Negative mennesker

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg kjenner en del negative mennesker, selv om de vil være hyggelige, får de mange til å føle seg uvel i deres nærhet, dette fordi de sier ting på en måte som enten gjør andre usikkre, eller trøtte/lei. (dette vet jeg pga av andres klager, samt at jeg kjenner jo tidvis på det selv)

Jeg er i en situasjon nå, den er trettende på den måten at ansvaret er stort, og jeg er alene om det, og jeg har mye å organisere. Fordi jeg gjør noe for en annen jeg elsker, så gjør jeg dette uten den erfaring mange har, jeg googler og får hjelp på net, med en konkret ting skal en dame hjelpe meg med fremførelsen. og ellers skriver jeg lister og planlegger og ting er i rute, jeg har nå også begynt på en quiz.

Hver eneste dag stikker en person innom, personen sier, " Ja hvordan går det med planleggingen, du har vel ikke fått noen til å....", så kommer ulike ting, jeg har tenkt på det meste, ordnet det meste, men en del gjenstår, men alt føles under kontroll.

Kommentarene til personen som ser innom, kan også være av typen, "du har vel ikke tenkt på...?" osv...men som regel har jeg det.

Siden jeg ikke har noen å spørre, RL mennesker, gikk jeg til personen en dag og leste opp min tale, flere, men uansett hva jeg foreslår eller lager, så sier ikke menneske noe, så jeg spurte da, " Syns du talen er ok?", da svarte personen, "helt grei sikkert". Måten det ble sagt på ga meg en usikkerhet, og forslagene jeg kommer med, er vedkommende negativ til, forslagene jeg har fått på net av andre.

Jeg fortalte min datter det nå, fordi jeg blir usikker inni meg, og hun sa at personen det gjelder er missunnelig, talen sa hun er genial, morsom, ærlig og original, noe hun aldri hadde tenkt på, hørt før, og kul.

De andre tingene sa hun også er fine, også sa hun noe merkelig, hun sa at, "personen det gjelder er musuunelig, fordi jeg får til noe, helt på egenhånd".

Men det jeg ikke forstår er hvorfor personen er missunnelig? Og selv om, hvis det stemmer, hvorfor skal personen si ting hver dag som gjør meg usikker? Jeg gjør så godt jeg kan, jeg spør på net, jeg har til og med kontaktet spesialisthelsetjenesten, og en dame som er flink på taler og skulle hjelpe selv om de ikke hjelper med sånt vanligvis,  sa også mye likt som min datter,  at talen min er så søt, så ærlig, så utradisjonell, så original, så emosjonelt rørende, men uten en floskel, at den vil hun ikke gjøre noe med, den er visst genial, så gråt hun. Jeg spurte hvorfor hun gråt og om hun var forkjølet, da sa hun, nei, men at en sånn tale gikk rett til hjertet hennes, og den er så ekte og at hun blir rørt. (hun hentet nesepapir) Så hun bad meg gjøre den helt ferdig, så skal hun hjelpe meg med fremførelsen, Jeg er takknemmelig for det, skal få hjelp neste uke.

Men jeg gruer meg nå til helgen...:-( Jeg sa til min datter at jeg mister energi hver gang personen, det er mellom 1-3 kommer innom og sier disse setningene. ( jeg forklarte min datter setningene og hun er flinkere enn meg på å forstå sarkassme) hun sa det at jeg ble sliten, usikker, lei meg, er naturlig, at det ikke er pent det de driver med. Jeg sa da at jeg egentlig snart ikke greier mer, ( at det er like før, jeg sier i fra), og da sier jeg i fra på måte som sårer dem (men uten å ville det:-(  ), og det blir ugreie med det:-( jeg er ikke så flink til å si i fra på andre måter,enn rett frem, ikke av selve arbeidet blir jeg sliten, men negativiteten, det tapper meg for energi. Det der at de kommer innom og sier, "du har vel ikke...", eller når jeg glad vil vise at jeg har servitører på plass, jeg har til og med arbeidstider helt konkret på plass, og det meste, så fortsetter de med feks at forslagene mine er , de sier ikke teite, de sier sånn, ja ja, det går sikkert bra, for meg høres det ut som om at talen min er så elendig at de overlever den. Da sa min datter at " Mamma du har gjort alt, du greier dette helt alene, gjennomfør det alene, talen din er rørende og morsom (hun sa mye mer)".( hun sa det er imponerende å se all maten jeg har laget, invitasjonene, systemene, og engasjementet, hun sier jeg er organisert og virkelig så dyktig at det bare står respekt av det)  Jeg vil ikke bli oppfattet som sær, men nå begynner jeg å bli sliten av at jeg planlegger, har orden, har det meste på plass, også kommer de innom, stønner, himler med øynene og sier sånne ting som at, "Ja du har vel ikke tenkt på det.." , " Ja ikke vet jeg hvordan dette skal gå.." og " ja ja", det siste betyr ofte at de er oppgitt, at jeg er en tulling, noe jeg er vokst opp med å høre, men har slupper høre de siste årene, 

