Noen våken?

[Madelenemie]

20 minutter siden, Augusta Luise skrev:

Vet du, jeg synes mannen din tar feil når han sier at du oppfører deg kriminelt. Du var redd og du flyktet. Det er en helt naturlig reaksjon på redsel og frykt, og det har slett ikke noe kriminelt over seg. Som du selv sier, du reagerer litt annerledes enn de fleste, og det er vel det mannen din reagerer på. Du har ikke gjort noe galt, kjære du.

Er det en naturlig reaksjon?

Han virket sint og oppgitt.

Han hentet meg, men sa jeg skal slutte å oppføre meg kriminelt, la andre tro at jeg har gjort noe galt når jeg ikke har det.

Takk du er snill, jeg er opprørt, og har lært noe, jeg orker ikke legge skjul på at jeg har autisme'

For selv om min mann var sur/sint, så forstod jeg at da politiet fikk høre om at jeg hadde autisme, endret de søket litt, og sitt eget syn, kanskje hadde de da ikke satt håndjern på meg, men skjønt at jeg bare ikke reagerer likt,

Jeg vet ikke, men i følge min mann endret mye seg da de fikk høre om autisme. Er det ikke rart at politiet vet om autisme?

[gråstein]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

Er det en naturlig reaksjon?

Han virket sint og oppgitt.

Han hentet meg, men sa jeg skal slutte å oppføre meg kriminelt, la andre tro at jeg har gjort noe galt når jeg ikke har det.

Han mente nok "oppføre deg som en kriminell", ikke at du er kriminell. 

[frosken]

14 minutter siden, Madelenemie skrev:

:-(

Men jeg har jo ingen venner.

Jeg vet jo at jeg burde kontakte dem, men på morgenen kom jeg på psykiatrisk legevakt, at de ville forstå alt om politiet, og at jeg ikke forstod og visste bare at jeg er ettersøkt.

Det er en forferdelig opplevelse, at jeg har urinveisinfeksjon og brystsmerter, er pga av natten i skogen, i tynne festklær og sko, i redsel, jeg var så redd og jeg skalv på et punkt så mye at jeg ikke greide holde meg. Jeg har aldri hatt uhell, av den typen...:-( så da damen fant meg i gangen på morgenen (døren var åpen og jeg lente meg mot en varm ovn i kjelleren) , skammet jeg meg så jeg ikke ville komme inn til henne, så ga hun meg de varme klærne, og da spurte jeg om en plastpose. Jeg fikk komme inn på det varme badet, hennes, hun ga med en rosa ullbukse, blå ullsokker og rosa ullskjorte, jeg hakket tenner, og så bare i speilet at jeg så veldig syk ut, nå i ettertid er det vel sånne hverdagshelter som viser omsorg og solidaritet.

Hun spurte meg om noen var redd for meg, jeg smilte til henne, men jeg hostet mye, så sa hun jeg skulle legge meg på datterens rom, da kom hunden som slikket inn, jeg liker hunder, men da likte jeg damen mest, etter å ha gitt meg vann, lukket hun døren, og da kjente jeg at det fantes håp. Ved radiatoren i kjelleren hennes, greide jeg ikke finne varme eller håp, jeg tenkte at nå overlever jeg kulden, selv om det ikke var lett, for jeg greide ikke snakke, eller ikke unngå at det sa klakk klakk klakk i gjeklsene mine, hele kjeven hadde sin helt egen agenda, jeg hadde ingen råderett over noe.

Da damen spurte meg om ting, smilte jeg, greide ikke si noe, for det kom bare ekstreme klakkelyder ut, det var tennene det, som ikke ville ti stille.

Jeg er enig i at damen er en ordentlig hverdagshelt! Jeg blir rørt ved tanken på hvor klok og snill hun var. Kanskje kan du ta kopi av det hun har skrevet om henne her og sende til henne; jeg tror det vil glede henne stort å innse hvor fint hun klarte å møte deg i en situasjon hvor du var så redd.

Du har mange mennesker du kunne ha ringt til en situasjon som dette, men jeg skjønner at dersom det var vanskelig å snakke, så ville det også ha vært vanskelig å si noe forståelig på telefonen.

