Ekspertsvar Hjelp meg, NHD, jeg trenger virkelig svar. Oppfølging fra kommunen.

[AnonymBruker]

Jeg får oppfølging fra psykiatritjenesten i kommunen. Den oppfølgingen jeg trenger (og har fått i mange år) er samtaler. Av en eller annen grunn, sannsynligvis slurv med vedtak i forbindelse med diverse omorganiseringer er oppfølgingen flyttet til boveiledertjenesten. Noen begrunnelse for hvorfor har jeg ikke fått, men jeg fikk beskjed om at det i praksis ikke ville innebære noen forskjell i hva slags oppfølging jeg får. Det har vist seg, i mine øyne, å ikke stemme. Samtalene dreier seg i veldig stor grad om rent praktiske ting, hva har du gjort denne uka, har du fått gjort husarbeid etc. Jeg har flere ganger sagt hva jeg trenger, og det er ikke noen som spør om jeg har vasket opp. Jeg trenger noen som hjelper meg å holde fokus på det positive når livet er vanskelig. Noen som styrker selvtilliten og hjelper meg å bygge opp troen på meg selv, at jeg er verdifull, at jeg klarer ting. En jeg kan støtte meg til så familien slipper å ta støyten når livet er vanskelig.

Det jeg har fått er en som ikke lytter. Jeg har gjentatte ganger sagt at jeg ikke har behov for en dag-for-dag ukeplan, allikevel er hver avtale en gjennomgang av hva jeg har tenkt å gjøre dag for dag i løpet av uka. Eneste forskjell er at det ikke blir skrevet ned på et ark. (En periode hadde jeg behov for og nytte av ukeplan, nå har jeg ikke det. Å bli presset til å ha det blir for meg et tilbakeskritt, det gjør meg mer uselvstendig enn jeg er.) Jeg får "råd" om ting som slett ikke hører under vedkommendes kompetanse, som hvordan jeg skal bruke astmamedisiner som jeg har brukt i flere år. Det har jeg fått forklart mange ganger før, på legevakt, av fastlege, av lungelege, på apotek. Samme instruksjoner hver gang, helt til denne personen begynte å blande seg inn, med til dels motstridende råd. Og hva er egentlig grunnen til å anta at jeg bruker medisinene feil? Jeg ble ikke engang spurt hvordan jeg bruker dem, vedkommende antok ut fra ingenting at jeg gjør det.

Jeg trener med fysioterapeut en gang i uka, og får der råd og oppfølging i forhold til trening. Dette blander også personen seg opp i, sier ting som slett ikke stemmer for meg. Går tydeligvis ut fra at jeg ikke trener eller har muskler. (Det har jeg faktisk, etter alvorlig sykdom for et år siden har jeg bygget meg opp fra ikke å klare å reise meg og stå på mine egne ben til å klare 130 kg i benpress, 10 kg mer enn før jeg ble syk. Men det er visst ikke mulig uten å trene minst tre ganger i uka.) Personen jeg får oppfølging av mener tydeligvis å ha mer innsikt i trening og hvordan min kropp fungerer enn fysioterapeuten som har fulgt meg i flere år.

Jeg har også opplevd spydigheter og latterliggjøring fra denne personen. Et eksempel, jeg fikk en sms en ettermiddag som jeg først så morgenen etter. (Jeg vil si at mitt forhold til mobilen er ganske "normalt". Jeg har den med meg når jeg går ut, den er aldri lenger unna enn at jeg hører den hvis det ringer. Hvis jeg av en eller annen grunn har vært nødt til å slå den av/skru av lyden sjekker jeg så snart som mulig. Jeg pleier også sjekke den før jeg legger meg, men glemte det tydeligvis en kveld.) Dette snakket vi om to uker etter hverandre. Første gang var vedkommende enig med meg, er det noe det haster å få svar på og du ikke får svar på sms, ringer man. Uka etter fikk jeg bl.a. kommentaren  "Hvis du sjekker mobilen bare en gang i uka eller annenhver uke må du sjekke den oftere." Dette snakket vi om to ganger etter hverandre. Og det å ikke sjekke mobilen mange ganger om dagen, eller å la den ligge i stua mens jeg er på soverommet er visst "unormal" bruk av mobilen. 

