Angsten ødelegger meg

[AnonymBruker]

Selv om det er grunnlag for angsten, så hjelper den ingenting. Livet er usikkert for alle. Mer for enkelte av oss. Likevel blir ingenting bedre av angsten. Jeg får ikke kontroll på den. Håpet at det ble bedre etter hvert. Men den setter seg bare mer og mer fast. Prøver å være opptatt med andre ting, men får kraftig reaksjon av hver minste ting. Fornuften sier at jeg bør ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av livet. Men angsten tar kontrollen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få kontrollen igjen.

Anonymkode: 02af6...f5d

[AnonymBruker]

Det er ikke så lett å vite hva man skal svare når du ikke stiller noen spørsmål.

Har du snakket med noen om dette, med fastlege, behandler, andre? 

Anonymkode: 0d9fd...2ab

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke så lett å vite hva man skal svare når du ikke stiller noen spørsmål.

Har du snakket med noen om dette, med fastlege, behandler, andre? 

Anonymkode: 0d9fd...2ab

Ja jeg har det. Angsten er forstålig, Men den hjelper ingenting på situasjonen, men gjør alt bare enda verre.

Anonymkode: 02af6...f5d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har det. Angsten er forstålig, Men den hjelper ingenting på situasjonen, men gjør alt bare enda verre.

Anonymkode: 02af6...f5d

OK. Da anbefaler jeg å jobbe med å akseptere at angsten er der, bare tenk at den er der og la den få leve sitt eget liv og så lever du ditt liv, da blir det lettere å forholde seg til den. 

Anonymkode: 0d9fd...2ab

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

OK. Da anbefaler jeg å jobbe med å akseptere at angsten er der, bare tenk at den er der og la den få leve sitt eget liv og så lever du ditt liv, da blir det lettere å forholde seg til den. 

Anonymkode: 0d9fd...2ab

Jeg må nok leve med den. Men å la den leve sitt eget liv og jeg mitt er umulig når panikken tar over.

Anonymkode: 02af6...f5d

[frosken]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selv om det er grunnlag for angsten, så hjelper den ingenting. Livet er usikkert for alle. Mer for enkelte av oss. Likevel blir ingenting bedre av angsten. Jeg får ikke kontroll på den. Håpet at det ble bedre etter hvert. Men den setter seg bare mer og mer fast. Prøver å være opptatt med andre ting, men får kraftig reaksjon av hver minste ting. Fornuften sier at jeg bør ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av livet. Men angsten tar kontrollen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få kontrollen igjen.

Anonymkode: 02af6...f5d

Har du forsøkt å gjennomføre kurset jeg tidligere har linket til i mindfulnessbasert kognitiv terapi? (Mark Williams & co sine selvhjelpsorienterte bøker). Det å bli i stand til å kun registrere tankene og følelsene, i stedet for å gå så inn i dem, vil sannsynligvis kunne være til stor hjelp for deg.

[Mannsept]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selv om det er grunnlag for angsten, så hjelper den ingenting. Livet er usikkert for alle. Mer for enkelte av oss. Likevel blir ingenting bedre av angsten. Jeg får ikke kontroll på den. Håpet at det ble bedre etter hvert. Men den setter seg bare mer og mer fast. Prøver å være opptatt med andre ting, men får kraftig reaksjon av hver minste ting. Fornuften sier at jeg bør ta en dag om gangen og gjøre det beste ut av livet. Men angsten tar kontrollen, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få kontrollen igjen.

Anonymkode: 02af6...f5d

Jeg kjenner meg altfor godt igjen i det du beskriver. Har slitt med angst i forskjellige former i 15 år. Er 33 nå. Jeg har hatt mange perioder der jeg har klart å håndtere angsten med å være vàr for signalene som kommer i forkant. Og med ren og skjær viljestyrke og "ikke f**n om du skal få kontroll over livet mitt" innstilling klart å undertrykke angsten før den får festet seg. Men har også i perioder slitt med depresjon, og da blir angsten en helt annen demon å kjempe mot. Da mister man ofte krigeren i seg, og gir seg over i angstens vold. Det er nemlig ikke alltid slik at angst følger depresjon som de fleste med angst og uro blir diagnosert med. Dette føler jeg er utdatert fellesbetegnelse av to vidt forskjellige psykiske plager. Langvarig angst kan gi depresjoner, fordi livskvaliteten blir hemmet av bekymringer, utmattelse, og følelsen av maktesløshet for å nevne noe.