Jeg håper du får hjelp av enten psykologen - eller din tidligere psykiater - dersom du trenger å snakke mer om det som skjedde. Du kan ikke helt regne med at din mann skal klare å si de "riktige" tingene akkurat nå - han ble jo også skremt som følge av det som skjedde.  

[frosken]

12 minutter siden, Madelenemie skrev:

Er det en naturlig reaksjon?

Han virket sint og oppgitt.

Han hentet meg, men sa jeg skal slutte å oppføre meg kriminelt, la andre tro at jeg har gjort noe galt når jeg ikke har det.

Takk du er snill, jeg er opprørt, og har lært noe, jeg orker ikke legge skjul på at jeg har autisme'

For selv om min mann var sur/sint, så forstod jeg at da politiet fikk høre om at jeg hadde autisme, endret de søket litt, og sitt eget syn, kanskje hadde de da ikke satt håndjern på meg, men skjønt at jeg bare ikke reagerer likt,

Jeg vet ikke, men i følge min mann endret mye seg da de fikk høre om autisme. Er det ikke rart at politiet vet om autisme?

Politiet har opplæring i hvordan de skal forholde seg til mennesker med autisme eller andre tilstander som gjør at man kan tenke og reagere annerledes enn gjennomsnittet.

[umakenverdt]

22 minutter siden, Madelenemie skrev:

Er det en naturlig reaksjon?

Han virket sint og oppgitt.

Han hentet meg, men sa jeg skal slutte å oppføre meg kriminelt, la andre tro at jeg har gjort noe galt når jeg ikke har det.

Takk du er snill, jeg er opprørt, og har lært noe, jeg orker ikke legge skjul på at jeg har autisme'

For selv om min mann var sur/sint, så forstod jeg at da politiet fikk høre om at jeg hadde autisme, endret de søket litt, og sitt eget syn, kanskje hadde de da ikke satt håndjern på meg, men skjønt at jeg bare ikke reagerer likt,

Jeg vet ikke, men i følge min mann endret mye seg da de fikk høre om autisme. Er det ikke rart at politiet vet om autisme?

Det høres ut som du har hatt en helt fryktelig og vond opplevelse! 

Når man er redd, slik som det høres ut som mannen din var for deg, så kommer det av og til ut som sinne. Du har ikke gjort noe kriminelt, og det er det som er av betydning. Håper imidlertid du finner ut av noen system for ikke å bli så redd som du ble, både for din egen og andres skyld.

[Madelenemie]

1 time siden, frosken skrev:

Du har ikke oppført deg kriminelt, - du har derimot oppført deg slik også folk som har gjort noe alvorlig galt (kriminelt) av og til gjør når de ser politiet.

Jeg er helt uenig med din mann i at han har drillet deg og sagt hva du skal si. Er det noe politiet raskt oppdager - og blir usikre og mistenksomme av - så er det innlærte historier. Du bør si ting nøyaktig slik det var for deg, det er greit at du ikke husker detaljer.

Ja men nå har jeg lovet å si det sånn, holde meg til hans versjon og han vil mitt beste.( jeg må prøve:-(

Det meste er fullstendig kaotisk for meg, faktisk enda, jeg hadde som mål å nå legevakten, men "segnet" om i en kjeller som ikke var låst, på veien, (jeg hadde da flyktet, løpt, ikke langs veier, men gjennom busker, og over gjerder i over  6 timer)På sett og vis burde jeg nådd legevakten, men tanke på hvor ille forfatning jeg var, klesmessig, jeg var gjennomvåt og opprevet, det var enda verre enn det jeg skriver. Det er ikke uten grunn at jeg bad om en pose av damen, selv om det var vanskelig å si pose, fordi jeg klarte dårlig snakke fordi tennene klapret, 