Jeg har også en støttekontakt som jeg trener sammen med, og det har fungert fint. Nå er det, av forskjellige grunner blitt en stund siden sist (noe vi begge visste kom til å skje). Kontaktpersonen min mente visst det var veldig ille, så h*n ringte støttekontakten. Da jeg snakket med h*n etterpå fikk jeg beskjed om at støttekontakten ville at vi skulle avtale en fast plan for en måned av gangen, når vi skulle møtes og hva vi skulle gjøre. Det har aldri vært nevnt før, og jeg så ikke noe behov for det, men det ville heller ikke være noe problem for meg, så jeg gikk med på det. Et par dager senere snakket jeg med støttekontakten, h*n hadde fått beskjed om at JEG ønsket en sånn avtale, men at det pga av jobbsituasjonen ikke var gjennomførbart.

Jeg har sterke og svake sider, og til tross for psykiatriske diagnoser har jeg gode egenskaper og ting jeg er flink til. Bl.a å uttrykke meg skriftlig. Da jeg sa det kom personen i forsvarsposisjon med en gang. Hvordan i all verden skal en som føler seg truet av at jeg er flink til noe kunne hjelpe meg?

Diagnosene mine er unnvikende personlighetsforstyrrelse, tilbakevennende depressiv lidelse (muligens bipolar II, jeg har skrevet her inne tidligere, og nhd har ved en anledning sagt jeg hadde en hypoman episode, muligheten har også blitt nevnt av behandler, men jeg måtte bytte før det ble undersøkt noe nærmere.) Angst. Økt risiko for selvmord/tanker/forsøk når ting blir vanskelig.

H*n jeg får oppfølging av er som nevnt ansatt i boveiledertjenesten. Han er ansatt som pleieassistent, som ikke sier meg noe om hans bakgrunn eller kompetanse, men jeg mistenker at den ikke er så bra. Jeg mener jeg trenger en annen oppfølging, bedre samtaleoppfølging enn jeg får nå. Jeg mener også at jeg slett ikke hører inn under boveiledertjenesten.

Jeg vurderer å skrive et brev for å klargjøre en del ting, og nevne det jeg skriver her. Samtidig er jeg redd det vil gjøre hele situasjonen verre, basert på at hans tidligere oppførsel. Etter siste samtale har jeg hatt det veldig vanskelig, og har måttet bruke familie som støtte pga den samtalen, noe som i mine øyne blir helt feil. (Og som også leder for avdelingen i samtale med min familie har sagt er feil.)

Jeg vil også be om journalutskrifter fra samtalene vi har hatt, noe jeg mistenker h*n vil føle seg truet av og vil motsette seg. Jeg vurderer derfor å sende en kopi av brevet til lederen for avdelingen.

 

Noen som har erfaring med å sende et brev av denne typen?

Er det greit å sende kopi av brevet til overordnet, eller bør jeg la være?

Anonymkode: bff9c...36e

[frosken]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får oppfølging fra psykiatritjenesten i kommunen. Den oppfølgingen jeg trenger (og har fått i mange år) er samtaler. Av en eller annen grunn, sannsynligvis slurv med vedtak i forbindelse med diverse omorganiseringer er oppfølgingen flyttet til boveiledertjenesten. Noen begrunnelse for hvorfor har jeg ikke fått, men jeg fikk beskjed om at det i praksis ikke ville innebære noen forskjell i hva slags oppfølging jeg får. Det har vist seg, i mine øyne, å ikke stemme. Samtalene dreier seg i veldig stor grad om rent praktiske ting, hva har du gjort denne uka, har du fått gjort husarbeid etc. Jeg har flere ganger sagt hva jeg trenger, og det er ikke noen som spør om jeg har vasket opp. Jeg trenger noen som hjelper meg å holde fokus på det positive når livet er vanskelig. Noen som styrker selvtilliten og hjelper meg å bygge opp troen på meg selv, at jeg er verdifull, at jeg klarer ting. En jeg kan støtte meg til så familien slipper å ta støyten når livet er vanskelig.

