ADD/BP/EUPF

27. februar 2016

Jeg sitter her og funderer. Jeg leste en bok i 2012 hvor jeg kjente meg igjen i 13 av 17 historier om Jenter/damer og ADHD. Føler det er noe mer med meg enn det jeg er blitt utredet for. Tenk om det bare er Ritalin eller noe som løser alle mine problemer?

Jeg har slitt med konsentrasjonen i alle år, har ikke klart å gjøre anna enn skippertakslesing til prøver da motivasjonen og interessen har vært rimelig dødt. Når det har vært ting jeg har interessert meg for har jeg ikke hatt problemer med toppkarakterer, men så snart vi måtte skrive historier(Stiler), ble alt kaputt og jeg havna på 3/4...uansett hva jeg gjorde fikk jeg ikke til enkelte fag som ikke interesserte meg, mens kristendom, engelsk og matte gikk det bra. Dvs - først på videregående løste jeg mattegåten og fikk toppkarakterer fra start til slutt. Mens alle andre fag gikk fløyten.

Jeg er redd toget er passert da de ikke kan spørre foreldre eller andre om hvordan jeg var som liten. jeg var utrolig sjenert og snakka aldri i timene på skolen. Jeg holdt meg i bakgrunnen på fotballen da jeg ikke ville være til bry og å være et problem for de andre spillerne. Men jeg var rimelig ok på banen. Var den eneste fysiske treninga jeg holdt på med, men jeg var aldri den hypre. jeg var den stille, tilbaketrukne som holdt meg i bakgrunnen i alt. Alt jeg gjorde var feil og alt jeg prøvde på ble feil for andre. Følte aldri at jeg strakk til på noen områder. jeg var utrolig sta visstnok når jeg var veldig liten(men det trur jeg hang sammen med høydeskrekk og de tingene jeg ble utsatt for på den tida - holdt oppå rekkverket til verandaen da jeg var to)

Jeg har i ungdomsalder blitt utsatt for overgrep, noe jeg trur har preget meg i negativ retning i årene etter. Men depresjon fra jeg var elleve fordi jeg ikke ble forstått, og utestengt fra medelever ol. stillere ble jeg, har aldri turt å svare på skolen i frykt for at det kanskje er feil svar jeg sitter med. Kan godt ha visst svaret - det var rett 95% av gangene, men jeg turte ikke hevde meg.Turte ikke stikke meg frem...tilfelle det var feil svar...det ville vært flaut og det klarte jeg ikke takle...Jeg kom meg gjennom ungdomsskolen med jevne middelkarakterer, det samme på videregående, bortsett fra Spansk, matte og Engelsk. Der scora jeg bra, men det var fordi jeg syntes det var veldig interessant og jeg følte jeg fikk det til. Så fort det stanga imot, var det forferdelig og jeg skjønte ikke åssen jeg skulle klare å hente meg inn igjen.

Jeg var ukentlig hos helsesøster og hadde samtaler da jeg var veldig deprimert på videregående, alle tre årene. Jeg hadde samtaler med studieveileder, rådgivere, men fikk bare beskjed om at de som plaga meg i klassen var for mange til at de kunne flyttes, så hvis jeg skulle ha slutt på mobbinga, trakasseringa ol, måtte jeg bytte skole..for jeg var bare en, de var 5. Helsesøster støtta meg gjennom videregående som gjorde at jeg besto i alle fag.

I bunn og grunn nå har jeg lyst til å bli utredet for add, da jeg føler det er mye som stemmer der i forhold til mye av det andre jeg har blitt utredet for. Jeg har bare ikke kommet dit at jeg har turt spørre om utredning da det krever endel ressurser og jeg ønsker ikke være til for mye bry...

Men nå har jeg kommet til et punkt der i livet hvor jeg føler det er noe som ikke er satt ord på...og det trenger jeg for å komme videre...

Noen tanker og idèer om hva jeg kan gjøre?

jeg er ikke på DPS, men på Psykoseteamet som tilhører DPS her..

27. februar 2016

6 minutter siden, Psykojenta skrev:

6 minutter siden, Psykojenta skrev:

Jeg sitter her og funderer. Jeg leste en bok i 2012 hvor jeg kjente meg igjen i 13 av 17 historier om Jenter/damer og ADHD. Føler det er noe mer med meg enn det jeg er blitt utredet for. Tenk om det bare er Ritalin eller noe som løser alle mine problemer?

Jeg har slitt med konsentrasjonen i alle år, har ikke klart å gjøre anna enn skippertakslesing til prøver da motivasjonen og interessen har vært rimelig dødt. Når det har vært ting jeg har interessert meg for har jeg ikke hatt problemer med toppkarakterer, men så snart vi måtte skrive historier(Stiler), ble alt kaputt og jeg havna på 3/4...uansett hva jeg gjorde fikk jeg ikke til enkelte fag som ikke interesserte meg, mens kristendom, engelsk og matte gikk det bra. Dvs - først på videregående løste jeg mattegåten og fikk toppkarakterer fra start til slutt. Mens alle andre fag gikk fløyten.

