Ekspertsvar Avtale hos psykiater

[ObservingSnailReproduction]

Jeg har bestemt meg for å ta steget ut ifra sneglehuset og besøke en psykiater.
Jeg er ikke spesielt engasjert i denne tanken, men antar det er bedre å vite for sikkert. Det har seg riktignok slik at jeg aldri har hatt incentivet til å faktisk begi meg ut på noe slikt, så det er noe jeg er lite kjent med.
Relatert problemområde: Schizoid.

I mitt lille sneglehus er det egentlig ingenting som plager meg, men siden verden har et krav til at jeg er et produktivt medlem av samfunnet, så byr det på visse utfordringer. Spesielt i form av stress og utmattelse. I lys av at jeg nå venter på at dagene skal gå slik at jeg kan delta på denne avtalen, så har jeg et par spørsmål til dere der ute som er mer kjent innenfor disse murene.

1: Hvor lang tid må jeg forvente at det tar før en avgjørelse blir tatt?

2: Hva må jeg forvente at jeg må igjennom?

3: Hva kan jeg egentlig tjene på en diagnose?

4: Verdifulle erfaringer fra noen som allerede har fått diagnosen Schizoid?
(ingen forventninger til sistnevnte)

Jeg føler veldig sterkt at det er opp til hver enkelte å avgjøre nytten av å gå til Psykiater med dette, og per dags dato er jeg ikke helt overbevist om at dette vil være til min fordel.

[Madelenemie]

48 minutter siden, ObservingSnailReproduction skrev:

Jeg har bestemt meg for å ta steget ut ifra sneglehuset og besøke en psykiater.
Jeg er ikke spesielt engasjert i denne tanken, men antar det er bedre å vite for sikkert. Det har seg riktignok slik at jeg aldri har hatt incentivet til å faktisk begi meg ut på noe slikt, så det er noe jeg er lite kjent med.
Relatert problemområde: Schizoid.

I mitt lille sneglehus er det egentlig ingenting som plager meg, men siden verden har et krav til at jeg er et produktivt medlem av samfunnet, så byr det på visse utfordringer. Spesielt i form av stress og utmattelse. I lys av at jeg nå venter på at dagene skal gå slik at jeg kan delta på denne avtalen, så har jeg et par spørsmål til dere der ute som er mer kjent innenfor disse murene.

1: Hvor lang tid må jeg forvente at det tar før en avgjørelse blir tatt?

2: Hva må jeg forvente at jeg må igjennom?

3: Hva kan jeg egentlig tjene på en diagnose?

4: Verdifulle erfaringer fra noen som allerede har fått diagnosen Schizoid?
(ingen forventninger til sistnevnte)

Jeg føler veldig sterkt at det er opp til hver enkelte å avgjøre nytten av å gå til Psykiater med dette, og per dags dato er jeg ikke helt overbevist om at dette vil være til min fordel.

Hei!

Jeg håper du treffer en psykiater som er engasjert og har kjærlighet til mennesker og sitt arbeide, det var en sånn psykiater som jeg fikk, og fortsatt har kontakt med.

Jeg har bare autisme, men jeg var heldig og møtte en psykiater, som jeg føler satte inn sitt liv på å hjelpe meg.

Men på sett og vis er det vel noen likheter mellom schizoid og autisme, derfor nevner jeg det.

1. Jeg forstod ikke hvilken avgjørelse du tenker på?

2. Det kommer vel an på diagnose. Jeg vet bare om min, og hjelpen jeg fikk var formidabel, ut over hva jeg har lest, de fleste får. Jeg fikk hyppige samtaler, der min psykiater forklarte i detalj om hva jeg skulle si, om følelser, om de mellommenneskelige rellasjoner, og mye mye mer. Det ble til så stor hjelp at jeg 

3. Det jeg tjente på en diagnose er mye, det startet ,med, at jeg begynte forstå hvorfor jeg strevde sosialt, så få noen redskaper til og takle det sosiale med, så oppsummert, en bedre mulighet til deltagelse i samfunnet.

4. . Har ikke diagnosen schozoid.

 

Lykke til.

[AnonymBruker]

1 time siden, ObservingSnailReproduction skrev:

Jeg har bestemt meg for å ta steget ut ifra sneglehuset og besøke en psykiater.
Jeg er ikke spesielt engasjert i denne tanken, men antar det er bedre å vite for sikkert. Det har seg riktignok slik at jeg aldri har hatt incentivet til å faktisk begi meg ut på noe slikt, så det er noe jeg er lite kjent med.
Relatert problemområde: Schizoid.

