Ekspertsvar Når livet går en imot..

[cilie]

20 timer siden, issomethingwrong skrev:

Tusen takk for svar. Har skjønt at du sliter med noe av det samme ja! 

Jeg er egentlig veldig lite selvhøytidelig og oppsiktsvekkende økonomisk fleksibel til å lide av angst. Det vil si, tjener jeg bra så kan jeg leve godt og kjøre rask bil så lenge jeg samtidig får spart penger (det er viktig for meg). Tjener jeg dårlig selger jeg bilen, spiser grandis eller havregrøt og kan helt fint leve med det. Det krever bare litt omstilling og litt sutring på DOL. Jeg havner aldri på Luksusfellen. Jeg hater gjeld, særlig forbruksfinansiering.

Det er bare ganske dritt å bli satt så langt tilbake i tid inntektsmessig. Det fører til negative tanker. Man skal jo liksom ha en karriere, ikke en berg- og dalbane, optimalt sett.

Det er klart at de aller fleste vil bli deppa av å gå ned så mye i inntekt. Du får likevel forsøke å fokusere på at du har gjort kloke økonomiske valg, slik at dette greier du!

Jeg er litt nysgjerrig på hvilke tanker du har ifht barn - hvis du vil dele det?

[frosken]

21 timer siden, cilie skrev:

Høres ut som meg - igjen! Bortsett fra at jeg ikke!! Kan avse 350 000 til tross for mange års høyere utdanning😡Heldig du som har såpass stort økonomisk spillerom! Vær glad for det. 

Jeg sliter mye, men vil ikke bruke tbl da det er ytre årsaker. Det er naturlig at livet tidvis er kaotisk og tungt. 

Det med barn er rett og slett fryktelig vanskelig!!! 

Jeg har bare en kommentar til dette med å ikke ville bruke medikamenter dersom en depressiv tilstand er utløst av ytre årsaker. Jeg mener det her er viktig å skille mellom når "akuttfase" og en mer langvarig tilstand. Jeg har av og til lurt på om din handlingsvegring i forhold til samboerskapet ditt, kunne skyldes at du var for deprimert til å klare å ta valg og til å handle. Av og til kan bruk av AD gjøre at folk får nettopp den lille drahjelpen som skal til for å komme seg ut av hengemyra. Jeg mener ikke med dette å si noe om hvorvidt du er deprimert eller ikke nå for tiden, men jeg husker hvordan du i månedsvis kvernet på de samme problemstillingene uten å se ut til å komme noen vei.

[frosken]

Den ‎23‎.‎02‎.‎2016 at 0.46, Kayia skrev:

Har du fått ryddet opp på privaten? Jeg mener å ha fått en følelse av at det å åpne gamle dører har tæret en del på deg? Vet jeg har påpekt det før også - spesielt på senhøsten...

Jeg tenker også at privatlivet kan være like belastende som jobbsituasjonen.

[Onion]

2 minutes ago, frosken said:

Jeg tenker også at privatlivet kan være like belastende som jobbsituasjonen.

Hvorfor kan du ikke bare si: "Jeg tror også at privatlivet..."?

[frosken]

Den ‎23‎.‎02‎.‎2016 at 22.16, issomethingwrong skrev:

Jeg fikk vite av behandler at jeg hadde noe som nærmet seg mild depresjon, ble bedømt MADRS uten at spørsmålene ble stilt (hun lurte meg der ;-) utslag på indre spenning og initiativ og noe småtteri ellers. Tar i dag nesten ikke medisiner, kun 50 mg Zoloft og 40 mg Zeldox, siden det skal testes ut hvor lav vedlikeholdsdosen kan være. Får imidlertid lov til å øke dem selv, om jeg vil, inntil 150 på Zoloft i alle fall.

Uansett, følgende har skjedd:

Det er tøffe tider på jobben, og lønn og andre ytelser er kuttet med 350.000 i året. Tjener fortsatt greit nok og klarer meg fint, har jo uansett spart opp nok til å være uten inntekt i 4-5 år. Men veldig gøy er det ikke, spesielt for mestringsfølelsen.