Det jeg har fått er en som ikke lytter. Jeg har gjentatte ganger sagt at jeg ikke har behov for en dag-for-dag ukeplan, allikevel er hver avtale en gjennomgang av hva jeg har tenkt å gjøre dag for dag i løpet av uka. Eneste forskjell er at det ikke blir skrevet ned på et ark. (En periode hadde jeg behov for og nytte av ukeplan, nå har jeg ikke det. Å bli presset til å ha det blir for meg et tilbakeskritt, det gjør meg mer uselvstendig enn jeg er.) Jeg får "råd" om ting som slett ikke hører under vedkommendes kompetanse, som hvordan jeg skal bruke astmamedisiner som jeg har brukt i flere år. Det har jeg fått forklart mange ganger før, på legevakt, av fastlege, av lungelege, på apotek. Samme instruksjoner hver gang, helt til denne personen begynte å blande seg inn, med til dels motstridende råd. Og hva er egentlig grunnen til å anta at jeg bruker medisinene feil? Jeg ble ikke engang spurt hvordan jeg bruker dem, vedkommende antok ut fra ingenting at jeg gjør det.

Jeg trener med fysioterapeut en gang i uka, og får der råd og oppfølging i forhold til trening. Dette blander også personen seg opp i, sier ting som slett ikke stemmer for meg. Går tydeligvis ut fra at jeg ikke trener eller har muskler. (Det har jeg faktisk, etter alvorlig sykdom for et år siden har jeg bygget meg opp fra ikke å klare å reise meg og stå på mine egne ben til å klare 130 kg i benpress, 10 kg mer enn før jeg ble syk. Men det er visst ikke mulig uten å trene minst tre ganger i uka.) Personen jeg får oppfølging av mener tydeligvis å ha mer innsikt i trening og hvordan min kropp fungerer enn fysioterapeuten som har fulgt meg i flere år.

Jeg har også opplevd spydigheter og latterliggjøring fra denne personen. Et eksempel, jeg fikk en sms en ettermiddag som jeg først så morgenen etter. (Jeg vil si at mitt forhold til mobilen er ganske "normalt". Jeg har den med meg når jeg går ut, den er aldri lenger unna enn at jeg hører den hvis det ringer. Hvis jeg av en eller annen grunn har vært nødt til å slå den av/skru av lyden sjekker jeg så snart som mulig. Jeg pleier også sjekke den før jeg legger meg, men glemte det tydeligvis en kveld.) Dette snakket vi om to uker etter hverandre. Første gang var vedkommende enig med meg, er det noe det haster å få svar på og du ikke får svar på sms, ringer man. Uka etter fikk jeg bl.a. kommentaren  "Hvis du sjekker mobilen bare en gang i uka eller annenhver uke må du sjekke den oftere." Dette snakket vi om to ganger etter hverandre. Og det å ikke sjekke mobilen mange ganger om dagen, eller å la den ligge i stua mens jeg er på soverommet er visst "unormal" bruk av mobilen. 

Jeg har også en støttekontakt som jeg trener sammen med, og det har fungert fint. Nå er det, av forskjellige grunner blitt en stund siden sist (noe vi begge visste kom til å skje). Kontaktpersonen min mente visst det var veldig ille, så h*n ringte støttekontakten. Da jeg snakket med h*n etterpå fikk jeg beskjed om at støttekontakten ville at vi skulle avtale en fast plan for en måned av gangen, når vi skulle møtes og hva vi skulle gjøre. Det har aldri vært nevnt før, og jeg så ikke noe behov for det, men det ville heller ikke være noe problem for meg, så jeg gikk med på det. Et par dager senere snakket jeg med støttekontakten, h*n hadde fått beskjed om at JEG ønsket en sånn avtale, men at det pga av jobbsituasjonen ikke var gjennomførbart.

Jeg har sterke og svake sider, og til tross for psykiatriske diagnoser har jeg gode egenskaper og ting jeg er flink til. Bl.a å uttrykke meg skriftlig. Da jeg sa det kom personen i forsvarsposisjon med en gang. Hvordan i all verden skal en som føler seg truet av at jeg er flink til noe kunne hjelpe meg?