Jeg er redd toget er passert da de ikke kan spørre foreldre eller andre om hvordan jeg var som liten. jeg var utrolig sjenert og snakka aldri i timene på skolen. Jeg holdt meg i bakgrunnen på fotballen da jeg ikke ville være til bry og å være et problem for de andre spillerne. Men jeg var rimelig ok på banen. Var den eneste fysiske treninga jeg holdt på med, men jeg var aldri den hypre. jeg var den stille, tilbaketrukne som holdt meg i bakgrunnen i alt. Alt jeg gjorde var feil og alt jeg prøvde på ble feil for andre. Følte aldri at jeg strakk til på noen områder. jeg var utrolig sta visstnok når jeg var veldig liten(men det trur jeg hang sammen med høydeskrekk og de tingene jeg ble utsatt for på den tida - holdt oppå rekkverket til verandaen da jeg var to)

Jeg har i ungdomsalder blitt utsatt for overgrep, noe jeg trur har preget meg i negativ retning i årene etter. Men depresjon fra jeg var elleve fordi jeg ikke ble forstått, og utestengt fra medelever ol. stillere ble jeg, har aldri turt å svare på skolen i frykt for at det kanskje er feil svar jeg sitter med. Kan godt ha visst svaret - det var rett 95% av gangene, men jeg turte ikke hevde meg.Turte ikke stikke meg frem...tilfelle det var feil svar...det ville vært flaut og det klarte jeg ikke takle...Jeg kom meg gjennom ungdomsskolen med jevne middelkarakterer, det samme på videregående, bortsett fra Spansk, matte og Engelsk. Der scora jeg bra, men det var fordi jeg syntes det var veldig interessant og jeg følte jeg fikk det til. Så fort det stanga imot, var det forferdelig og jeg skjønte ikke åssen jeg skulle klare å hente meg inn igjen.

Jeg var ukentlig hos helsesøster og hadde samtaler da jeg var veldig deprimert på videregående, alle tre årene. Jeg hadde samtaler med studieveileder, rådgivere, men fikk bare beskjed om at de som plaga meg i klassen var for mange til at de kunne flyttes, så hvis jeg skulle ha slutt på mobbinga, trakasseringa ol, måtte jeg bytte skole..for jeg var bare en, de var 5. Helsesøster støtta meg gjennom videregående som gjorde at jeg besto i alle fag.

I bunn og grunn nå har jeg lyst til å bli utredet for add, da jeg føler det er mye som stemmer der i forhold til mye av det andre jeg har blitt utredet for. Jeg har bare ikke kommet dit at jeg har turt spørre om utredning da det krever endel ressurser og jeg ønsker ikke være til for mye bry...

Men nå har jeg kommet til et punkt der i livet hvor jeg føler det er noe som ikke er satt ord på...og det trenger jeg for å komme videre...

Noen tanker og idèer om hva jeg kan gjøre?

jeg er ikke på DPS, men på Psykoseteamet som tilhører DPS her..

Jeg sitter her og funderer. Jeg leste en bok i 2012 hvor jeg kjente meg igjen i 13 av 17 historier om Jenter/damer og ADHD. Føler det er noe mer med meg enn det jeg er blitt utredet for. Tenk om det bare er Ritalin eller noe som løser alle mine problemer?

Jeg har slitt med konsentrasjonen i alle år, har ikke klart å gjøre anna enn skippertakslesing til prøver da motivasjonen og interessen har vært rimelig dødt. Når det har vært ting jeg har interessert meg for har jeg ikke hatt problemer med toppkarakterer, men så snart vi måtte skrive historier(Stiler), ble alt kaputt og jeg havna på 3/4...uansett hva jeg gjorde fikk jeg ikke til enkelte fag som ikke interesserte meg, mens kristendom, engelsk og matte gikk det bra. Dvs - først på videregående løste jeg mattegåten og fikk toppkarakterer fra start til slutt. Mens alle andre fag gikk fløyten.

Jeg er redd toget er passert da de ikke kan spørre foreldre eller andre om hvordan jeg var som liten. jeg var utrolig sjenert og snakka aldri i timene på skolen. Jeg holdt meg i bakgrunnen på fotballen da jeg ikke ville være til bry og å være et problem for de andre spillerne. Men jeg var rimelig ok på banen. Var den eneste fysiske treninga jeg holdt på med, men jeg var aldri den hypre. jeg var den stille, tilbaketrukne som holdt meg i bakgrunnen i alt. Alt jeg gjorde var feil og alt jeg prøvde på ble feil for andre. Følte aldri at jeg strakk til på noen områder. jeg var utrolig sta visstnok når jeg var veldig liten(men det trur jeg hang sammen med høydeskrekk og de tingene jeg ble utsatt for på den tida - holdt oppå rekkverket til verandaen da jeg var to)