Solgte bilen min for å spare penger, kan ikke lengre leve i luksus synes jeg. Men har mistet frihetsfølelsen på et vis.

Jeg går f..n ikke ned i vekt uansett hvor hardt jeg prøver. Eller kanskje jeg bare ikke har nok viljestyrke. Spiser aldri godteri, brus med sukker, etc. Beveger meg en del. Skjønner ikke stort.

Har kommet til et veiskille privat (barn vs. ikke barn) - må ta et valg ganske ASAP. 

Føler at jeg jobber dobbelt så hardt (dagene er intense, f.eks aldri mer DOL i pauser og dødtid finnes ikke lengre, mye overtid, lønnet med null kroner timen). 

Er midt oppi jobbsøking, intervjuer, osv. men vet ikke helt hvor jeg vil her i livet. Eller om jeg får en jobb for den del. Litt katastrofetanker rundt om jeg vil takle nye utfordringer på en god måte.

+++ en masse ting som blir for privat for å skrive om her.

Jeg gir aldri opp. Biter tennene sammen, smiler pent og står på så godt jeg kan. Men trenger nok litt mer hjelp nå. Heldigvis lite plaget med tvang, den har forhåpentligvis blitt mer eller mindre kurert nå. Føler meg ikke direkte trist, grubler aldri over fortid. Det er mer reelle utfordringer, og massevis av dem.

Anbefales det å øke medisiner i en periode? Eventuelt hvor mye? Maxdosene mine var jo hhv 400 og 120 mg. Liker veldig dårlig å høre at jeg kan være på vei inn i en depresjon. Har aldri vært deprimert før, kun angst. 

Jeg synes det ville være en fordel om en behandler lot være å antyde at noen har "noe som nærmer seg en mild depresjon" til en med en lang historie med helseangst, og til og med helseangst rettet mot det å få en depresjon. (Nesten så man kan lure på om hun prøver seg med paradoksale teknikker...)

[frosken]

2 minutter siden, Onion skrev:

Hvorfor kan du ikke bare si: "Jeg tror også at privatlivet..."?

Noen oppfatter disse formuleringene som  helt identiske, jeg gjør ikke det.

[Onion]

Just now, frosken said:

Noen oppfatter disse formuleringene som  helt identiske, jeg gjør ikke det.

Det er ikke poenget. Poenget er at det er totalt uvesentlig hva man "tenker". En gang så jeg en hest som dreit, og tenkte at jeg skulle knulle den hesten. Hva så?

[frosken]

Et øyeblikk siden, Onion skrev:

Det er ikke poenget. Poenget er at det er totalt uvesentlig hva man "tenker". En gang så jeg en hest som dreit, og tenkte at jeg skulle knulle den hesten. Hva så?

Når man reflekterer over et tema slik det gjøres i denne tråden, synes jeg ikke det er uvesentlig hva folk tenker.

[AnonymBruker]

2 minutes ago, Onion said:

Det er ikke poenget. Poenget er at det er totalt uvesentlig hva man "tenker". En gang så jeg en hest som dreit, og tenkte at jeg skulle knulle den hesten. Hva så?

Nei, makan altså!

Anonymkode: beb74...06a

[Onion]

Just now, frosken said:

Når man reflekterer over et tema slik det gjøres i denne tråden, synes jeg ikke det er uvesentlig hva folk tenker.

For meg blir det er et meningsløst utsagn, men da er det vel uenigheter omkring det.

[ISW]

32 minutter siden, cilie skrev:

Det er klart at de aller fleste vil bli deppa av å gå ned så mye i inntekt. Du får likevel forsøke å fokusere på at du har gjort kloke økonomiske valg, slik at dette greier du!

Jeg er litt nysgjerrig på hvilke tanker du har ifht barn - hvis du vil dele det?

