Rota det til.

[AnonymBruker]

Jeg har de siste månedene ikke fått den oppfølgingen jeg trenger. Jeg skrev her i går og ba om råd, men var så stressa og fortvila over hele greia at jeg sendte mail til avdelingsleder før jeg fikk lest svarene. Jeg har fått svar, og skal få et møte med avdelingsleder. Jeg burde selvfølgelig gått gjennom fastlegen, og hadde jeg hatt mulighet til å gjøre det via mail ville jeg gjort det i går, men jeg var så stressa og fortvila at jeg "måtte" gjøre noe før jeg falt helt sammen/mistet motet.

Den oppfølgingen jeg har fått har ikke vært til hjelp, snarere tvert imot. Jeg klarte aldri å få tillit til den nye kontaktpersonen (det tar veldig lang tid for meg å bygge opp tillit til noen), og hendelser de siste ukene har gjort at fremtidig tillit ikke er mulig.  (Jeg er blitt løyet for, jeg er blitt forsøkt presset inn i en mal jeg ikke passer i, kontaktpersonen skifter mening fra uke til uke, uten noen begrunnelse eller forklaring.) Jeg har sendt mail til kontaktpersonen og avlyst avtalen (h*n har også fått kopi av mailen jeg sendte avdelingslederen). Noen tips til hvordan jeg kan komme ut av dette rotet og faktisk få den oppfølgingen jeg trenger, fra en person det går an å stole på?

Konsekvensen er økt angst, mer uro, selvmordstanker og depressive tanker. Jeg trenger hjelp for å komme meg gjennom dette, jeg kan ikke bare la det bli verre og verre. Jeg angrer på alt, samtidig vet jeg innerst inne at den oppfølgingen jeg har fått bare gjør ting vanskeligere, dvs enda mer angst, mer selvmordstanker, flere tegn på depresjon. Altså bare elendighet.

Hva har jeg rotet meg inn i? Og hvordan kommer jeg ut av det?

Anonymkode: 74386...4d7

[XbellaX]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har de siste månedene ikke fått den oppfølgingen jeg trenger. Jeg skrev her i går og ba om råd, men var så stressa og fortvila over hele greia at jeg sendte mail til avdelingsleder før jeg fikk lest svarene. Jeg har fått svar, og skal få et møte med avdelingsleder. Jeg burde selvfølgelig gått gjennom fastlegen, og hadde jeg hatt mulighet til å gjøre det via mail ville jeg gjort det i går, men jeg var så stressa og fortvila at jeg "måtte" gjøre noe før jeg falt helt sammen/mistet motet.

Den oppfølgingen jeg har fått har ikke vært til hjelp, snarere tvert imot. Jeg klarte aldri å få tillit til den nye kontaktpersonen (det tar veldig lang tid for meg å bygge opp tillit til noen), og hendelser de siste ukene har gjort at fremtidig tillit ikke er mulig.  (Jeg er blitt løyet for, jeg er blitt forsøkt presset inn i en mal jeg ikke passer i, kontaktpersonen skifter mening fra uke til uke, uten noen begrunnelse eller forklaring.) Jeg har sendt mail til kontaktpersonen og avlyst avtalen (h*n har også fått kopi av mailen jeg sendte avdelingslederen). Noen tips til hvordan jeg kan komme ut av dette rotet og faktisk få den oppfølgingen jeg trenger, fra en person det går an å stole på?

Konsekvensen er økt angst, mer uro, selvmordstanker og depressive tanker. Jeg trenger hjelp for å komme meg gjennom dette, jeg kan ikke bare la det bli verre og verre. Jeg angrer på alt, samtidig vet jeg innerst inne at den oppfølgingen jeg har fått bare gjør ting vanskeligere, dvs enda mer angst, mer selvmordstanker, flere tegn på depresjon. Altså bare elendighet.

Hva har jeg rotet meg inn i? Og hvordan kommer jeg ut av det?