Diagnosene mine er unnvikende personlighetsforstyrrelse, tilbakevennende depressiv lidelse (muligens bipolar II, jeg har skrevet her inne tidligere, og nhd har ved en anledning sagt jeg hadde en hypoman episode, muligheten har også blitt nevnt av behandler, men jeg måtte bytte før det ble undersøkt noe nærmere.) Angst. Økt risiko for selvmord/tanker/forsøk når ting blir vanskelig.

H*n jeg får oppfølging av er som nevnt ansatt i boveiledertjenesten. Han er ansatt som pleieassistent, som ikke sier meg noe om hans bakgrunn eller kompetanse, men jeg mistenker at den ikke er så bra. Jeg mener jeg trenger en annen oppfølging, bedre samtaleoppfølging enn jeg får nå. Jeg mener også at jeg slett ikke hører inn under boveiledertjenesten.

Jeg vurderer å skrive et brev for å klargjøre en del ting, og nevne det jeg skriver her. Samtidig er jeg redd det vil gjøre hele situasjonen verre, basert på at hans tidligere oppførsel. Etter siste samtale har jeg hatt det veldig vanskelig, og har måttet bruke familie som støtte pga den samtalen, noe som i mine øyne blir helt feil. (Og som også leder for avdelingen i samtale med min familie har sagt er feil.)

Jeg vil også be om journalutskrifter fra samtalene vi har hatt, noe jeg mistenker h*n vil føle seg truet av og vil motsette seg. Jeg vurderer derfor å sende en kopi av brevet til lederen for avdelingen.

 

Noen som har erfaring med å sende et brev av denne typen?

Er det greit å sende kopi av brevet til overordnet, eller bør jeg la være?

Anonymkode: bff9c...36e

Hei:-)

Jeg vil foreslå at du rådfører deg med din fastlege om hvordan håndtere dette. Kanskje kan fastlegen din være med på å påvirke og unngå at en klagesak ender med at kommunen "går i lås".  Hovedproblemet slik jeg ser det, er vel at personkjemien overhodet ikke fungerer mellom dere og at du trenger å få en kontaktperson som er mer fleksibel og bedre på å se hva du trenger hjelp til (og ikke en som blander seg inn i det som fungerer). Jeg har ingen tro på at det vil bedre situasjonen at du kun skriver til kontaktpersonen din, ber om journalkopi osv. - jeg tror du minimum må be om bytte av kontaktperson, helst bytte av hvilken ordning du skal få hjelp fra.

Hvordan er de to ordningene du nevner organisert i din kommune? Har de en felles overordnet leder?

Da min mann var svært syk, så hadde vi en klagesak i forhold til kommunen. Det ble en del "drama" før vi fikk gjennomslag for våre synspunkter. I vår kommune handlet det om personlige egenskaper hos en av enhetslederne, men det løste seg fordi andre ledere gikk inn og overstyrte. Forhåpentligvis vil ikke noe tilsvarende bli nødvendig i din sak, men jeg tror det er lurt å ha en gjennomtenkt plan før man klager formelt i slike situasjoner. Jeg har antatt at du ikke klarer å ta telefoner og drøfte dette uformelt med enhetsleder? Det er her jeg ser for meg at fastlegen - evt. fysioterapeuten din - kanskje kan hjelpe litt til. De kan kanskje bekrefte at du fungerte bedre tidligere også.

Lykke til:-)

Endret 28. februar 2016 av frosken

[AnonymBruker]

3 timer siden, frosken skrev:

Hei:-)

Jeg vil foreslå at du rådfører deg med din fastlege om hvordan håndtere dette. Kanskje kan fastlegen din være med på å påvirke og unngå at en klagesak ender med at kommunen "går i lås".  Hovedproblemet slik jeg ser det, er vel at personkjemien overhodet ikke fungerer mellom dere og at du trenger å få en kontaktperson som er mer fleksibel og bedre på å se hva du trenger hjelp til (og ikke en som blander seg inn i det som fungerer). Jeg har ingen tro på at det vil bedre situasjonen at du kun skriver til kontaktpersonen din, ber om journalkopi osv. - jeg tror du minimum må be om bytte av kontaktperson, helst bytte av hvilken ordning du skal få hjelp fra.