Det er det som er så vanskelig, jeg vet ikke. På en side tenker jeg at "jaja, det er kanskje sånn jeg skal ha det hjemme", akseptere det og leve med det resten av livet. På en annen side har jeg kanskje ikke helt gitt opp å tenke at det kanskje finnes noen der ute som man kunne hatt et bedre liv sammen med. Men siden jeg er et stykke opp i 30-årene allerede føler jeg at jeg begynner å få dårlig tid. 

[ISW]

22 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes det ville være en fordel om en behandler lot være å antyde at noen har "noe som nærmer seg en mild depresjon" til en med en lang historie med helseangst, og til og med helseangst rettet mot det å få en depresjon. (Nesten så man kan lure på om hun prøver seg med paradoksale teknikker...)

Jeg tror ikke det var paradoksale teknikker nei, og utsagnet irriterte meg også litt som jeg skrev tidligere. Føler meg ikke deprimert. Og det virker som at behandlere tolker symptomer veldig ulikt. Hadde 8 poeng på MADRS da psykolog testet meg i 2012 da jeg virkelig var plaget med angst og faktisk følte meg helt kjørt. Nå har jeg visstnok mer.

[ISW]

Den 23. februar 2016 at 22.31, XbellaX skrev:

 

Du har gått slik en stund nå har du ikke? Erindrer innlegget ditt fra desember hvor jeg synes du var mer "nede" enn du pleier å være. 

Det er liksom så vanskelig å definere "nede" for meg. Jeg opplever liksom ingen forstyrrelser i stemningsleiet, jeg er glad når jeg har noe å være glad for, jeg gleder meg til å dra på ferie, jeg føler meg litt trist hvis noe trist dukker opp i hodet eller skjer. Sånn har jeg vel egentlig alltid vært, kanskje bortsett fra da jeg tok høye doser AP, da var jeg mer flat og likegyldig, eller da jeg var så totalt utslitt av angst at jeg følte meg apatisk. 

Men jeg kan føle meg sliten, oppgitt eller irritert, og jeg tar meg iblant i å handle mer i affekt enn jeg vanligvis gjør. Er det sånn det er å være mann og deprimert?

[Gjest Gargamel]

Jeg kom på et råd jeg leste som kanskje passer for deg nå:

Hvis du plages av angst/stress skal du først lytte til hva angsten prøver å fortelle deg. I utgangspunktet har negative følelsene faktisk en nyttig funksjon, på samme måte som fysisk smerte. De skal motivere oss til å komme oss ut av skadelige situasjoner.

[XbellaX]

15 timer siden, issomethingwrong skrev:

Det er liksom så vanskelig å definere "nede" for meg. Jeg opplever liksom ingen forstyrrelser i stemningsleiet, jeg er glad når jeg har noe å være glad for, jeg gleder meg til å dra på ferie, jeg føler meg litt trist hvis noe trist dukker opp i hodet eller skjer. Sånn har jeg vel egentlig alltid vært, kanskje bortsett fra da jeg tok høye doser AP, da var jeg mer flat og likegyldig, eller da jeg var så totalt utslitt av angst at jeg følte meg apatisk. 

Men jeg kan føle meg sliten, oppgitt eller irritert, og jeg tar meg iblant i å handle mer i affekt enn jeg vanligvis gjør. Er det sånn det er å være mann og deprimert?

Hvorvidt du er deprimert eller ikke skal jeg ikke uttale meg men jeg synes som sagt du virker mer "nede" enn tidligere - "oppgitt" er egentlig ordet jeg ville brukt om deg, du fremstår oppgitt som i sliten/lei. Der kvinner kjenner på tristhet og tomhet ved depresjon er det ganske vanlig at menn reagerer med irritasjon og er mer kritiske.

[frosken]

35 minutter siden, XbellaX skrev:

Hvorvidt du er deprimert eller ikke skal jeg ikke uttale meg men jeg synes som sagt du virker mer "nede" enn tidligere - "oppgitt" er egentlig ordet jeg ville brukt om deg, du fremstår oppgitt som i sliten/lei. Der kvinner kjenner på tristhet og tomhet ved depresjon er det ganske vanlig at menn reagerer med irritasjon og er mer kritiske.