Jeg er virkelig SLITEN!!!:-(

Ikke av at det er mye igjen, jeg greier det, men jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker det min datter sier er stygge og spydige kommentarer. 

Men jeg greier ikke svare, jeg forstår ofte ikke det de sier, eller hvorfor de sier det, men oftere og oftere blir jeg litt lei meg, og reaksjonen på det jeg skal si, på forslagene, på organiseringen, m.m. jeg greier ikke si noe, fordi jeg forstår ikke hvorfor de er så sure og negative?

Hvis jeg ikke vet hva svare dem, så må jeg bare gjennomføre dette helt uten min familie,(det er jo jeg som gjør alt uansett) det er jo så mange positive rundt, som virkelig vil hjelpe og som syns jeg er flink, jeg blir mer glad av å samarbeide med positive mennesker.

Men kan jeg si noe?

Eller bør jeg fra nå ikke innvolvere dem, det er nå avgjørende beslutninger som skal tas og jeg kan velge gjøre dette med venner istedet, jeg har det ikke så bra, bare fordi jeg forstår ikke at barna syns jeg gjør ting så flott, og de er imponert, men så kommer min familie innom bare med negative ting. Kanskje er det missunnelse, men hvorfor?

 

Anonymkode: cbaec...153

[Trine]

Om du gjør dette for å hjelpe noen andre så kan du vel bare si at du ikke gidder hjelpe dem når de ikke setter pris på hjelpen. Om vedkommende du gjør dette for ikke er en av de som klager så be de andre slutte å blande seg inn.

[Gjest Gargamel]

Ut i fra summen av det du skriver synes jeg du skal ignorere den personen. Det er ikke til å unngå å møte på noen sånne. Hvis du klarer å lage en original, personlig tale uten floskler er det fantastisk. Hvis sure personer skal ha vetorett blir det ikke skapt mye bra her i verden.

Endret 3. mars 2016 av Gargamel

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Trine skrev:

Om du gjør dette for å hjelpe noen andre så kan du vel bare si at du ikke gidder hjelpe dem når de ikke setter pris på hjelpen. Om vedkommende du gjør dette for ikke er en av de som klager så be de andre slutte å blande seg inn.

Jeg vet ikke hvordan be de andre slutte:-(

De er flinke med ord:-(

De kan sette i gang krav om svar, ord-terror, jeg kan bli frustrert av, jeg orker ikke mer nå,

Så hva kan jeg si til det jeg oppfatter som anklager det er vanskelig å ta tak i?

Jeg skrev en sms til et inngiftet famuliemedlem, vedkommende skjønte hva jeg nå går igjennom, sa dette er jo velkjent, men jeg vet ikke hva si :-( Og jeg kan ikke spørre min mann om råd:-( 

Anonymkode: cbaec...153

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Gargamel skrev:

Ut i fra summen av det du skriver synes jeg du skal ignorere den personen. Det er ikke til å unngå å møte på noen sånne. Hvis du klarer å lage en original, personlig tale uten floskler er det fantastisk. Hvis sure personer skal ha vetorett blir det ikke skapt mye bra her i verden.

Det er flere,

Samarbeidsmøte bar preg av en ting, dette bekreftet min datter og min sønn, at de er sure, misforsnøyde, og ikke syns noe jeg gjør er bra.