Fra å være en vel anntrukket dame, var jeg redusert til et skrekkelig syn, jeg er takknemlig for at damen tok meg inn, ga meg rosa ullklær og lot meg få datterens soverom, hun var tydeligvs ikke redd for meg, hun kom til og med inn og spurte om jeg ville ha te fordi jeg hostet. Jeg skal gjøre det du skrev, hun brydde seg virkelig, og jeg var så glad da jeg fikk de rosa ullklærne og mine egne opprevne våte klær kunne bli lagt i en pose. Det var da jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg til legevakten, noe jeg da hadde som mål,  men uansett hvordan jeg forsøkte se anstendig og normal ut, så så jeg opprevet ut, og møkkete og våt og slliten,da  jeg var kledd i rosa ullklær og mine egne ødelagte klær lå i en pose ved sengen, greide jeg ikke tenke annet enn at det var deilig å ikke fryse.  Så la jeg meg i sengene, jeg fikk nytt sengetøy, og jeg sa det ikke var nødvendig, jeg følte meg syk, men ville jo være snill og høflig, jeg lå og tenkte på om jeg kunne be damen vaske klærne mine, tørke dem, for jeg lurte på hvordan jeg skulle komme til legevakten i ullundertøy bare.

Men tennene klapret og minuttene var som timer, lysene som av og til strømmet inn vinduet ga meg ny panikk, men det var bare lysene fra mennesker som skulle på jobb, det var en helt vanlig dag, for de som ikke har flyktet fra politiet, og som ikke vet sin arme råd. Jeg var redd, og kald og fortvilt.

 

[Madelenemie]

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg er enig i at damen er en ordentlig hverdagshelt! Jeg blir rørt ved tanken på hvor klok og snill hun var. Kanskje kan du ta kopi av det hun har skrevet om henne her og sende til henne; jeg tror det vil glede henne stort å innse hvor fint hun klarte å møte deg i en situasjon hvor du var så redd.

Du har mange mennesker du kunne ha ringt til en situasjon som dette, men jeg skjønner at dersom det var vanskelig å snakke, så ville det også ha vært vanskelig å si noe forståelig på telefonen.

Jeg håper du får hjelp av enten psykologen - eller din tidligere psykiater - dersom du trenger å snakke mer om det som skjedde. Du kan ikke helt regne med at din mann skal klare å si de "riktige" tingene akkurat nå - han ble jo også skremt som følge av det som skjedde.  

Hei!

Jeg skal skrive noe til henne, lage pikekyss, makroner og takke henne for at hun tok meg inn i sitt hjem.

Burde jeg takket politiet også? Da lovet ikke fortsette søk, samt ikke komme hjem til oss, hvis det var mitt ultimatum.

Jeg sa til min mann at jeg ikke kom hjem og heller ikke ville si hvor jeg var hvis politiet var her fortsatt eller kom. Jeg orket ikke på det tidspunkt mer. Og mints av noe ønsket jeg spørsmål.

[frosken]

38 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jeg skal skrive noe til henne, lage pikekyss, makroner og takke henne for at hun tok meg inn i sitt hjem.

Burde jeg takket politiet også? Da lovet ikke fortsette søk, samt ikke komme hjem til oss, hvis det var mitt ultimatum.

Jeg sa til min mann at jeg ikke kom hjem og heller ikke ville si hvor jeg var hvis politiet var her fortsatt eller kom. Jeg orket ikke på det tidspunkt mer. Og mints av noe ønsket jeg spørsmål.

Du trenger ikke takke politiet, det er et så stort system at det ikke er sikkert at de som var involvert vil få vite om din tilbakemelding. Den snille damen, derimot, er jeg helt sikker på kommer til å bli veldig glad for en takk fra deg:-)

Har du fortsatt noen skader som trenger legetilsyn eller går det greit med deg nå?

[Madelenemie]

3 timer siden, frosken skrev:

Du trenger ikke takke politiet, det er et så stort system at det ikke er sikkert at de som var involvert vil få vite om din tilbakemelding. Den snille damen, derimot, er jeg helt sikker på kommer til å bli veldig glad for en takk fra deg:-)

Har du fortsatt noen skader som trenger legetilsyn eller går det greit med deg nå?

Jeg har ingen skader,

jeg har fått urinveisinfeksjon, bare det.

Ellers er jeg lei meg, men jeg vil ikke fortelle noen om dette, andre enn dere her, men jeg er lei meg,mildt uttrykt.