Men synes du ikke det er rimelig å bli/fremstå som oppgitt og sliten/lei ut i fra den livssituasjonen han beskriver?

[XbellaX]

18 minutter siden, frosken skrev:

Men synes du ikke det er rimelig å bli/fremstå som oppgitt og sliten/lei ut i fra den livssituasjonen han beskriver?

Helt klart, men det utelukker heller ingenting når dette går over såpass lang tid. Det er spesielt hans, /din ISW, privatliv jeg henger meg opp i og som jeg synes høres både sår og lei ut. 

[cilie]

Den 25. februar 2016 at 20.15, frosken skrev:

Jeg har bare en kommentar til dette med å ikke ville bruke medikamenter dersom en depressiv tilstand er utløst av ytre årsaker. Jeg mener det her er viktig å skille mellom når "akuttfase" og en mer langvarig tilstand. Jeg har av og til lurt på om din handlingsvegring i forhold til samboerskapet ditt, kunne skyldes at du var for deprimert til å klare å ta valg og til å handle. Av og til kan bruk av AD gjøre at folk får nettopp den lille drahjelpen som skal til for å komme seg ut av hengemyra. Jeg mener ikke med dette å si noe om hvorvidt du er deprimert eller ikke nå for tiden, men jeg husker hvordan du i månedsvis kvernet på de samme problemstillingene uten å se ut til å komme noen vei.

I'm still there... Det som gjør at det "tipper over" her innimellom, tror jeg skyldes søvnproblemer i tillegg til st jeg stadig er småsyk, kombinert med de store livsvalgene jeg ikke klarer å lande. Det er liksom ikke harmoni på noen arenaer. Selv utdanning og jobb angrer jeg på. Det er mulig at jeg er ekstremt stresset, dog tror ikke jeg er deprimert. Jeg ville kanskje selv sagt dystimi. Det hjalp ikke å gå i terapi, og jeg ble ikke oppfordret til tbl-bruk. 

[cilie]

Den 25. februar 2016 at 20.44, issomethingwrong skrev:

Det er det som er så vanskelig, jeg vet ikke. På en side tenker jeg at "jaja, det er kanskje sånn jeg skal ha det hjemme", akseptere det og leve med det resten av livet. På en annen side har jeg kanskje ikke helt gitt opp å tenke at det kanskje finnes noen der ute som man kunne hatt et bedre liv sammen med. Men siden jeg er et stykke opp i 30-årene allerede føler jeg at jeg begynner å få dårlig tid. 

Veldig vanskelig. Hadde barneønsket vært sterkere med en annen partner...

Jeg skulle ønske jeg ønsket meg barn. For meg frister verken graviditet eller alt ansvaret. Likevel har jeg tatt meg i å tenke at jeg skulle ønske 2-åringen til broren min var min. 

[cilie]

Den 25. februar 2016 at 23.12, issomethingwrong skrev:

Det er liksom så vanskelig å definere "nede" for meg. Jeg opplever liksom ingen forstyrrelser i stemningsleiet, jeg er glad når jeg har noe å være glad for, jeg gleder meg til å dra på ferie, jeg føler meg litt trist hvis noe trist dukker opp i hodet eller skjer. Sånn har jeg vel egentlig alltid vært, kanskje bortsett fra da jeg tok høye doser AP, da var jeg mer flat og likegyldig, eller da jeg var så totalt utslitt av angst at jeg følte meg apatisk. 

Men jeg kan føle meg sliten, oppgitt eller irritert, og jeg tar meg iblant i å handle mer i affekt enn jeg vanligvis gjør. Er det sånn det er å være mann og deprimert?

Jeg har det som deg; gleder meg til å ha fri, reise, er med venner, jobber osv. Det er først når jeg begynner å tenke på livssituasjonen det blir skikkelige tunge tanker. -Som vel er naturlig i situasjonen.