Noen våken?

[Madelenemie]

9 minutter siden, stjernestøv skrev:

Oi, for en opplevelse du har hatt. Synd du misforstår, politiet hadde nok aldri tatt deg i håndjern og du hadde jo ikke gjort noe galt. Fikk vondt av deg nå, så det for meg. Klem!

Jeg oppfører meg kriminelt ved å flykte,

det kan nok hende det er nok for å bli satt håndjern på,

Jeg håper psykiatrien kan hjelpe, jeg vet ikke, men jeg var på vei dit, for jeg var livredd og uten evne til å snakke fordi jeg frøs og hadde løpt hele natten. 

Jeg har etter dette bestemt meg for å være mer åpen med min autismediagnose. For da min mann fortalte om den, gikk det opp for politibetjentene at jeg mer trengte hjelp enn var farlig. Da endret søket seg, jeg var like redd, men de, politibetjentene sa min mann var veldig hyggelige. Da han hentet meg, lovet de ikke komme, for ellers ville jeg ikke si hvor jeg var, 

Det er en lettere versjon av dette som skjedde på sykehuset da jeg syns plutselig jeg måtte dra,

derfor må jeg nok være mer åpen om at jeg har autisme

 

[Madelenemie]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Jeg forstår at du ble redd  Men at du oppførte deg som kriminell betyr ikke at du er det  

gjør det ikke det?

Jeg er fortsatt litt preget av at politiet jaktet på meg, og at min mann sa jeg må slutte oppføre meg kriminelt.

Jeg hadde tatt mitt eget liv om jeg ikke hadde barn,

jeg er ulykkelig.

 

[laban]

5 minutter siden, Madelenemie skrev:

Så sa han at din oppførsel fikk alle til å tro du kunne ha begått et mord, noe virkelig alvorlig. Da satt min mann med hodet i hendene. Jeg spurte han om han kunne være hjemme, men det kunne han ikke, men han sa at politiet ikke kom.

Men tenk at jeg har oppført meg kriminelt:-( uten å begå en forbrytelse:-(

Jeg ville nok sagt "mistenkelig", men det er jo nesten det samme som "som om du hadde gjort noe galt".  Det virker jo mistenkelig at noen rømmer i panikk ved synet av politi.  Men han fikk sikkert forklart saken, slik at det ikke blir noe etterspill. 

[Augusta Luise]

Huff, for en natt du har hatt. MM. Håper at du klarer å riste av deg følelsen i løpet av dagen.

[stjernestøv]

6 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg oppfører meg kriminelt ved å flykte,

det kan nok hende det er nok for å bli satt håndjern på,

Jeg håper psykiatrien kan hjelpe, jeg vet ikke, men jeg var på vei dit, for jeg var livredd og uten evne til å snakke fordi jeg frøs og hadde løpt hele natten. 

Jeg har etter dette bestemt meg for å være mer åpen med min autismediagnose. For da min mann fortalte om den, gikk det opp for politibetjentene at jeg mer trengte hjelp enn var farlig. Da endret søket seg, jeg var like redd, men de, politibetjentene sa min mann var veldig hyggelige. Da han hentet meg, lovet de ikke komme, for ellers ville jeg ikke si hvor jeg var, 

Det er en lettere versjon av dette som skjedde på sykehuset da jeg syns plutselig jeg måtte dra,

derfor må jeg nok være mer åpen om at jeg har autisme

 

Godt det gikk bra med deg til slutt

[stjernestøv]

5 minutter siden, Madelenemie skrev:

gjør det ikke det?

Jeg er fortsatt litt preget av at politiet jaktet på meg, og at min mann sa jeg må slutte oppføre meg kriminelt.

Jeg hadde tatt mitt eget liv om jeg ikke hadde barn,

jeg er ulykkelig.

 

Å er det så gale?

Det gikk jo bra til slutt.

[laban]

1 minutt siden, Madelenemie skrev:

Jeg er fortsatt litt preget av at politiet jaktet på meg, og at min mann sa jeg må slutte oppføre meg kriminelt.

Jeg hadde tatt mitt eget liv om jeg ikke hadde barn,

Så dramatisk er det ikke.  Politiet var opptatt av om det hadde skjedd noe mer (enn at du fikk bilen litt utfor kanten), og de har helt sikkert sett folk få panikk i slike situasjoner tidligere.  Etter at din mann hadde snakket med dem, endret saken seg til å forhindre at du skulle være ute hele natten i minusgrader og tynne klær.  Den endte heldigvis bra. 