Men tilbake til det du skriver; Du sier det er grunnlag for angsten, og det er bra å ha selvinnsikt og forståelse for grunnlaget bak plagene dine. Nå kjenner jeg jo ikke til bakgrunnen til at du sliter med denne dritten, eller hvilke type angst du sliter med. Det finnes mange typer angst. GAD(generalisert angstlidelse) er den mest komplekse formen. Panikkangst er vel den mest utbredte, som de fleste en eller annen gang i livet vil føle på f.eks ved traumatiske eller skremmende opplevelser. Dette er oftest enkeltstående og kortvarige tilstander, som ikke kan sammenlignes med en kronisk panikklidelse. Ellers er sosial angst en av de mest hemmende angsttilstandene. Navnet sier vel det meste om hvordan den påvirker livet. Min mor slet med alvorlig sosial angst under oppveksten min, og hun turte ikke gå ut og hente posten engang. Min far var den eneste som fulgte meg på ting i barndommen. Men når det er sagt var, og er hun en fantastisk god mor. Hun er i dag heldigvis kvitt den alvorligste angsten, men bruker fortsatt beroligende. Hun har nok aldri konfrontert angsten sin skikkelig, eller hatt motivasjon eller tro nok på sin egen indre styrke til å prøve å bekjempe den. Min far har også store psykiske plager, så jeg er nok arvelig disponert for psykisk sykdom. Men det har jeg ALDRI godtatt eller akseptert. Jeg er ikke dem, og jeg ville ikke ende opp som dem, og la psykisk sykdom styre livet mitt. Men til tross for en spennende ungdomstid fylt med adrenalinsport og et stort nettverk av venner og svært god selvtillit, møtte jeg likevel selv en dag Djevelen, eller rettere sagt Angsten...

Det kom som lyn fra klar himmel, og uten forvarsel. Hadde ikke opplevd noe kjipt den tiden som jeg kan huske, som kan forklare hva som utløste dette. Jeg var rundt 18 år, og satt og spilte xbox med en kompis. Plutselig kjente jeg et trykk i brystet som å bli skutt med en hagle. Hjertet hamret som besatt, og var svimmel og følte for å kaste opp. Hodet holdt på å eksplodere, Jeg hadde voldsomme smerter i brystet og i venstre arm. Som om en elefant satt på meg. Panikken var helt ekstrem, og jeg var fullstendig overbevist om at jeg hadde hjerteinfarkt og kom til å dø. Jeg fikk kompisen min til å ta pulsen min, og den viste over 180, noe som er farlig høyt. Ringte til legevakten og forklarte situasjonen. Jeg fikk snakket med en rolig dame som fikk roet meg littegrann ned, og forklarte at jeg nok bare hadde et kraftig panikkanfall som snart ville gå over. Jeg la på og trodde det ville roe seg snart. Men anfallet varte ytterlige 1 time, og til sammen 3 timer. Da jeg oppsøkte lege i ettertid ble jeg satt på hjertemedisiner og beroligende i 3 mnd. pga vedvarende hvilepuls på rundt 120 og høyt blodtrykk.

I ettertid slet jeg mye med "angst for angsten"  og det tok en stund før jeg kom meg skikkelig på beina. I årene som gikk, og frem til i dag, har angsten fulgt meg som OnklP beskriver så fint; som "Styggen på ryggen" (Det er forresten en utrolig bra og aktuell låt!) Jeg har lært å leve med den, men aldri akseptert å la den være, eller forbli en del av min identitet. Jeg har alltid reist meg igjen etter de tyngste periodene. Jeg har nok blitt ganske herdet etter å ha opplevd mye vondt opp igjennom årene. Jeg finner meg bare ikke i å la meg knekke og gi opp. Min personlighet er ikke satt sammen slik. Jeg klarer alltid å se lys i enden av tunnelen. Uansett hvor svakt det lyser så vet jeg av erfaring at den negative polen alltid har en positiv motpol, og at det derfor er slik at selv om alt virker håpløst og uoverkommelig når man har det veldig tøft, så vil det alltid til slutt komme bedre tider igjen. Det ligger faktisk vitenskapelige fakta bak dette. Det handler om universell matematikk, uten at jeg skal utdype det noe mer. Jeg vet det høres søkt ut   