[Trine]

9 timer siden, frosken skrev:

Hvordan går det med deg, Trine? Jeg tenkte på deg i går og fikk lyst til å minne deg på at det ikke er farlig å være veldig trist, - det er "bare" veldig vondt. Å miste noen som betyr veldig mye for en er smertefullt. Hvis det kan hjelpe deg å skrive litt mer om det her inne, så synes jeg du skal det.

Ta vare på deg selv som best du kan:-)

Det går ikke så veldig bra. Jeg prøver å finne på ting med den andre hunden min. I dag var vi på skitur. Men jeg er sliten i hodet og jeg spiser veldig mye mindre enn jeg pleier. Ikke at det er noen krise, men jeg pleier aldri miste sultfølelsen. Jeg kan miste matlysta, men fortsatt bli sulten og måtte spise fordi jeg ellers blir dårlig. Men nå blir jeg ikke engang sulten. Kanskje jeg burde skrive om det. Har sendt pm til noen her inne som prøver å trøste meg så godt de kan. Det er jo ikke noe noen får gjort. Han kommer aldri tilbake.

[frosken]

12 minutter siden, Trine skrev:

Det går ikke så veldig bra. Jeg prøver å finne på ting med den andre hunden min. I dag var vi på skitur. Men jeg er sliten i hodet og jeg spiser veldig mye mindre enn jeg pleier. Ikke at det er noen krise, men jeg pleier aldri miste sultfølelsen. Jeg kan miste matlysta, men fortsatt bli sulten og måtte spise fordi jeg ellers blir dårlig. Men nå blir jeg ikke engang sulten. Kanskje jeg burde skrive om det. Har sendt pm til noen her inne som prøver å trøste meg så godt de kan. Det er jo ikke noe noen får gjort. Han kommer aldri tilbake.

Nei, han kommer ikke tilbake - men merkelig nok så overlever vi mennesker alltid å miste noen som betyr mye for oss. Jeg tror mange sliter med å spise de første dagene, ville ikke bekymret meg for det akkurat nå. Prøv å få i deg litt væske og fortsett med å gjøre små ting med den andre hunden din hver dag. Heldigvis sørger han for at du kommer deg utenfor døren hver dag. Du kommer deg gjennom dette - du har ikke noe valg; verken du eller andre får omgjort det som har skjedd når man mister noen.

Håper du får sove i natt:-)

[frosken]

43 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg har ingen skader,

jeg har fått urinveisinfeksjon, bare det.

Ellers er jeg lei meg, men jeg vil ikke fortelle noen om dette, andre enn dere her, men jeg er lei meg,mildt uttrykt.

Hvorfor er du så redd for politiet? Har du hatt noen opplevelser tidligere som har skremt deg?

Jeg håper at du etter hvert snakker med psykologen din om dette. Skjønner at du er lei deg for det som skjedde, du pleier jo å klare å være rasjonell i de fleste situasjoner.

[Trine]

2 minutter siden, frosken skrev:

Nei, han kommer ikke tilbake - men merkelig nok så overlever vi mennesker alltid å miste noen som betyr mye for oss. Jeg tror mange sliter med å spise de første dagene, ville ikke bekymret meg for det akkurat nå. Prøv å få i deg litt væske og fortsett med å gjøre små ting med den andre hunden din hver dag. Heldigvis sørger han for at du kommer deg utenfor døren hver dag. Du kommer deg gjennom dette - du har ikke noe valg; verken du eller andre får omgjort det som har skjedd når man mister noen.

Håper du får sove i natt:-)

Ja, vi gjør jo det. Men noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke overlevde det. Jeg er ikke bekymret for at jeg spiser lite, det er bare veldig unormalt for meg. Jeg driver og trapper opp på Strattera så de sørger for at jeg får både nok væske og søvn. Blir både tørst og trøtt de første dagene etter opptrapping. Jeg tenker at jeg må gjøre alle de tingene vi pleide å gjøre, alle 3, så fort som mulig. Jeg syns det er ekkelt og skummelt fordi jeg ikke vet hvordan jeg vil reagere. Var ute i 4,5 timer i dag.