Hvis du leser oslopolitiets Twitter-logg, ser du at de vasser i situasjoner hver eneste natt som de forsøker å roe uten at det blir mer bråk enn nødvendig. 

[Madelenemie]

Et øyeblikk siden, laban skrev:

Jeg ville nok sagt "mistenkelig", men det er jo nesten det samme som "som om du hadde gjort noe galt".  Det virker jo mistenkelig at noen rømmer i panikk ved synet av politi.  Men han fikk sikkert forklart saken, slik at det ikke blir noe etterspill. 

:-(

De har ikke tatt kontakt med oss:-( Min mann sa at hvis vi må inn til avhør skulle jeg si det han sa, han har drillet meg, det er vikitg sa han at vi har lik versjon, jeg husket jo ikke fargen på den møtende bilen, derfor må jeg si, mørk farge, for at versjone er lik:-( Jeg skal si akkurat som han vil det er bare en eneste stor ting som gir meg STOR SORG, at jeg oppfører meg kriminelt, og jeg har ikke gjort noe kriminelt. jeg er kjempelei meg!

Jeg tenkte faktisk på å flykte mot Sverige, jeg var da opptatt av en ting, ikke bli tatt av politiet og ikke bli satt i fengsel:-(

Min datter hadde sagt til politiet fordi de gjennomsøkte huset vårt, at jeg var livred for politi. (det er sant) 

Min datter ga meg en klem på morgenen, mens hun lo, jeg lo ikke, jeg var lei meg. Hun sa "mamma da"

Jeg er fortsatt lei meg, 

Mest over å oppføre meg kriminelt. Det er noe av det verste et menneske kan gjøre:-(

[laban]

9 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg er fortsatt lei meg, 

Mest over å oppføre meg kriminelt. Det er noe av det verste et menneske kan gjøre:-(

Du må tolke "kriminelt" i betydningen "som om du skulle være kriminell".  Ikke som "forbrytersk", men "mistenkelig", slik jeg skrev ovenfor. Det trenger ikke ligge noen forbrytelse eller kriminalitet bak noe mistenkelig, det har bare noen likhetstrekk med ulovligheter og må derfor undersøkes nærmere. 

Endret 28. februar 2016 av laban

[Madelenemie]

6 minutter siden, Augusta Luise skrev:

Huff, for en natt du har hatt. MM. Håper at du klarer å riste av deg følelsen i løpet av dagen.

:-(

Jeg vet ikke,

jeg er såå lei meg,

Jeg var sliten, det ble for mye, så var det så mange der, jeg hadde ikke drept noen, ikke begått kriminalitet, og jeg trengte bare ro og fred.

Så skulle de svære menneskene med blinkende lys ta meg, jeg orket ikke med alt det.

Nå tror jeg ikke de kommer, dette skjedde jo natten mellom torsdag og fredag, 

På en måte forstod politiet kanskje mer enn min mann, jeg vet ikke...

han sier jeg må slutte å oppføre meg kriminelt, mens politiet ikke har noen flere søk etter meg, det virker som de tror jeg ikke oppfører meg kriminelt?, sånt er forvirrende.

[Augusta Luise]

Vet du, jeg synes mannen din tar feil når han sier at du oppfører deg kriminelt. Du var redd og du flyktet. Det er en helt naturlig reaksjon på redsel og frykt, og det har slett ikke noe kriminelt over seg. Som du selv sier, du reagerer litt annerledes enn de fleste, og det er vel det mannen din reagerer på. Du har ikke gjort noe galt, kjære du.

[frosken]

40 minutter siden, Madelenemie skrev:

:-(

Jeg var lei meg fordi hjulet på bilen stod utenfor en kant, bilen var for tung for at noen greide løfte den over, så reiste jeg hjem, vekket min mann, som ikke riktig var så glad, selv om jeg sa alt er ok med bilen, så snakket han om batteriene som ligger i bunn, jeg ble mer og mer bekymret mens vi ventet på Falken, for tenkt om han hadde rett:-(

Til slutt ringte falken, jeg kjørte min mann ned til bilen, jeg var sliten, etter både å ha forsøkt alene å få bilen over kanten, av å gå langt og av å være ulykkelig. Jeg tenkte ikke stort, så da vi kom ned til bilen var det fult av politi der:-(:-( :-( skummelt!!!!

Da fikk jeg panikk, ble lei meg.

Jeg satte av min mann, kjørte hjem, men oppdaget på vei hjem at jeg måtte komme tilbake, da tenkte jeg, aldri i livet, nå er det nok.