Anonymkode: 74386...4d7

 

Du har ikke rotet til noe som helst, tvert i mot har du grepet fatt i situasjonen og ønsker nå å forsøke finne en løsning. Det er lite du får gjort før møtet med avdelingsleder annet enn å forberede deg og undersøke hvem som kan bli med deg. Ja, det er en ubehagelig og kjip sitiuasjon men dette var riktig av deg å gjøre. 

 

[frosken]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har de siste månedene ikke fått den oppfølgingen jeg trenger. Jeg skrev her i går og ba om råd, men var så stressa og fortvila over hele greia at jeg sendte mail til avdelingsleder før jeg fikk lest svarene. Jeg har fått svar, og skal få et møte med avdelingsleder. Jeg burde selvfølgelig gått gjennom fastlegen, og hadde jeg hatt mulighet til å gjøre det via mail ville jeg gjort det i går, men jeg var så stressa og fortvila at jeg "måtte" gjøre noe før jeg falt helt sammen/mistet motet.

Den oppfølgingen jeg har fått har ikke vært til hjelp, snarere tvert imot. Jeg klarte aldri å få tillit til den nye kontaktpersonen (det tar veldig lang tid for meg å bygge opp tillit til noen), og hendelser de siste ukene har gjort at fremtidig tillit ikke er mulig.  (Jeg er blitt løyet for, jeg er blitt forsøkt presset inn i en mal jeg ikke passer i, kontaktpersonen skifter mening fra uke til uke, uten noen begrunnelse eller forklaring.) Jeg har sendt mail til kontaktpersonen og avlyst avtalen (h*n har også fått kopi av mailen jeg sendte avdelingslederen). Noen tips til hvordan jeg kan komme ut av dette rotet og faktisk få den oppfølgingen jeg trenger, fra en person det går an å stole på?

Konsekvensen er økt angst, mer uro, selvmordstanker og depressive tanker. Jeg trenger hjelp for å komme meg gjennom dette, jeg kan ikke bare la det bli verre og verre. Jeg angrer på alt, samtidig vet jeg innerst inne at den oppfølgingen jeg har fått bare gjør ting vanskeligere, dvs enda mer angst, mer selvmordstanker, flere tegn på depresjon. Altså bare elendighet.

Hva har jeg rotet meg inn i? Og hvordan kommer jeg ut av det?

Anonymkode: 74386...4d7

Jeg mener fortsatt at du bør involvere fastlegen.

[aka Orio]

Takk for støtten, bella.

Jeg er redd jeg kastet meg inn i dette uten å tenke meg om. Burde jeg gjort mer for å få dette til å fungere? Og hvor mye av ansvaret er mitt? Noe ansvar bør vel også ligge hos kommunen og kontaktpersonen jeg har fått tildelt?

Nå har jeg i alle fall gitt beskjed til fastlegen (via nettet), så uansett hva jeg tenker i morgen er det for sent å angre på det.

Håper dette ordner seg og at jeg får den hjelpen jeg trenger.

[XbellaX]

14 timer siden, aka Orio skrev:

Takk for støtten, bella.

Jeg er redd jeg kastet meg inn i dette uten å tenke meg om. Burde jeg gjort mer for å få dette til å fungere? Og hvor mye av ansvaret er mitt? Noe ansvar bør vel også ligge hos kommunen og kontaktpersonen jeg har fått tildelt?

Nå har jeg i alle fall gitt beskjed til fastlegen (via nettet), så uansett hva jeg tenker i morgen er det for sent å angre på det.

Håper dette ordner seg og at jeg får den hjelpen jeg trenger.