[Augusta Luise]

Det er vondt å miste et kjæledyr, men å miste hunden sin må være det verste. Det er utrolig hvor tomt det blir når en trofast venn plutselig er borte. Mange gode tanker til deg, Trine.

[Madelenemie]

9 timer siden, frosken skrev:

Hvorfor er du så redd for politiet? Har du hatt noen opplevelser tidligere som har skremt deg?

Jeg håper at du etter hvert snakker med psykologen din om dette. Skjønner at du er lei deg for det som skjedde, du pleier jo å klare å være rasjonell i de fleste situasjoner.

Hei!

Jeg vet ikke, det er litt uforståelig for meg også. Eneste jeg kommer på er at jeg fikk beskjed av noen barn da jeg var ca 7 år, å løpe ut i en trafikkert vei, noe jeg gjorde, en bil bråbremset, barna løp, men jeg løp aldri i sånne situasjoner der andre løper/stikker av. Så ut av bilen kom en sint mann, forståelig nok, han tok tak i meg, og jeg rørte ikke bakken, før jeg ble plassert forran en politibil og to politimenn. Men mens mannen var rasende, smilte politimennene og var hyggelige mot meg, så igjen, selv den gangen var det jo ikke et skremende møte med politi.

Det kan hende at det som skjedde var at det ble for mye, jeg var uforberedt på situasjonen, jeg var sliten, og jeg ville være for meg selv.

 

Også tror jeg det skjedde litt som følger:

Når man er på flukt, selv om alt skyldes en blanding av misforståelser og slitenhet, så tok en blanding av panikk meg og det eneste jeg tenkte var å ikke bli funnet for jeg orket ikke snakke. Natten i skogen, og villastrøkene, i tynne klær, var iskald, så alt ble skumlere og skumlere, jeg var jo helt alene, og mobilen hadde jeg slått av. De få gangene jeg slo på, randt det inn med meldinger, jeg knapt leste før jeg på nytt fikk panikk og slo av mobilen. Jeg så ord som, "de søker etter deg", "kom hjem", " flere patruljer blir satt inn". Etter hvert begynte jeg å tenke at selv om jeg ikke i utgangspunktet hadde gjort noe galt, så hadde jeg floket det til for meg nå, stikke av/flykte fra politiet (slik de oppfattet det) er sikkert straffbart, og jeg ble fortvilt, tenkte på håndjern, gule kjeledresser, glattcelle, fengsel, avhør, hodepine, mine problemer for å snakke /si det som er mest hensiktsmessig osv...Det er skriftlig jeg er flink, ikke muntlig uforberedt.

 

[påskelilje]

11 timer siden, Madelenemie skrev:

Jeg har ingen skader,

jeg har fått urinveisinfeksjon, bare det.

Ellers er jeg lei meg, men jeg vil ikke fortelle noen om dette, andre enn dere her, men jeg er lei meg,mildt uttrykt.

Kjære, kjære deg! For en natt du hadde!!! Så godt at du til slutt havnet hos den snille damen, som hjalp deg og gav deg omsorg.

Gå med ull nå, gå til legen og få antibiotika for urinveisinfeksjonen, drikk mye.

Varm klem fra meg <3

[Madelenemie]

17 timer siden, umakenverdt skrev:

Det høres ut som du har hatt en helt fryktelig og vond opplevelse! 

Når man er redd, slik som det høres ut som mannen din var for deg, så kommer det av og til ut som sinne. Du har ikke gjort noe kriminelt, og det er det som er av betydning. Håper imidlertid du finner ut av noen system for ikke å bli så redd som du ble, både for din egen og andres skyld.

Takk,

Jeg har i vertfall bestemt meg for å være så åpen om min autisme som min pensjonerte psykiater bad meg være, og de andre egentlig også, så jeg skal feks ha kjernejournal likevel. For jeg var jo faktisk på vei for å dra da jeg ikke orket mer på sykehuset sist, og jeg dro før en gang også, da jeg hadde gått i fødsel kaller de det. Jeg ble engstelig fordi en gammel sykepleier skremte og stresset meg, så jeg kledde på meg og dro.