Jeg traff for 5 år siden min fantastisk flotte forlovede. Hun hadde også en lang historie med angst og depresjon. Di neste årene og frem til i dag har hun stadig blitt sykere. Hun var i full jobb og med temmelig god fysisk helse da jeg traff henne. Etter hvert som årene gikk fikk hun bare flere og flere alvorlige diagnoser, hovedsaklig smertefulle revmatiske lidelser. (Offtopic; Jeg har skrevet et innlegg om hennes historie, som jeg tror at mange vil kunne finne interessant å lese. Søk "Det å leve med en kronisk syk kjæreste). Dette har vært svært utfordrende og tunge år med mye motgang. Selv om vi er lykkelige sammen og finner lyspunkt i hverdagen, er det alltid en underliggende tyngende bekymring for hva som venter rundt neste sving. Jeg mistet nylig jobben på verst tenkelig tidspunkt. Vi sliter veldig med økonomien på toppen av det hele. Min kjære er innlagt på sykehus igjen i skrivende stund hvor hun bl.a utredes for nevrologisk sykdom etter å ha gått lenge med overdreven utmattelse, koordinasjons- og balanse problemer og hukommelsestap. 

 

Kjære Anonym. Nå kommer jeg til bakgrunnen for mitt laaange innlegg på tråden du startet. Først og fremst vil jeg beklage på det sterkeste dersom du føler jeg prøver å overskygge ditt innlegg med mine personlige opplevelser. Det er ikke meningen, men jeg har mye følelser og medfølelse for alle som sliter med denne for jævlige sykdommen! Jeg kan vanskelig unne mine verste fiender dette engang. Men jeg ønsket for meg selv å prøve å sette ting litt i perspektiv, for what its worth, før jeg avrunder med å fortelle hvorfor jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og hvordan jeg selv takler de følelsene og utfordringene jeg har med tilsynelatende håpløst uhåndterlig angstproblematikk.

Det jeg vil fortelle om nå, dreier seg om min nåværende livssituasjon.

Jeg vet at grunnlaget for min angst er en sammensetning av flere ting. Jeg har en samboer jeg er utrolig glad i. Men pga hennes omfattende og sammensatte sykdomsbilde, med stadige sykehusinnleggelser osv, har jeg blitt mer og mer utmattet av bekymringer, og har ofte sterk angst og vedvarende uro pga dette. Økonomien er en annen bekymring som til tider lammer meg med angst og fortvilelse, for jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, og slutter å åpne regningene. Gjelda vokser for hver dag, og det toppet seg med angsten når jeg mistet jobben for få dager siden pga skittent spill fra en kollega jeg stolte på. Dette er en historie jeg ikke skal gå nærmere innpå nå. Men dette ødela ikke bare for meg økonomisk, noe som er forferdelig tøft i seg selv, men også min integritet og selvfølelse, og evnen til å være åpen og ærlig, og stole på mennesker som jeg gjorde før. Nå er jeg også blitt mer tilbaketrukket og redd for å gå ut i redsel for å treffe gamle kolleger. For jeg vet ikke hva slags dritt og løgner som har blitt sagt. Så nå har jeg nådd bunn når jeg innser at jeg har utviklet sosial angst, som er den formen for angst jeg har klart å motarbeide hele livet. Så har vi til slutt den formen for angst jeg har vært mest plaget med de siste årene, utenom panikkangsten: samvittighetsangst. Jeg er et overempatisk menneske kanskje. For jeg føler stadig jeg svikter familie og venner for at jeg ikke er der nok for de. Det sykeste av alt, er måten jeg tenker på. Jeg har en slags selvdestruktiv atferd når det kommer til samvittigheten min. Dersom jeg f.eks låner penger av min mor, og ikke klarer å betale tilbake når jeg skal, så klarer jeg ikke ta opp mobilen og sende en enkel melding og si ifra. Selv om jeg vet det ikke er noe problem for henne, så ignorerer jeg henne. Svarer ikke på meldinger. Tar ikke telefonen. Det kan gå et par uker før vi har kontakt igjen. I mellomtiden øker bare angsten og får voldsomme samvittighetskvaler. Slik er det også med venner. Dersom en kompis prøver å ringe og jeg ikke er i form til å snakke og ikke tar telefonen, og heller ikke ringer tilbake eller sender en sms, så blir det enda verre neste gang, og plutselig har jeg mistet kontakten med ham også. Så ja, angsten styrer meg nå. Eier meg. MEN!...Det skal ikke vare evig. Angsten vinner noen slag, men vil til slutt ikke vinne krigen!