Hvordan er de to ordningene du nevner organisert i din kommune? Har de en felles overordnet leder?

Da min mann var svært syk, så hadde vi en klagesak i forhold til kommunen. Det ble en del "drama" før vi fikk gjennomslag for våre synspunkter. I vår kommune handlet det om personlige egenskaper hos en av enhetslederne, men det løste seg fordi andre ledere gikk inn og overstyrte. Forhåpentligvis vil ikke noe tilsvarende bli nødvendig i din sak, men jeg tror det er lurt å ha en gjennomtenkt plan før man klager formelt i slike situasjoner. Jeg har antatt at du ikke klarer å ta telefoner og drøfte dette uformelt med enhetsleder? Det er her jeg ser for meg at fastlegen - evt. fysioterapeuten din - kanskje kan hjelpe litt til. De kan kanskje bekrefte at du fungerte bedre tidligere også.

Lykke til:-)

Jeg har vanskelig for å snakke med fastlegen, det går mye i ja, nei, vet ikke. Særlig hvis det er noe jeg må ta opp selv i stedet for at han spør.

Ordningene har en felles leder, og jeg vurderer å sende en kopi av mailen til han også. Jeg skal be om å få byttet tjeneste, det er samtaler og ikke praktisk hjelp jeg trenger.

Dessverre er jeg alt for flink til å skjule at ting er vanskelig inntil det til slutt rakner helt. Jo vanskeligere det blir jo viktigere blir det for meg å opprettholde et skall av "vellykkethet". Sånn er det også denne gangen, jeg er redd for reaksjonene hvis jeg forteller hvordan jeg virkelig har det. Redd for å bli møtt med enda flere krav jeg ikke klarer å leve opp til. Redd for å fortelle hvor langt nede jeg føler meg så snart jeg får et par minutter alene med tankene mine. Redd for at hvis jeg forteller hva jeg virkelig tenker vil det ende med at jeg blir innlagt, mot min vilje. Utenfra har det nok sett ut som jeg har klart meg rimelig greit, helt til det nå "plutselig" ikke fungerer lengre. Jeg har mest lyst til å kutte ut alle samtaler, de jeg har nå har ikke vært til hjelp. Samtidig vet jeg at det er de samtalene jeg har hatt før som faktisk har gjort at jeg har klart meg såpass bra som jeg har gjort. Nå er jeg utslitt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har bare lyst til å gi opp alt, orker ikke kampen for å få den hjelpen jeg trenger, orker ikke en ny runde med "hjelp" som bare gjør meg dårligere.

Jeg er bare sliten, orker ikke mer, ville helst tatt livet av meg, men mannen min trenger meg.

 

- Orio

Anonymkode: bff9c...36e

[frosken]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vanskelig for å snakke med fastlegen, det går mye i ja, nei, vet ikke. Særlig hvis det er noe jeg må ta opp selv i stedet for at han spør.

Ordningene har en felles leder, og jeg vurderer å sende en kopi av mailen til han også. Jeg skal be om å få byttet tjeneste, det er samtaler og ikke praktisk hjelp jeg trenger.

Dessverre er jeg alt for flink til å skjule at ting er vanskelig inntil det til slutt rakner helt. Jo vanskeligere det blir jo viktigere blir det for meg å opprettholde et skall av "vellykkethet". Sånn er det også denne gangen, jeg er redd for reaksjonene hvis jeg forteller hvordan jeg virkelig har det. Redd for å bli møtt med enda flere krav jeg ikke klarer å leve opp til. Redd for å fortelle hvor langt nede jeg føler meg så snart jeg får et par minutter alene med tankene mine. Redd for at hvis jeg forteller hva jeg virkelig tenker vil det ende med at jeg blir innlagt, mot min vilje. Utenfra har det nok sett ut som jeg har klart meg rimelig greit, helt til det nå "plutselig" ikke fungerer lengre. Jeg har mest lyst til å kutte ut alle samtaler, de jeg har nå har ikke vært til hjelp. Samtidig vet jeg at det er de samtalene jeg har hatt før som faktisk har gjort at jeg har klart meg såpass bra som jeg har gjort. Nå er jeg utslitt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har bare lyst til å gi opp alt, orker ikke kampen for å få den hjelpen jeg trenger, orker ikke en ny runde med "hjelp" som bare gjør meg dårligere.