I mitt lille sneglehus er det egentlig ingenting som plager meg, men siden verden har et krav til at jeg er et produktivt medlem av samfunnet, så byr det på visse utfordringer. Spesielt i form av stress og utmattelse. I lys av at jeg nå venter på at dagene skal gå slik at jeg kan delta på denne avtalen, så har jeg et par spørsmål til dere der ute som er mer kjent innenfor disse murene.

1: Hvor lang tid må jeg forvente at det tar før en avgjørelse blir tatt?

2: Hva må jeg forvente at jeg må igjennom?

3: Hva kan jeg egentlig tjene på en diagnose?

4: Verdifulle erfaringer fra noen som allerede har fått diagnosen Schizoid?
(ingen forventninger til sistnevnte)

Jeg føler veldig sterkt at det er opp til hver enkelte å avgjøre nytten av å gå til Psykiater med dette, og per dags dato er jeg ikke helt overbevist om at dette vil være til min fordel.

Er du under utdanning eller i jobb i dag? Hva er det du ønsker å oppnå (det er visstnok lite effektive behandlingstilbud)? 

Anonymkode: bb998...ef5

[ObservingSnailReproduction]

Madelenemie: Jeg tenkte hvor lang tid det ville ta å få ordnet en diagnose dersom psykiateren ser at det er grunnlag for dette.
Det er bra at du fikk et positivt resultat ut av å gå til psykiater da. 

Anonym: Jeg er ikke under utdanning, men jeg er i arbeid.
Svært lite, men riktignok det lengste sammenhengende arbeidet jeg har hatt.
Det var en stund arbeidsoppgavene var selvstendige og enkle, men etter at dette har endret seg, så faller jeg sakte ut av dette arbeidet også. Vært i kontakt med NAV nå, fordi jeg ser for meg å snart ende opp dit igjen.

Oppnå? Jeg kunne tenke meg en utdannelse. Jeg ser en mindre problematisk fremtid under det arbeidet jeg har i tankene. Mer fokusert på at jeg kan ta egne valg rundt arbeidstider og plikter. Litt bedre tilrettelagt. Problemet er å kunne bestå disse studiene. Meg og skole går ikke hånd i hånd. Jeg vet ikke om psykiatri og en diagnose ville hjulpet meg i stor grad med dette, men det er litt det jeg er ute etter å finne ut.

Ikke at det er noen hast. Jeg har jo tross alt ikke arbeidserfaring nok til 23/5 regelen og jeg ser ikke det skje med det første.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I dag har jeg faktisk undervist NAV om personlighetsforstyrrelser og arbeidsliv. Hovedpoenget er å minimere konsekvesene av ens svakheter og maksimere fordelene ved ens styrker.

Det kommer ikke mye ut av å gå til psykiater med sin schizoide pf bortsett fra hjelp til tilrettelegging som andre kanskje kan gjøre like bra.

Det finnes yrker der ens schizoide personlighet virkelig ødelegger for en, og det finnes yrker der schizoide kan produsere og trives minst like godt som andre.

[Madelenemie]

14 timer siden, ObservingSnailReproduction skrev:

Madelenemie: Jeg tenkte hvor lang tid det ville ta å få ordnet en diagnose dersom psykiateren ser at det er grunnlag for dette.
Det er bra at du fikk et positivt resultat ut av å gå til psykiater da. 

Anonym: Jeg er ikke under utdanning, men jeg er i arbeid.
Svært lite, men riktignok det lengste sammenhengende arbeidet jeg har hatt.
Det var en stund arbeidsoppgavene var selvstendige og enkle, men etter at dette har endret seg, så faller jeg sakte ut av dette arbeidet også. Vært i kontakt med NAV nå, fordi jeg ser for meg å snart ende opp dit igjen.

Oppnå? Jeg kunne tenke meg en utdannelse. Jeg ser en mindre problematisk fremtid under det arbeidet jeg har i tankene. Mer fokusert på at jeg kan ta egne valg rundt arbeidstider og plikter. Litt bedre tilrettelagt. Problemet er å kunne bestå disse studiene. Meg og skole går ikke hånd i hånd. Jeg vet ikke om psykiatri og en diagnose ville hjulpet meg i stor grad med dette, men det er litt det jeg er ute etter å finne ut.

Ikke at det er noen hast. Jeg har jo tross alt ikke arbeidserfaring nok til 23/5 regelen og jeg ser ikke det skje med det første.

Hei!