Det håper jeg også Orio. Jeg synes det er trist at dette har pågått så lenge og tenker at kanskje vedkommendes stolthet har kommet i veien. Dersom personen var trygg, på seg selv og på sitt yrke,  ville han/hun mest sannsynlig vært tidlig ute med å lufte et bytte av kontaktperson. Jeg er forøvrig helt enig med Frosken i å forsøke løfte samtalen med avd.leder til å ikke gjelde kontaktpersonens kompetanse eller lignende, jeg tror du vil ha langt mer igjen for å være tydelig på hva du trenger - et bytte av kontaktperson (etter å ha lest det du hele historien bør det være et minimum) og sammen vurdere om det muligens er en annen form for oppfølging og støtte du trenger (dra inn historien din, hva har fungert for deg tidligere, hva har vært bra). 

Du har kastet deg inni noe uten å tenke deg om skriver du, jeg tviler. Jeg tror du har både tenkt og vært frustrert over lang tid. Å sende klagebrevet i seg selv skjedde kanskje ganske raskt men det er jo bare fint. Parker denne angsten du kjenner i etterkant fordi det du har gjort er helt riktig og ganske modig.

Jeg krysser fingrene for deg.

[AnonymBruker]

Du har rett, jeg har lenge tenkt at dette ikke har fungert, men ikke hatt mot til å gjøre noe med det. Og så ble det plutselig nok, og da gjorde jeg alt i omvendt rekkefølge, sendte mail til avdelingslederen før jeg kontaktet fastlegen.

Jeg har nettopp vært på et møte med kontaktpersonen og en fra ambulerende team. Jeg tror absolutt du har rett i at stoltheten har kommet i veien, h*n var ikke villig til å innrømme at noe som helst var feil fra hans side, jeg burde ha åpnet meg mer og vært tydeligere på hva slags oppfølging jeg trenger. Det har jeg vært tydelig på fra første stund, jeg trenger støttesamtaler, ikke praktisk oppfølging. (Og det har jeg visst fått, h*n sa det var bra jeg kjøpte nytt kjøleskap da det gamle røyk.) Jeg har heller ikke gitt samarbeidet vårt en ordentlig sjanse (det ble ikke mer snakk om det etter at jeg kom med et forsiktig anslag om at vi har møttes ti ganger).

Det var et ganske spesielt møte, første gang jeg selv har tatt initiativ til et møte. Og siden det var jeg som hadde "innkalt" til møtet var det også jeg som måtte innlede. (Jeg trodde mailen min var nok som innledning, hvis ikke hadde jeg vært panikkslagen før møtet.)

Konklusjonen ble at jeg trenger en annen oppfølging enn det jeg får, så nå skal jeg få et nytt vedtak, som jeg regner med blir på støttesamtaler fra ambulerende team. Får jeg det ikke kan jeg i alle fall klage. (Det gamle vedtaket er tre år gammelt, og har ikke blitt endret, bare innholdet i oppfølgingen er endret. Kontaktpersonen min sa jeg kunne ha klaget den gangen, men behovet kan endre seg i løpet av tre år, og vedtaket gir meg faktisk krav på mer oppfølging enn jeg har fått de siste årene.)

Uansett, jeg er lettet og faktisk ganske stolt av meg selv. (Selv om jeg hadde med meg et familiemedlem var det jeg som sto for mesteparten av snakkingen.) Ja, jeg er stolt av meg selv.

 

- Orio

Anonymkode: 74386...4d7

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett, jeg har lenge tenkt at dette ikke har fungert, men ikke hatt mot til å gjøre noe med det. Og så ble det plutselig nok, og da gjorde jeg alt i omvendt rekkefølge, sendte mail til avdelingslederen før jeg kontaktet fastlegen.

Jeg har nettopp vært på et møte med kontaktpersonen og en fra ambulerende team. Jeg tror absolutt du har rett i at stoltheten har kommet i veien, h*n var ikke villig til å innrømme at noe som helst var feil fra hans side, jeg burde ha åpnet meg mer og vært tydeligere på hva slags oppfølging jeg trenger. Det har jeg vært tydelig på fra første stund, jeg trenger støttesamtaler, ikke praktisk oppfølging. (Og det har jeg visst fått, h*n sa det var bra jeg kjøpte nytt kjøleskap da det gamle røyk.) Jeg har heller ikke gitt samarbeidet vårt en ordentlig sjanse (det ble ikke mer snakk om det etter at jeg kom med et forsiktig anslag om at vi har møttes ti ganger).