Jeg er bare sliten, orker ikke mer, ville helst tatt livet av meg, men mannen min trenger meg.

 

- Orio

Anonymkode: bff9c...36e

Hvis målet er å få byttet ordning, så bør brevet eller mailen din stiles til den overordnede lederen med kopi til de to andre - og ikke omvendt. Hvis du skriver til din kontaktperson, så vil det sannsynligvis danne utgangspunkt for mange samtaler om hvem som har forstått hva på riktig måte, om hva som er de beste løsningene osv - og ikke medføre ny kontakt eller den andre tjenesten.

Du sier at du snakker mye med familie. Er det noen av dem som kan hjelpe deg i denne prosessen?

[XbellaX]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vanskelig for å snakke med fastlegen, det går mye i ja, nei, vet ikke. Særlig hvis det er noe jeg må ta opp selv i stedet for at han spør.

Ordningene har en felles leder, og jeg vurderer å sende en kopi av mailen til han også. Jeg skal be om å få byttet tjeneste, det er samtaler og ikke praktisk hjelp jeg trenger.

Dessverre er jeg alt for flink til å skjule at ting er vanskelig inntil det til slutt rakner helt. Jo vanskeligere det blir jo viktigere blir det for meg å opprettholde et skall av "vellykkethet". Sånn er det også denne gangen, jeg er redd for reaksjonene hvis jeg forteller hvordan jeg virkelig har det. Redd for å bli møtt med enda flere krav jeg ikke klarer å leve opp til. Redd for å fortelle hvor langt nede jeg føler meg så snart jeg får et par minutter alene med tankene mine. Redd for at hvis jeg forteller hva jeg virkelig tenker vil det ende med at jeg blir innlagt, mot min vilje. Utenfra har det nok sett ut som jeg har klart meg rimelig greit, helt til det nå "plutselig" ikke fungerer lengre. Jeg har mest lyst til å kutte ut alle samtaler, de jeg har nå har ikke vært til hjelp. Samtidig vet jeg at det er de samtalene jeg har hatt før som faktisk har gjort at jeg har klart meg såpass bra som jeg har gjort. Nå er jeg utslitt og vet ikke hva jeg skal gjøre. Har bare lyst til å gi opp alt, orker ikke kampen for å få den hjelpen jeg trenger, orker ikke en ny runde med "hjelp" som bare gjør meg dårligere.

Jeg er bare sliten, orker ikke mer, ville helst tatt livet av meg, men mannen min trenger meg.

 

- Orio

Anonymkode: bff9c...36e

 

Hei Orioen. Jeg synes Frosken har gitt deg noen kloke råd, jeg skulle også ønske du gikk gjennom fastlege. Jeg leser du synes det blir svært vanskelig men hva om du tok utskrift av det du har skrevet her og leverer i samtale med ham/henne. Du skriver svært bra, det er rolig og saklig men du trenger tyngde. Å gå via familie kan være èn løsning, jeg holder en knapp på et brev om ønske av bytte (og kopi av journal) sendt fra din fastlege til overordnet med kopi til pleieassistenten (som forøvrig ikke er en utdannelse. Vedkommende kan selvsagt ha årevis med erfaring men han/hun har altså ingen utdannelse, jeg ville likevel drøyd med å bruke det mot den det gjelder, hold deg til manglende kjemi). Du skriver du er redd reaksjoner fra fastlegen dersom du beskriver din nåværende tilstand, jeg ville forsøkt å vente litt med å fortelle noe om det akkurat nå, jeg ville lagt alle kreftene mine i å alliere meg med ham/henne og få vedkommende til å forstå hvor vanskelig situasjonen med kontaktpersonen er. 

[aase k.]

Det høres ikke greit ut. Har du spurt hvorfor de stiller slike spørsmål og hvorfor du ikke får samtalene du faktisk trenger? 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Helt enig med frosken her. Du må la fastlegen din hjelpe deg med dette.