Jeg strever hardt med å få til dette, og jeg vurderer kutte ut helgens såkalte møte, da det blir bare en ny runde med oppgitthet og kritikk og surhet og aggresjon og misfornøydhet.

Jeg blir usikker på hva som skjer jeg, men mine friskere barn, greier forstå at dette dreier seg om uhensiktsmessig personlighet og missunnelse. Men jeg har en egen usikkerhet iboende i meg, tross hva andre psykiatere måtte mene, så jeg blir usikker når jeg får kommentarer jeg ikke forstår.

Jeg ser ingen annen utvei, enn å unngå de det gjelder videre, så dvs at mange ting blir lettere. (jeg vil unngå såre trollene, det er derfor jeg har prøvd å samarbeide, men nå tror jeg ikke at jeg orker mer)

 

 

Anonymkode: cbaec...153

[Lillemus]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke hvordan be de andre slutte:-(

De er flinke med ord:-(

De kan sette i gang krav om svar, ord-terror, jeg kan bli frustrert av, jeg orker ikke mer nå,

Så hva kan jeg si til det jeg oppfatter som anklager det er vanskelig å ta tak i?

Jeg skrev en sms til et inngiftet famuliemedlem, vedkommende skjønte hva jeg nå går igjennom, sa dette er jo velkjent, men jeg vet ikke hva si :-( Og jeg kan ikke spørre min mann om råd:-( 

Anonymkode: cbaec...153

Hvis vedkommende kommer hjem til deg hver dag så lås døren og ikke åpne når hun ringer på. Evt. er din datter hjemme og kan forsvare deg mot sarkasmen? Ellers synes jeg godt du kan tillate deg å sprekke overfor dette mennesket, hun er tydeligvis frekk og ufin mot deg, så bare si rett ut det du har lyst til - det har hun (jeg går ut fra at det er en hun, det er ikke en typisk mannemåte å reagere på i alle fall) bare godt av!

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Hvis vedkommende kommer hjem til deg hver dag så lås døren og ikke åpne når hun ringer på. Evt. er din datter hjemme og kan forsvare deg mot sarkasmen? Ellers synes jeg godt du kan tillate deg å sprekke overfor dette mennesket, hun er tydeligvis frekk og ufin mot deg, så bare si rett ut det du har lyst til - det har hun (jeg går ut fra at det er en hun, det er ikke en typisk mannemåte å reagere på i alle fall) bare godt av!

:-(

Trollet, selveste min daglige satan, er min mor:-(

Jeg skriver det siste fordi jeg er sliten nå!! Jeg har IKKE og har ikke tenkt på noe tidspunkt å ikke innfri mine forpliktelser på lang sikt , dvs være en dattter som ikke gjør det hun skal, jeg har ikke hattanker, noe mange i min situasjon og med min bakgrunn ville hatt, jeg har ikke tilgitt det konkret det de begikk av urett mot meg, men jeg har forsøkt forstå dette i lys av de vansker livet har gitt dem, de er personlighetsforstyrret, det er ikke lett for dem heller, (derfor oppfører de seg inni mellom lite hensiktsmessig)

Men jeg har virkelig egne begrensinger, ( jeg er faktisk sårbar fordi jeg er ganske funksjonshemmet og mer enn man ser utenpå meg:-(   )selv om ikke jeg virker usikker på andre, og psykiatere sier det, så ER jeg usikker, inni meg på de mellommenneskelige rellasjoner, jeg blir usikker, særlig når jeg er på områder som dette, jeg kan ikke dette føler jeg, jeg spør på net og får hjelp, og tar i mot råd, men jeg orker ikke mer høre sarkassme og ironi som selv jeg opplever. Den er så tydelig med andre ord.

Jeg skrev en litt fortvilet sms til et inngiftet familiemedlem, vi har god kontakt, hun vet hvor ekstremt anklagende de kan være. Men hun er normal og greier svare for seg, jeg greier ikke det:-( Og nå må jeg bare greier innspurten:-( og jeg orker ikke mer hån, og oppgiithet m.m. 