Jeg kan misforstå. Før hadde jeg et kort i lommeboken min, der det står at personen av kortet som er meg, har autisme, også står det om kommunikasjonsvansker og stress-sensitivitet og mye mer fornuftig. Jeg tok ut kortet for ikke lenge siden, bruker det jo aldri, men faktisk kunne det kanskje løst mye, da hadde jeg sluppet å snakke og sikkert kunnet møtt forståelse på en annen måte. Så nå skal jeg bare ha kortet i lommeboken min, selv om jeg kanskje aldri får bruk for det igjen. Jeg syns kortet var litt dumt, jeg vil ikke gi andre et kort, jeg kan jo snakke, men det kan jo oppstå en situasjon der det blir for mye...og da kan jeg trenge det, selv om ting stort sett går bra. 

Det er litt flaut å levere et sånt kort også, når man kan snakke, det er det som gjør det vanskelig. Jeg kan jo snakke, men under stress og press roter det seg mer til, kan gjøre. Det er vanskelig å forklare, men jeg er jo også langt flinkere til å kommunisere skriftlig.

[Madelenemie]

1 minutt siden, påskelilje skrev:

Kjære, kjære deg! For en natt du hadde!!! Så godt at du til slutt havnet hos den snille damen, som hjalp deg og gav deg omsorg.

Gå med ull nå, gå til legen og få antibiotika for urinveisinfeksjonen, drikk mye.

Varm klem fra meg <3

Takk :-)

Jeg drikker mye, appelsinjuice og tar tranebær, hadde håpet det skulle gå over, det har det gjort før, men det er ingen bedring selv etter flere dager, så kanskje jeg bør dra å få antibiotika.

<3

Dere er snille, tenkte først jeg ikke skulle si det til noen...men så har jeg lært en del av det, feks at selv om jeg stort sett greier meg fint, og ikke vil være sånn: (tror Gråstein skrev noe om at han ikke oppførte seg sånn, og jeg håpet ikke jeg gjorde det heller:-(

Så er denne videoen ganske beskrivende for hva som skjedde den natten.

 

 

Jeg liker disse videoene, det er flere, og de fleste kjenner jeg meg altså helt igjen i,

[påskelilje]

3 minutter siden, Madelenemie skrev:

Takk :-)

Jeg drikker mye, appelsinjuice og tar tranebær, hadde håpet det skulle gå over, det har det gjort før, men det er ingen bedring selv etter flere dager, så kanskje jeg bør dra å få antibiotika.

<3

Dere er snille, tenkte først jeg ikke skulle si det til noen...men så har jeg lært en del av det, feks at selv om jeg stort sett greier meg fint, og ikke vil være sånn: (tror Gråstein skrev noe om at han ikke oppførte seg sånn, og jeg håpet ikke jeg gjorde det heller:-(

Så er denne videoen ganske beskrivende for hva som skjedde den natten.

 

 

Jeg liker disse videoene, det er flere, og de fleste kjenner jeg meg altså helt igjen i,

Du har lært meg veldig mye om autisme, jeg kunne kanskje en promille av det jeg kan nå, før jeg ble kjent med deg. Forstår at den videoen viser hvordan du hadde det den natta. Både fokuset på detaljer, og at alle syns-og lysintrykk blir så sterke og forvrengt. Tror det er viktig det du sier, at du må være åpen om autismen din, og det med å ha et kort i lommeboka var lurt! Skulle ønske jeg var der for deg den natta... var faktisk mye våken akkurat den natta fordi jeg hadde så vondt i ryggen, og hadde jeg visst om dette, skulle jeg ha bedt for deg....

Jeg var mye plaget med UVI før. På meg gikk det aldri over uten antibiotika (hvis jeg fikk det kraftig - fikk jeg bare et snev av det, kunne jeg klare å få det bort med varme og drikke). Når det nå har gått noen døgn uten at det har gått over for deg, synes jeg du skal gå til legen. Har du noen stygge sår etter flukten som bør ha legetilsyn?

[påskelilje]

Hvis du har badekar, ta et bad med så varmt vann som mulig, og ligg lenge. Når du er ferdig, ta med en varmeflaske eller lignende med varmt vann, og pass på at du har ull over mage, hofte, rompe og på føttene.