Når det gjelder Deg kjære Anonym, så er mitt råd til deg at du aldri må glemme et sekund at du fortsatt er den samme sterke og selvstendige personen du alltid har vært innerst inne. Det skal du vite, at å kjempe mot angsten er tøft, men gevinsten du sitter igjen med etter å ha vunnet mot dritten, er uvurderlig. Du vil komme ut av det som et sterkere menneske enn du noen gang har vært, og da er det viktig å leve livet og booste deg opp mentalt igjen. Gjør ting du ikke turte gjøre før. F.eks Hopp i strikk, fallskjerm eller hva det måtte være  Jeg har det jo tøft nå, men jeg vet av erfaring at jeg vil få det bedre jeg også. Ellers kan jeg ikke si så veldig mye om hva som er beste behandling og støtte for deg for at du raskest og best effektivt skal bli frisk og gamle deg selv igjen. Men jeg vil først og fremst anbefale å være åpen med dine nærmeste. Familie og venner. Som min Farmor bruker å si; Det er bedre å ha èn god venn, enn mange dårlige. En god venn er en man kan snakke med om alt, og som støtter en i vanskelige tider. Ellers er det som andre nevner i denne tråden, veldig mange som har god hjelp i kognitiv terapi hos en god psykolog, eller en fastlege man har et godt forhold til og føler deg fortrolig med. Mindfullness kurs har jeg ikke prøvd selv, men jeg har hørt veldig mye positivt om det, og vurderer selv å sjekke det ut. Å gå noen lengre turer i skog og mark vil jeg og bare nevne ikke må undervurderes. det stimulerer bl.a naturlige lykkestoffer i hjernen Hva gjelder medisiner, så ønsker jeg ikke legge meg for mye opp i det. Det må legen din avgjøre. Men for mitt vedkommende så har jeg selv gått av og på Sobril i 10 år nå, og vil ikke anbefale det i første rekke hvertfall. Gjør mer skade enn godt i lengden. Det kan være et alternativ med en liten pakke med slike typer medikamenter i en kort periode for å hjelpe deg gjennom de verste periodene når angsten hemmer deg i å utføre viktige oppgaver o.l men man må være svært forsiktig da dette er svært vanedannende og vil fungere mot sin hensikt viss di brukes på daglig basis. Det finnes mange alternativer, og legen din vil nok hjelpe deg å finne det beste alternativet som passer for deg.

 

Da vil jeg bare ønske deg masse lykke til fremover "Anonym"  Jeg er sikker på at dette er en kamp du kommer til å vinne! Husk at det er mange som har det som deg, og at du ikke er alene. Det er en tøff kamp for alle som er i liknende situasjon som deg, men med den rette støtten og de rette verktøyene for å løsne denne tvangstrøyen av en drittsykdom, så vil du klare dette! Jeg vet ikke hvorfor jeg har engasjert meg så mye på denne tråden din, men det var noe som traff meg i hjerte her jeg ikke kan forklare. Men jeg vil bare beklage nok en gang viss jeg har "spamma" tråden din og irritert deg eller andre kommentatorer med denne "boka" mi av et innlegg her. Var i beste mening hvertfall  Ønsker deg alt det beste i livet ditt! Takk for meg, og takk til dere som måtte ha klart å være tålmodige nok til å lese hele denne leksa mi her