Så jeg kjørte hjem, parkerte bilen, og løp, jeg løp i en blanding av at jeg er redd for politiet, at jeg ikke forstod, at jeg var sliten, at jeg ville være for meg selv, at det ble for mye, at det ble skummelt med alt av lys og stress og politi, og jo mer min mann ringte jo mer panikk fikk jeg, til slutt skrudde jeg av mobil, jeg var livredd for å bli funnet.,

Så jeg løp, løp, løp, langt langt langt, lenger enn jeg noen gang har løpt.

Først over gjerder, under hekker, oppi kratt, inn oppkjørsler, jeg krabbet under biler, ned trapper, på kryss og tvers, jeg frøs i tynne klær og jeg var så redd. Klærne mine ble revet opp, alt jeg tenkte på var at jeg var redd.

Etter en time skrudde jeg på mobilen, fikk panikk, så at jeg var ettersøkt, at politipatruljer var satt inn i søk etter meg, DE VILLE FINNE MEG :-(

sms var fra min mann, jeg rakk ikke lese stort før jeg skriude av og igjen for redd de skulle finne meg via basestasjon og  var på flukt. I verre og verre forfatning og mer og mer redd, de, mange patruljer var på jakt etter meg.

i 4 tiden på morgenen, skrudde jeg på mobil og leste at enda flere patruljer var satt inn for å finne meg, nå var søket ikke mistenkelig person på flukt, men kvinne i fare, pga av kulden i skogen, min mann hadde sagt jeg hadde autisme og at jeg misforstår. Jeg ble enda mer redd, skrudde av mobil igjen og løp.

Nå løp jeg ut av villastrøk og skogsområder, med opprevne klær, uten evne til å snakke, for aldri mitt liv har jeg vært så kald. Jeg hadde småsko, kjole og en liten jakke, nylonstrømper og jeg hadde mistet skjerf, var gjennomvår etter å ha krabbet gjennom kratt, under biler, ned i skjul, løpt gjennom kratt.

På morgenen ca i 6 tiden skulle det settes inn enda flere patruljer i nordmarka, natten hadde vært kald, jeg hadde ikke klær for å være ute, da jeg leste sms, for skrudde fort på og av mobil, hadde jeg søkt tilflukt i en trappeoppgang, den var åpen, og jeg var på vei mot byen, jeg løp mot legevakten. Jeg hadde bestemt meg for å forklare på legevakten at politiet var etter meg, at jeg ikke hadde gjort noe galt, at jeg var lei meg og trengte hjelp. Men på veien, løpende, i en forfatning som var så katastrofal...:-( at ingen har sett meg sånn, snørte halsen seg sammen, kulden fra skogen gjorde at jeg skalv så jeg ikke greide annet enn løpe, men jeg greide ikke snakke. Damen som fant meg i trappeoppgangen ga meg et teppe, for jeg greide ikke snakke, tennene sa klakk klakk klakk klakk om jeg ville eller ikke.

kl 09 på morgenen hentet min mann meg inne hos damen, hun forstod at jeg ikke var kriminell, hun ga meg nye klær og en kopp med vann, hunden hennes slikket ansiktet mitt (noe jeg aldri har latt en hund gjøre) men jeg brydde meg ikke. Jeg sa det går fint, men likevel kom hun med ullsokker og dyne og pute og til slutt lå jeg i hennes datters seng. Hun lokket døren for hun sa jeg måtte sove, men jeg sov ikke, jeg lå og var livredd for politiet, for håndjern, for arrestasjon, glattcelle, fengsel, og alt dette uten at jeg forstor hvorfor de ville ta meg:-(

Jeg er lei meg.

(og det er mye mer, de ransaket hele huset vårt, alle boder, barna ble vekket med lommelykter, de trodde jeg var i huset, men hadde gjemt meg, Når jeg hørte dette var jeg glad jeg var i "sikkerhet" lurt gjemt i en innkjørsel, trapp, gjennomvåt og kald. Jeg skalv så mye at da en bil stoppet forran en innkjørsel klarte jeg ikke holde meg)

( så jeg har forkjølelse og urinveisinfeksjon, men politiet har lovet ikke å komme hir for å snakke med meg, derfor er jeg hjemme)

Kjære Madelenemie:-) For en forferdelig opplevelse dette må ha vært.  Så skremmende, så skremmende - både for deg og de menneskene som er veldig glade i deg. Håper du har det bedre igjen nå, og at du neste gang du blir redd prøver å kontakte noen du stoler på raskt.

