og det er ikke noe feil i det.

Jeg synes det er bra du står på og ikke gir opp. Det er ganske tungt når det går feil vei på jobben. Jeg gikk jo ned i stilling for noen år siden. Det var en grei og udramatisk prosess, men det var en mental snuoperasjon for meg å ikke lenger ha ambisjoner om å nå høyere opp. Litt vanskelig å motivere seg og finne nye ambisjoner. Jeg ramlet ut av hobbyer og ble veldig fjern og energiløs en stund. Jeg klarte jobben pga ren viljestyrke og erfaring/autopilot selv om jeg egentlig fikk en stilling som passet meg bedre. Det har noe med egoet å gjøre. Nå har jeg energien tilbake. Jeg regner med at en lønnsnedgang gir litt samme type mental kalddusj. Som sagt: Bra du responderer med å jobbe hardt, og ikke resignerer.

Når det gjelder barn så tror jeg du er klok nok til å vite hva som er riktig. Hvis du har en samboer du har lyst til å dele livet med er det ikke vits i å utsette det for lenge, ellers er det en dårlig ide.

 

[AnonymBruker]

Syns det høres ut som en normal reaksjon på en kjip situasjon.

Anonymkode: 1dc87...610

[ISW]

10 timer siden, Gargamel skrev:

Det er litt pussig hvordan du tenker diagnoser og bruker faguttrykk som MADRS og "katastrofetenkning" om disse praktiske problemene, men det blir vel sånn når man har litt for mye kunnskap om temaet og det er ikke noe feil i det.

Jeg synes det er bra du står på og ikke gir opp. Det er ganske tungt når det går feil vei på jobben. Jeg gikk jo ned i stilling for noen år siden. Det var en grei og udramatisk prosess, men det var en mental snuoperasjon for meg å ikke lenger ha ambisjoner om å nå høyere opp. Litt vanskelig å motivere seg og finne nye ambisjoner. Jeg ramlet ut av hobbyer og ble veldig fjern og energiløs en stund. Jeg klarte jobben pga ren viljestyrke og erfaring/autopilot selv om jeg egentlig fikk en stilling som passet meg bedre. Det har noe med egoet å gjøre. Nå har jeg energien tilbake. Jeg regner med at en lønnsnedgang gir litt samme type mental kalddusj. Som sagt: Bra du responderer med å jobbe hardt, og ikke resignerer.

Når det gjelder barn så tror jeg du er klok nok til å vite hva som er riktig. Hvis du har en samboer du har lyst til å dele livet med er det ikke vits i å utsette det for lenge, ellers er det en dårlig ide.

 

Jeg synes det er litt betenkelig at spesialister omtrent "klistrer" på deg en depresjonsdiagnose som respons på livshendelser. Fastlegen min er annerledes, han sa en gang at han nektet å stille denne diagnosen når det var en klar utløsende årsak (eks. samlivsbrudd) som går over. Jeg føler meg ikke deprimert (altså ting som mindreverdig, urimelig trist, føler at ting er min feil, osv). 

Det er klart at det på godt norsk suger balle å gå ned så mye i lønn. Men får håpe at jeg greier å finne meg en jobb med interessante oppgaver, mer fagansvar enn personalansvar, og en lønn hvor man føler at man får betalt for jobben man gjør. Men det er som du sier, jeg nekter å legge meg ned og dø (i overført betydning) pga dette. Det er bare å stille på jobb 08.00, stå på og gjøre det beste ut av det!

[Plight of the Common Man]

2 minutes ago, issomethingwrong said:

Men det er som du sier, jeg nekter å legge meg ned og dø (i overført betydning) pga dette. Det er bare å stille på jobb 08.00, stå på og gjøre det beste ut av det!

Ja og det skal du være stolt over!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

TtP: Høres ikke sykt ut. Synes ikke det er noen grunn til å endre medisinering.

[cilie]

Høres ut som meg - igjen! Bortsett fra at jeg ikke!! Kan avse 350 000 til tross for mange års høyere utdanning😡Heldig du som har såpass stort økonomisk spillerom! Vær glad for det. 

Jeg sliter mye, men vil ikke bruke tbl da det er ytre årsaker. Det er naturlig at livet tidvis er kaotisk og tungt. 

Det med barn er rett og slett fryktelig vanskelig!!! 

[ISW]

4 minutter siden, cilie skrev:

Høres ut som meg - igjen! Bortsett fra at jeg ikke!! Kan avse 350 000 til tross for mange års høyere utdanning😡Heldig du som har såpass stort økonomisk spillerom! Vær glad for det. 

Jeg sliter mye, men vil ikke bruke tbl da det er ytre årsaker. Det er naturlig at livet tidvis er kaotisk og tungt. 

Det med barn er rett og slett fryktelig vanskelig!!! 

Tusen takk for svar. Har skjønt at du sliter med noe av det samme ja! 

Jeg er egentlig veldig lite selvhøytidelig og oppsiktsvekkende økonomisk fleksibel til å lide av angst. Det vil si, tjener jeg bra så kan jeg leve godt og kjøre rask bil så lenge jeg samtidig får spart penger (det er viktig for meg). Tjener jeg dårlig selger jeg bilen, spiser grandis eller havregrøt og kan helt fint leve med det. Det krever bare litt omstilling og litt sutring på DOL. Jeg havner aldri på Luksusfellen. Jeg hater gjeld, særlig forbruksfinansiering.

Det er bare ganske dritt å bli satt så langt tilbake i tid inntektsmessig. Det fører til negative tanker. Man skal jo liksom ha en karriere, ikke en berg- og dalbane, optimalt sett.

[Plight of the Common Man]

 

 

When life gives you lemons, make lemonade!