Det var et ganske spesielt møte, første gang jeg selv har tatt initiativ til et møte. Og siden det var jeg som hadde "innkalt" til møtet var det også jeg som måtte innlede. (Jeg trodde mailen min var nok som innledning, hvis ikke hadde jeg vært panikkslagen før møtet.)

Konklusjonen ble at jeg trenger en annen oppfølging enn det jeg får, så nå skal jeg få et nytt vedtak, som jeg regner med blir på støttesamtaler fra ambulerende team. Får jeg det ikke kan jeg i alle fall klage. (Det gamle vedtaket er tre år gammelt, og har ikke blitt endret, bare innholdet i oppfølgingen er endret. Kontaktpersonen min sa jeg kunne ha klaget den gangen, men behovet kan endre seg i løpet av tre år, og vedtaket gir meg faktisk krav på mer oppfølging enn jeg har fått de siste årene.)

Uansett, jeg er lettet og faktisk ganske stolt av meg selv. (Selv om jeg hadde med meg et familiemedlem var det jeg som sto for mesteparten av snakkingen.) Ja, jeg er stolt av meg selv.

 

- Orio

Anonymkode: 74386...4d7

 

Det er jeg og :-) Bra jobbet Orio.

[*skal*]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett, jeg har lenge tenkt at dette ikke har fungert, men ikke hatt mot til å gjøre noe med det. Og så ble det plutselig nok, og da gjorde jeg alt i omvendt rekkefølge, sendte mail til avdelingslederen før jeg kontaktet fastlegen.

Jeg har nettopp vært på et møte med kontaktpersonen og en fra ambulerende team. Jeg tror absolutt du har rett i at stoltheten har kommet i veien, h*n var ikke villig til å innrømme at noe som helst var feil fra hans side, jeg burde ha åpnet meg mer og vært tydeligere på hva slags oppfølging jeg trenger. Det har jeg vært tydelig på fra første stund, jeg trenger støttesamtaler, ikke praktisk oppfølging. (Og det har jeg visst fått, h*n sa det var bra jeg kjøpte nytt kjøleskap da det gamle røyk.) Jeg har heller ikke gitt samarbeidet vårt en ordentlig sjanse (det ble ikke mer snakk om det etter at jeg kom med et forsiktig anslag om at vi har møttes ti ganger).

Det var et ganske spesielt møte, første gang jeg selv har tatt initiativ til et møte. Og siden det var jeg som hadde "innkalt" til møtet var det også jeg som måtte innlede. (Jeg trodde mailen min var nok som innledning, hvis ikke hadde jeg vært panikkslagen før møtet.)

Konklusjonen ble at jeg trenger en annen oppfølging enn det jeg får, så nå skal jeg få et nytt vedtak, som jeg regner med blir på støttesamtaler fra ambulerende team. Får jeg det ikke kan jeg i alle fall klage. (Det gamle vedtaket er tre år gammelt, og har ikke blitt endret, bare innholdet i oppfølgingen er endret. Kontaktpersonen min sa jeg kunne ha klaget den gangen, men behovet kan endre seg i løpet av tre år, og vedtaket gir meg faktisk krav på mer oppfølging enn jeg har fått de siste årene.)

Uansett, jeg er lettet og faktisk ganske stolt av meg selv. (Selv om jeg hadde med meg et familiemedlem var det jeg som sto for mesteparten av snakkingen.) Ja, jeg er stolt av meg selv.

 

- Orio

Anonymkode: 74386...4d7

Jeg er dypt imponert! Tror jeg skjønner hva det har kostet.