Hvordan svarer man på ironi?

Og når de krever evt begrunnelser, hva skal jeg si da?

De er veldig manipulerende, og jeg er utrolig dårlig på å håndtere sånt.

Anonymkode: cbaec...153

[Lillemus]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan svarer man på ironi?

Og når de krever evt begrunnelser, hva skal jeg si da?

De er veldig manipulerende, og jeg er utrolig dårlig på å håndtere sånt.

Anonymkode: cbaec...153

Du kan bare si at "Det trenger du ikke tenke på, jeg har alt under kontroll." Om de fortsetter å mase bare gjentar du - "Jeg har alt under kontroll sier jeg." Lykke til!

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Lillemus skrev:

Du kan bare si at "Det trenger du ikke tenke på, jeg har alt under kontroll." Om de fortsetter å mase bare gjentar du - "Jeg har alt under kontroll sier jeg." Lykke til!

ok takk,

jeg sier det.

Anonymkode: cbaec...153

[Gjest Gargamel]

Hvis det er noen trøst tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i det du beskriver.

Det er mange foreldre og svigerforeldre som ikke har full tillit til barna sine, selv når barna har passert 40. Du får prøve å være overbærende.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Lillemus skrev:

Du kan bare si at "Det trenger du ikke tenke på, jeg har alt under kontroll." Om de fortsetter å mase bare gjentar du - "Jeg har alt under kontroll sier jeg." Lykke til!

To av familiemedlemmene sier at noe jeg gjør er bra,

men min mor sier jeg er en "jævla snobb man spyr av",

Da damen på voksenhabiliteringen fikk høre det, sa hun at jeg er søt og sympatisk, og ingen jævla snobb.

Jeg skjønner ikke hvorfor min mor plutselig, på noen få dager sier sånne ting til meg, " helvete for et snobberi" og,"det fins ikke håp for deg", (det er meg hun sa det til) og, " skal du vise deg mer nå?" og det bare når jeg har lagd ferdig en rett

Jeg forstår jo ikke hva som skjer.

Så en dag da vi var ute, jeg ble uvel, fordi alt gikk for fort for meg, og over hodet mitt, sa jeg til slutt, fordi jeg har lært at det er lurt å si i fra at, " Mor er du sliten?", da sa hun høyt,. så jeg fikk vondt i ørene, "helvete heller hvorfor spør du om det?",

Jeg svarte høflig, overså banningen, " du virker sliten", hun svarte da, "Nei jeg er ikke sliten", ordnene hadde sånn sterkt trykk på seg, og etter det måtte vi gå mye fortere, hvis jeg lurte på noe, ikke forstod noe, stønnet hun/himlet hun med øynene, jeg forstod ikke situasjonen, så jeg prøvde da ikke stoppe opp, ikke se på noe, og ikke gjøre noe av det jeg hadde på listen. Jeg ble faktisk redd, jeg ble det, jeg vet ikke hvorfor jeg ble redd, inni meg, 

nå er jeg ikke redd, men nå er jeg lei meg. Mest fordi jeg ikke forstår, og fordi hun kaller meg så stygge ting, jeg trodde hun likte meg, men  nå heter jeg ting med banneord forran.

Da jeg skulle hjelpe henne med noe tidligere i dag, kalte hun til og med redakspene mine for helvetes...

Anonymkode: cbaec...153

[Gjest Gargamel]

Det høres ikke så normalt ut allikevel, når hun skjeller deg ut sånn .

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Gargamel skrev:

Hvis det er noen trøst tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i det du beskriver.

Det er mange foreldre og svigerforeldre som ikke har full tillit til barna sine, selv når barna har passert 40. Du får prøve å være overbærende.

ok, takk det er en  trøst.

Det betyr at det er mer enn at jeg er født en hun ikke ønsket.

Hun har hatet meg, og ønsket meg bortplassert, noe jeg ble, en periode, på Heggelig barnehjem, på majorstuen.

Men så overraskende da psykiatrien lærte meg en del essensille ting, både om sånne som henne, og de tingene som medfører personlighetsforstyrrelse, så respnderte jeg korrekt i henhold til de vansker hun har fått pga av miljøet og utfordringene i det.