[Madelenemie]

6 minutter siden, laban skrev:

Så dramatisk er det ikke.  Politiet var opptatt av om det hadde skjedd noe mer (enn at du fikk bilen litt utfor kanten), og de har helt sikkert sett folk få panikk i slike situasjoner tidligere.  Etter at din mann hadde snakket med dem, endret saken seg til å forhindre at du skulle være ute hele natten i minusgrader og tynne klær.  Den endte heldigvis bra. 

Hvis du leser oslopolitiets Twitter-logg, ser du at de vasser i situasjoner hver eneste natt som de forsøker å roe uten at det blir mer bråk enn nødvendig. 

javel.

men de hadde 2 patruljer på søk etter meg i området fra kl ca 01.00 til 03.30 da var de inne her og gjennomsøkte huset, (hele huset boder, barnas rom med lommelykter:-(

opptatt av at jeg hadde stukket fra dem, og fra åstedet,

så fikk min mann forklart det med autisme, også at jeg var tynnkledd, så endret søket seg til forsvunnet person i fare.

Det var mye ressurser innsatt i vertfall.

[Madelenemie]

5 minutter siden, laban skrev:

Du må tolke "kriminelt" i betydningen "som om du skulle være kriminell".  Ikke som "forbrytersk", men"mistenkelig", slik jeg skrev ovenfor. Det trenger ikke ligge noen forbrytelse eller kriminalitet bak noe mistenkelig, det har bare noen likhetstrekk med ulovligheter og må derfor undersøkes nærmere. 

takk,

så da mener min mann det og ikke at jeg er kriminell.

Syns du ikke det er naturlig at man blir lei seg når man blir fortalt noe sånt som, "nå må du slutte og oppføre deg kriminelt"

[frosken]

10 minutter siden, Madelenemie skrev:

:-(

De har ikke tatt kontakt med oss:-( Min mann sa at hvis vi må inn til avhør skulle jeg si det han sa, han har drillet meg, det er vikitg sa han at vi har lik versjon, jeg husket jo ikke fargen på den møtende bilen, derfor må jeg si, mørk farge, for at versjone er lik:-( Jeg skal si akkurat som han vil det er bare en eneste stor ting som gir meg STOR SORG, at jeg oppfører meg kriminelt, og jeg har ikke gjort noe kriminelt. jeg er kjempelei meg!

Jeg tenkte faktisk på å flykte mot Sverige, jeg var da opptatt av en ting, ikke bli tatt av politiet og ikke bli satt i fengsel:-(

Min datter hadde sagt til politiet fordi de gjennomsøkte huset vårt, at jeg var livred for politi. (det er sant) 

Min datter ga meg en klem på morgenen, mens hun lo, jeg lo ikke, jeg var lei meg. Hun sa "mamma da"

Jeg er fortsatt lei meg, 

Mest over å oppføre meg kriminelt. Det er noe av det verste et menneske kan gjøre:-(

Du har ikke oppført deg kriminelt, - du har derimot oppført deg slik også folk som har gjort noe alvorlig galt (kriminelt) av og til gjør når de ser politiet.

Jeg er helt uenig med din mann i at han har drillet deg og sagt hva du skal si. Er det noe politiet raskt oppdager - og blir usikre og mistenksomme av - så er det innlærte historier. Du bør si ting nøyaktig slik det var for deg, det er greit at du ikke husker detaljer.

[laban]

1 minutt siden, Madelenemie skrev:

opptatt av at jeg hadde stukket fra dem, og fra åstedet,

så fikk min mann forklart det med autisme, også at jeg var tynnkledd, så endret søket seg til forsvunnet person i fare.

Nettopp.  Det ser mistenkelig ut når noen flykter fra politiet i forbindelse med et biluhell.  Men så fikk mannen din forklart at for deg er ikke den reaksjonen nødvendigvis et tegn på at du har gjort noe galt. 

Jeg forstår godt at dette var veldig skremmende for deg, men du må ikke gå helt i kjelleren over akkurat det adjektivet mannen din brukte.   

[laban]

3 minutter siden, Madelenemie skrev:

så da mener min mann det og ikke at jeg er kriminell.

Syns du ikke det er naturlig at man blir lei seg når man blir fortalt noe sånt som, "nå må du slutte og oppføre deg kriminelt"

Ja til begge deler - men det er vanskeligere for deg å ikke tolke sånt helt bokstavelig. 