Jeg har i ungdomsalder blitt utsatt for overgrep, noe jeg trur har preget meg i negativ retning i årene etter. Men depresjon fra jeg var elleve fordi jeg ikke ble forstått, og utestengt fra medelever ol. stillere ble jeg, har aldri turt å svare på skolen i frykt for at det kanskje er feil svar jeg sitter med. Kan godt ha visst svaret - det var rett 95% av gangene, men jeg turte ikke hevde meg.Turte ikke stikke meg frem...tilfelle det var feil svar...det ville vært flaut og det klarte jeg ikke takle...Jeg kom meg gjennom ungdomsskolen med jevne middelkarakterer, det samme på videregående, bortsett fra Spansk, matte og Engelsk. Der scora jeg bra, men det var fordi jeg syntes det var veldig interessant og jeg følte jeg fikk det til. Så fort det stanga imot, var det forferdelig og jeg skjønte ikke åssen jeg skulle klare å hente meg inn igjen.

Jeg var ukentlig hos helsesøster og hadde samtaler da jeg var veldig deprimert på videregående, alle tre årene. Jeg hadde samtaler med studieveileder, rådgivere, men fikk bare beskjed om at de som plaga meg i klassen var for mange til at de kunne flyttes, så hvis jeg skulle ha slutt på mobbinga, trakasseringa ol, måtte jeg bytte skole..for jeg var bare en, de var 5. Helsesøster støtta meg gjennom videregående som gjorde at jeg besto i alle fag.

I bunn og grunn nå har jeg lyst til å bli utredet for add, da jeg føler det er mye som stemmer der i forhold til mye av det andre jeg har blitt utredet for. Jeg har bare ikke kommet dit at jeg har turt spørre om utredning da det krever endel ressurser og jeg ønsker ikke være til for mye bry...

Men nå har jeg kommet til et punkt der i livet hvor jeg føler det er noe som ikke er satt ord på...og det trenger jeg for å komme videre...

Noen tanker og idèer om hva jeg kan gjøre?

jeg er ikke på DPS, men på Psykoseteamet som tilhører DPS her..

Jeg har hatt et utrolig eksplosivt sinne, noe som satte preg på hjemmetilværelsen da jeg var ungdom. Traff en fyr og ble helt rolig(redd) manisk og gravid.

27. februar 2016

Det første som slår meg er at du kan ha lav selvtillit, liten selvhevdelse, depresjon og angst. For alt jeg vet kan du jo også ha både bipolar 2, EUPF og ADD. Diagnostisering er vel først mulig når man vet en del mer. Som symptomer, hyppighet, funksjonsnedsettelse over tid i fht hva og grad, sykdomshistorie, evt tidligere utredning og behandling (medikamentell som ikke-medikamentell) - samt responsgrad på dette. I tillegg kan det spille en rolle hvordan pårørende/venner har opplevd deg over tid.

28. februar 2016

Depresjon og angst, har jeg, Bipolar ble jeg satt på for ti år siden, men nå det siste året er de usikre.

Det var overlegen der jeg var innlagt som ba meg lese den boka, og jeg kjente igjen mye problemstillinger når sønnen min ble utreda for ADD. Responsen på medisiner har vært så der, jeg vet ikke åssen det ville vært uten medisiner, kunne hende det var blitt mye verre, men det kan jeg altså ikke si. Har blitt medisinert for BP i ti år, mulig det er blitt bedre enn det ville vært uten.

Pårørende har jeg ikke lenger, så det er litt vanskelig å få noe ut av dem. Min venninne sier jeg er typisk jenteadd, hu har det selv. Like barn leker best sies det. Vært min venninne i 15 år.

Men jeg skal be om vurdering for utredning i alle fall, føler det er mer i meg enn jeg noen gang har fått vist.

Mulig det bare er lav selvtillit, fikk beskjed i ni år på skolen om å prate mer i timene, rekke opp hånda(men jeg var så redd for å si noe feil - tilogmed eksamen min i Spansk gikk til helvete da jeg ikke turte si noe i frykt for at det skulle være feil...hadde sensor sett papirene mine fra den muntlige hadde han sett at jeg hadde svaret på alt. Og han retta jo skriftlig med blank 6er...)

jeg er ikke et menneske med god taleevne, eller skriftlig egentlig heller. Jeg er veldig nøye på å skrive rett, blir det slurvefeil, blir jeg sint for det har jeg ikke lov til...skrivefeil jeg ikke vet om er litt vanskelig å gjøre noe med, men ingenting gjør jeg med vilje. jeg er veldig nøye på det, det er viktig for meg å få ting rett, selv om det tar ekstra tid å korrekturlese det jeg skriver.

Nei, det er mulig det ikke er add, men noe annet enkelt.