For min del gikk det å få en diagnose fort, men fra fastlegen søkte meg inn på nevrohabilitering/voksenhabilitering tok det om jeg husker riktig ca 3 mnd før jeg fikk time. Det syns jeg var raskt. Så var det en inntakssamtale med en psykiater og overlege som mente allerede etter 30 min at jeg burde utredes for asperger syndrom. 14 dager etter dette traff jeg psykiateren som skulle utrede meg, og hun sa etter en konsultasjon at det var ingen tvil om at jeg hadde asperger syndrom.

Så det gikk fort.:-)

For min del utløste diagnosen mange nye muligheter, jeg kom inn på en mindre videregående, og tok full studiekompetanse. Fordi skolen var liten, med få elever i hver klasse, ble jeg ikke så sliten som i vanlig skole. Jeg gikk ut med 6 i alle fag, noe som viste at jeg egentlig ikke var dum, jeg hadda bare autismevansker som ga meg ekstra utfordringer på en del områder. 

Så langt jeg fikk tilrettelegging greide jeg altså mye. Likevel har universitet blitt en utfordring for meg, jeg får ikke tilrettelagt slik jeg trenger, og det er ikke mulig å få fritak fra gruppearbeide. Litt gruppearbeide kunne jeg greid, men ikke når det er ukentlig og så intensivt.

Flere steder i landet har de noen få skoler der man kan ta alle eller deler av vgs fag, man må ha en diagnose for å komme inn på disse. Jeg syns det er lurt at du vurderer mer utdanning som på sikt gir deg et arbeide som lettere er forenlig med det du strever med. Det er også lurt at du har et yrke du ser for deg, jeg startet litt i andre enden, men jeg tror det egentlig er smart å starte med yrke.

Det jeg glemte å skrive til deg før, var at jeg også hadde det bra også før jeg fikk diagnosen, bare ingen forstyrret meg :-) men forstyrrelser kommer og det er krav og ting man må, :-) Tidvis har jeg følt at andre trengte å få meg diagnostisert, jeg var ikke så veldig interessert i andre mennesker, i vertfall ikke i å snakke med dem, for det fikk jeg dårlig til, men for min del ble møte med min psykiater et vendepunkt. Å møte et menneske som forstod meg, utløste en ny nysjerrighet, først rettet utelukket mot henne, så etter hvert ble jeg generelt mer vitebegjærlig rundt de mellommenneskelige rellasjoner og da ble jeg veldig motivert for å forstå systemet mennesker.

Lykke til, :-)

 

[ObservingSnailReproduction]

On 25.2.2016 at 8:37 AM, Madelenemie said:

Hei!

For min del gikk det å få en diagnose fort, men fra fastlegen søkte meg inn på nevrohabilitering/voksenhabilitering tok det om jeg husker riktig ca 3 mnd før jeg fikk time. Det syns jeg var raskt. Så var det en inntakssamtale med en psykiater og overlege som mente allerede etter 30 min at jeg burde utredes for asperger syndrom. 14 dager etter dette traff jeg psykiateren som skulle utrede meg, og hun sa etter en konsultasjon at det var ingen tvil om at jeg hadde asperger syndrom.

Så det gikk fort.:-)

For min del utløste diagnosen mange nye muligheter, jeg kom inn på en mindre videregående, og tok full studiekompetanse. Fordi skolen var liten, med få elever i hver klasse, ble jeg ikke så sliten som i vanlig skole. Jeg gikk ut med 6 i alle fag, noe som viste at jeg egentlig ikke var dum, jeg hadda bare autismevansker som ga meg ekstra utfordringer på en del områder. 

Så langt jeg fikk tilrettelegging greide jeg altså mye. Likevel har universitet blitt en utfordring for meg, jeg får ikke tilrettelagt slik jeg trenger, og det er ikke mulig å få fritak fra gruppearbeide. Litt gruppearbeide kunne jeg greid, men ikke når det er ukentlig og så intensivt.

Flere steder i landet har de noen få skoler der man kan ta alle eller deler av vgs fag, man må ha en diagnose for å komme inn på disse. Jeg syns det er lurt at du vurderer mer utdanning som på sikt gir deg et arbeide som lettere er forenlig med det du strever med. Det er også lurt at du har et yrke du ser for deg, jeg startet litt i andre enden, men jeg tror det egentlig er smart å starte med yrke.