[frosken]

31 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg er så lei meg:-(

I tillegg da min mann måtte på jobb fredag morgen ble jeg redd og sa, "men tenk om politiet kommer",

han sa at nei de har lovet ikke komme fordi jeg sa du har autisme,

men så sa jeg ringer de på hopper jeg ut av soveromsvinduet,

da sa min mann, "Nå må du slutte å oppføre deg kriminelt",

Jeg sa da:

"Er det å oppføre seg kriminelt?",

Da sa han,

" Ja" 

Så sa han at din oppførsel fikk alle til å tro du kunne ha begått et mord, noe virkelig alvorlig. Da satt min mann med hodet i hendene. Jeg spurte han om han kunne være hjemme, men det kunne han ikke, men han sa at politiet ikke kom.

Men tenk at jeg har oppført meg kriminelt:-( uten å begå en forbrytelse:-(

På de fleste livsområder er du veldig opptatt av at fornuften - og ikke irrasjonelle følelser - skal styre hva du gjør. Politiet er ikke farlig, og du trenger nok å fortelle deg selv det mange ganger  - slik at du både kan bli mindre redd dem og så avgjort slutter å rømme fra dem.

[XbellaX]

49 minutter siden, Madelenemie skrev:

:-(

Jeg var lei meg fordi hjulet på bilen stod utenfor en kant, bilen var for tung for at noen greide løfte den over, så reiste jeg hjem, vekket min mann, som ikke riktig var så glad, selv om jeg sa alt er ok med bilen, så snakket han om batteriene som ligger i bunn, jeg ble mer og mer bekymret mens vi ventet på Falken, for tenkt om han hadde rett:-(

Til slutt ringte falken, jeg kjørte min mann ned til bilen, jeg var sliten, etter både å ha forsøkt alene å få bilen over kanten, av å gå langt og av å være ulykkelig. Jeg tenkte ikke stort, så da vi kom ned til bilen var det fult av politi der:-(:-( :-( skummelt!!!!

Da fikk jeg panikk, ble lei meg.

Jeg satte av min mann, kjørte hjem, men oppdaget på vei hjem at jeg måtte komme tilbake, da tenkte jeg, aldri i livet, nå er det nok.

Så jeg kjørte hjem, parkerte bilen, og løp, jeg løp i en blanding av at jeg er redd for politiet, at jeg ikke forstod, at jeg var sliten, at jeg ville være for meg selv, at det ble for mye, at det ble skummelt med alt av lys og stress og politi, og jo mer min mann ringte jo mer panikk fikk jeg, til slutt skrudde jeg av mobil, jeg var livredd for å bli funnet.,

Så jeg løp, løp, løp, langt langt langt, lenger enn jeg noen gang har løpt.

Først over gjerder, under hekker, oppi kratt, inn oppkjørsler, jeg krabbet under biler, ned trapper, på kryss og tvers, jeg frøs i tynne klær og jeg var så redd. Klærne mine ble revet opp, alt jeg tenkte på var at jeg var redd.

Etter en time skrudde jeg på mobilen, fikk panikk, så at jeg var ettersøkt, at politipatruljer var satt inn i søk etter meg, DE VILLE FINNE MEG :-(

sms var fra min mann, jeg rakk ikke lese stort før jeg skriude av og igjen for redd de skulle finne meg via basestasjon og  var på flukt. I verre og verre forfatning og mer og mer redd, de, mange patruljer var på jakt etter meg.

i 4 tiden på morgenen, skrudde jeg på mobil og leste at enda flere patruljer var satt inn for å finne meg, nå var søket ikke mistenkelig person på flukt, men kvinne i fare, pga av kulden i skogen, min mann hadde sagt jeg hadde autisme og at jeg misforstår. Jeg ble enda mer redd, skrudde av mobil igjen og løp.

Nå løp jeg ut av villastrøk og skogsområder, med opprevne klær, uten evne til å snakke, for aldri mitt liv har jeg vært så kald. Jeg hadde småsko, kjole og en liten jakke, nylonstrømper og jeg hadde mistet skjerf, var gjennomvår etter å ha krabbet gjennom kratt, under biler, ned i skjul, løpt gjennom kratt.

