"Livskrise"

[AnonymBruker]

Meg igjen, jeg som skrev innleggene om hjelp i forhold til oppfølging fra kommunen.

Det skjedde noe for en drøy uke siden. En dør til fortiden ble sparket inn og jeg har havnet i en slags livskrise. Og har mer behov for hjelp enn på lenge. Samtale med kontaktpersonen i kommunen gjorde ting bare verre i stedet for å hjelpe meg. Etter den samtalen, som jeg håpet skulle hjelpe, har selvmordstankene kommet for fullt. Nå orker jeg ikke mer. Må få orden på dette på et vis. Skal skrive brev til kontaktpersonen og hans overordnede. Skal ta vare på kopi, og vurdere å sende det til fastlegen også.

Beklager at jeg fortsetter å mase om dette, men akkurat nå har jeg ingen andre å gå til. Og jeg orker ikke mer, vet ikke hvordan jeg skal komme gjennom dette. Har ingen tro på at noe som helst kan ordne seg, kommunen her er ganske elendig på å holde orden på papirer og vedtak. Jeg har behov for samtaler, hjelp fra noen som er dyktige på det, ikke fra en fra boveiledningstjenesten som kan tilby praktisk hjelp og råd. Jeg trenger ikke en som spør om jeg har tatt oppvasken eller om jeg var og handlet på torsdag som jeg sa jeg skulle. Jeg får kjøpt mat, jeg vasker opp, og hvilken dag eller når på dagen jeg gjør det spiller da ingen rolle for folk i kommunen. I de periodene jeg ikke klarer å handle mat/vaske opp/gjøre andre ting er det pga for eksempel depresjon eller annen sykdom. Jeg har ingen grunnleggende problemer med å få hverdagen til å fungere. Og når jeg blir deprimert (og derfor har lite krefter) eller sliter meg ut, noe som kan ende med depresjon, trenger jeg hjelp til å sortere ut hva som er viktig for at jeg skal ha det bra, ikke et lass med krav jeg må tilfredsstille. Og hvor flink jeg er med husarbeid er langt fra det eneste som påvirker hvordan jeg har det psykisk, tvert imot. Når jeg er for langt nede til å orke alt jeg "burde" gjøre blir ting bare verre. (Og den personen jeg nå får oppfølging fra øker listen over hva jeg "burde" gjøre. Jeg bør visst ha progam for hver dag, selv om det jeg merker fungerer best er når jeg har flere dager i uka uten fastlagt program, dager hvor jeg kan gjøre det jeg kjenner jeg orker og har lyst til. Og, en veldig merkelig ting med meg, å gjøre lystbetonte ting gjør at jeg føler meg bedre og har mer overskudd, og når jeg har overskudd blir husarbeid faktisk ikke et slit, men noe jeg kan gjøre med et smil mens jeg synger og traller for meg selv.

Jeg er bare sliten, frustrert over oppfølging som ikke har hjulpet men tvert imot gjort meg dårligere den siste tiden. Jeg orker ikke mer. Vet ikke hva jeg skal gjøre. (Jo, jeg vet jo det, skal skrive brev til kontaktperson og overordnet, men klarer ikke komme i gang. Bare tanken utløser angst. Jeg er redd for reaksjonen, redd det ikke blir noen endring og at jeg i stedet blir sittende med en kontaktperson som bare gjør ting enda verre fordi jeg tar opp ting som ikke fungerer. Selvfølgelig, hadde han vært profesjonell ville han ikke gjort det, men det er ikke det inntrykket han har gitt.

Håper noen har noen oppmuntrende ord til meg. Det trenger jeg nå.

 

- Orio

Anonymkode: 6ccc1...a7e

[frosken]

Jeg synes du skal skrive et utfyllende brev til fastlegen om hvordan du har det og hvordan du opplever den hjelpen du får. Kanskje du trenger hjelp også fra en annen instans en periode?