Det jeg glemte å skrive til deg før, var at jeg også hadde det bra også før jeg fikk diagnosen, bare ingen forstyrret meg :-) men forstyrrelser kommer og det er krav og ting man må, :-) Tidvis har jeg følt at andre trengte å få meg diagnostisert, jeg var ikke så veldig interessert i andre mennesker, i vertfall ikke i å snakke med dem, for det fikk jeg dårlig til, men for min del ble møte med min psykiater et vendepunkt. Å møte et menneske som forstod meg, utløste en ny nysjerrighet, først rettet utelukket mot henne, så etter hvert ble jeg generelt mer vitebegjærlig rundt de mellommenneskelige rellasjoner og da ble jeg veldig motivert for å forstå systemet mennesker.

Lykke til, :-)

 

En god og lang respons. Jeg sitter pris på det.

Jeg har tatt vgs. fag. Ikke igjennom vgs. når jeg var yngre, men jeg tok dem opp igjen på ett år i 2014.
Dette betyr jo at jeg trenger 5 års arbeidserfaring for å kunne få studiekompetansen, så det er nok en stopper for øyeblikket..
Året jeg gikk på skole var riktignok et mirakel at jeg bestod. Gode karakterer, men elendig oppmøte og karaktergrunnlag. Jeg trenger derfor en bedre løsning på hvordan jeg skal gå i møte med høyere utdanning den gang det skjer.

Vet du om det er vanlig for høyere utdannelsesinstitusjoner å ikke støtte mennesker med visse utfordringer? 

Angående den siste delen du skrev. Jeg håper litt på noe lignende, men jeg er ikke spesielt optimistisk. Mine beste dager var årene jeg bodde alene og var uten arbeid. Alt dette de senere årene har vært spesielt utmattende for min del og jeg vet ikke hva en psykiater kan hjelpe gjøre forskjell på i det området. Antar jeg får se når psykiatertimen kommer hvordan det blir. Håpe på det beste, sier de.

Gjerne ikke den mest interessante meldingen jeg skrev her nå,
men jeg følte for å gi en respons tilbake på kommentaren din.
Sitter pris på at du tok deg tid.

Endret 26. februar 2016 av ObservingSnailReproduction

[Madelenemie]

Den 2/26/2016 at 12.06, ObservingSnailReproduction skrev:

En god og lang respons. Jeg sitter pris på det.

Jeg har tatt vgs. fag. Ikke igjennom vgs. når jeg var yngre, men jeg tok dem opp igjen på ett år i 2014.
Dette betyr jo at jeg trenger 5 års arbeidserfaring for å kunne få studiekompetansen, så det er nok en stopper for øyeblikket..
Året jeg gikk på skole var riktignok et mirakel at jeg bestod. Gode karakterer, men elendig oppmøte og karaktergrunnlag. Jeg trenger derfor en bedre løsning på hvordan jeg skal gå i møte med høyere utdanning den gang det skjer.

Vet du om det er vanlig for høyere utdannelsesinstitusjoner å ikke støtte mennesker med visse utfordringer? 

Angående den siste delen du skrev. Jeg håper litt på noe lignende, men jeg er ikke spesielt optimistisk. Mine beste dager var årene jeg bodde alene og var uten arbeid. Alt dette de senere årene har vært spesielt utmattende for min del og jeg vet ikke hva en psykiater kan hjelpe gjøre forskjell på i det området. Antar jeg får se når psykiatertimen kommer hvordan det blir. Håpe på det beste, sier de.

Gjerne ikke den mest interessante meldingen jeg skrev her nå,
men jeg følte for å gi en respons tilbake på kommentaren din.
Sitter pris på at du tok deg tid.

Hei!

Bare hyggelig å svare deg,

Jeg vet at på universitetet i Oslo, er det allment kjent at naturvitenskapelig fakultet ikke tilrettelegger for mennesker med min type vansker og behov for mindre gruppearbeide. De siste årene har kravene til gruppearbeide økt enormt. De anbefaler min gruppe å bytte fakultet og har sagt det er bedre muligheter på de andre fakulteter. 

Videre vet jeg at Høyskolen i Oslo har et godt alternaiv for oss som liker jobbe mer selvstendig på datainginørstudiet, dette er konkret tilrettelegging, og allment kjent.

Jeg har videre hørt rykter om at man på høyskolen får god tilrettelegging på andre studier, fesk revisro, men dette vet jeg ikke, sikkert, jeg skal ta kontakt med dem til uken, da jeg vurderer som deg å tenke yrke først.

Det varierer nok derfor mye mellom utdanningsinstitusjoene.

Er i dårlig form så greier ikke svare så mye:-)

Kan svare når jeg får vite mer.

Endret 27. februar 2016 av Madelenemie