På morgenen ca i 6 tiden skulle det settes inn enda flere patruljer i nordmarka, natten hadde vært kald, jeg hadde ikke klær for å være ute, da jeg leste sms, for skrudde fort på og av mobil, hadde jeg søkt tilflukt i en trappeoppgang, den var åpen, og jeg var på vei mot byen, jeg løp mot legevakten. Jeg hadde bestemt meg for å forklare på legevakten at politiet var etter meg, at jeg ikke hadde gjort noe galt, at jeg var lei meg og trengte hjelp. Men på veien, løpende, i en forfatning som var så katastrofal...:-( at ingen har sett meg sånn, snørte halsen seg sammen, kulden fra skogen gjorde at jeg skalv så jeg ikke greide annet enn løpe, men jeg greide ikke snakke. Damen som fant meg i trappeoppgangen ga meg et teppe, for jeg greide ikke snakke, tennene sa klakk klakk klakk klakk om jeg ville eller ikke.

kl 09 på morgenen hentet min mann meg inne hos damen, hun forstod at jeg ikke var kriminell, hun ga meg nye klær og en kopp med vann, hunden hennes slikket ansiktet mitt (noe jeg aldri har latt en hund gjøre) men jeg brydde meg ikke. Jeg sa det går fint, men likevel kom hun med ullsokker og dyne og pute og til slutt lå jeg i hennes datters seng. Hun lokket døren for hun sa jeg måtte sove, men jeg sov ikke, jeg lå og var livredd for politiet, for håndjern, for arrestasjon, glattcelle, fengsel, og alt dette uten at jeg forstor hvorfor de ville ta meg:-(

Jeg er lei meg.

(og det er mye mer, de ransaket hele huset vårt, alle boder, barna ble vekket med lommelykter, de trodde jeg var i huset, men hadde gjemt meg, Når jeg hørte dette var jeg glad jeg var i "sikkerhet" lurt gjemt i en innkjørsel, trapp, gjennomvåt og kald. Jeg skalv så mye at da en bil stoppet forran en innkjørsel klarte jeg ikke holde meg)

( så jeg har forkjølelse og urinveisinfeksjon, men politiet har lovet ikke å komme hir for å snakke med meg, derfor er jeg hjemme)

 

Uff så fryktelig dette var, det må ha vært kjempe vondt for deg. Du er på ingen måte kriminell, dette er et slikt tilfelle hvor din autismediagnose lager krøll for deg. Jeg er veldig glad du er trygt hjemme. 

[Madelenemie]

3 minutter siden, frosken skrev:

Kjære Madelenemie:-) For en forferdelig opplevelse dette må ha vært.  Så skremmende, så skremmende - både for deg og de menneskene som er veldig glade i deg. Håper du har det bedre igjen nå, og at du neste gang du blir redd prøver å kontakte noen du stoler på raskt.

:-(

Men jeg har jo ingen venner.

Jeg vet jo at jeg burde kontakte dem, men på morgenen kom jeg på psykiatrisk legevakt, at de ville forstå alt om politiet, og at jeg ikke forstod og visste bare at jeg er ettersøkt.

Det er en forferdelig opplevelse, at jeg har urinveisinfeksjon og brystsmerter, er pga av natten i skogen, i tynne festklær og sko, i redsel, jeg var så redd og jeg skalv på et punkt så mye at jeg ikke greide holde meg. Jeg har aldri hatt uhell, av den typen...:-( så da damen fant meg i gangen på morgenen (døren var åpen og jeg lente meg mot en varm ovn i kjelleren) , skammet jeg meg så jeg ikke ville komme inn til henne, så ga hun meg de varme klærne, og da spurte jeg om en plastpose. Jeg fikk komme inn på det varme badet, hennes, hun ga med en rosa ullbukse, blå ullsokker og rosa ullskjorte, jeg hakket tenner, og så bare i speilet at jeg så veldig syk ut, nå i ettertid er det vel sånne hverdagshelter som viser omsorg og solidaritet.

Hun spurte meg om noen var redd for meg, jeg smilte til henne, men jeg hostet mye, så sa hun jeg skulle legge meg på datterens rom, da kom hunden som slikket inn, jeg liker hunder, men da likte jeg damen mest, etter å ha gitt meg vann, lukket hun døren, og da kjente jeg at det fantes håp. Ved radiatoren i kjelleren hennes, greide jeg ikke finne varme eller håp, jeg tenkte at nå overlever jeg kulden, selv om det ikke var lett, for jeg greide ikke snakke, eller ikke unngå at det sa klakk klakk klakk i gjeklsene mine, hele kjeven hadde sin helt egen agenda, jeg hadde ingen råderett over noe.

Da damen spurte meg om ting, smilte jeg, greide ikke si noe, for det kom bare ekstreme klakkelyder ut, det var tennene det, som ikke ville ti stille.