Jeg gjorde ikke dette fordi jeg var glad i henne, jeg har aldri vært glad i min mor, jeg syns hun er for vanskelig å forstå til at jeg kan rellatere til henne, jeg gjorde det mye fordi jeg ville at barna skulle ha det mest mulig problemfritt og konfliktfritt, og min mor lager problemer.

Jeg er ikke glad i min mor, jeg er pliktoppfyllende fordi jeg er datter, og jeg vet dette betyr følge opp helse, kosthold, psykisk velvære og jevnlig aktivitet. Det er ikke lenge siden min mor sa jeg er "veldig snill mot henne" jeg ble overrasket og rørt,

og for to dager siden, i går og idag veldig lei meg for å høre at selv kremsprøyten jeg kjøpte var en helvetes greie.

Jeg prøvde forklare at jeg ikke visste dette, at jeg trodde den var ok, men hun hørte ikke, hun kalte vekselvis kremsprøyten og meg med helvete. Jeg svarte ikke, jeg prøvde bare være så flink jeg kunne med å ikke søle, for jeg liker ikke å bli kalt ting med banneord forran, og det når jeg virkelig prøver å være snill og grei, og har lært hva jeg skal si og gjøre, og er takknemmelig, vil være hensynsfull og vet livet ikke har vært lett for henne.

Jeg skulle bare ønske jeg slapp å være noe med helvete forran, eller dritt forran, eller stønning forran.

En kveld sa hun etter alt dette, hun satte seg forran TV\ en, og jeg lurte på hva som skulle skje, da sa hun,

"hent nå vin til din mor",

jeg sa "ja"

og jeg hentet vin.

Da jeg hentet vin, sa hun jeg skulle sette meg og drikke vin med henne.

Jeg satte meg og drakk vin med henne, jeg ville ikke det, jeg var lei meg, men jeg greide ikke tenke og ta avgjørelse, for hun hadde mange forbannelser å komme med, mot meg og alt snobberiet mitt.

Jeg tenkte på at hun bruker mye mer penger på klær og frisør og sminke og sko og vesker, alkohol, røyk m.m., men jeg kunne ikke si noe, for jeg prøvde før, og da skulle jeg for helvete ikke komme der og være en bedreviter. Jeg forstår ikke hvcordan hun veksler mellom å være snill også gi meg verbal juling. Det ubehagelige er at jeg ikke greier svare fordi jeg ikke forstår så fort, 

For noen uker siden trodde jeg min mor var  blitt en annen, men de siste ukene, bare øker aggresjonen hennes, og siden jeg ikke forstår, kan jeg ikke svare, og sånn bare øker det.

Skulle ønske jeg var flink muntlig og ikke bare skriftlig.

 

Anonymkode: cbaec...153

[slabbedask]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

To av familiemedlemmene sier at noe jeg gjør er bra,

men min mor sier jeg er en "jævla snobb man spyr av",

Da damen på voksenhabiliteringen fikk høre det, sa hun at jeg er søt og sympatisk, og ingen jævla snobb.

Jeg skjønner ikke hvorfor min mor plutselig, på noen få dager sier sånne ting til meg, " helvete for et snobberi" og,"det fins ikke håp for deg", (det er meg hun sa det til) og, " skal du vise deg mer nå?" og det bare når jeg har lagd ferdig en rett

Jeg forstår jo ikke hva som skjer.

Så en dag da vi var ute, jeg ble uvel, fordi alt gikk for fort for meg, og over hodet mitt, sa jeg til slutt, fordi jeg har lært at det er lurt å si i fra at, " Mor er du sliten?", da sa hun høyt,. så jeg fikk vondt i ørene, "helvete heller hvorfor spør du om det?",

Jeg svarte høflig, overså banningen, " du virker sliten", hun svarte da, "Nei jeg er ikke sliten", ordnene hadde sånn sterkt trykk på seg, og etter det måtte vi gå mye fortere, hvis jeg lurte på noe, ikke forstod noe, stønnet hun/himlet hun med øynene, jeg forstod ikke situasjonen, så jeg prøvde da ikke stoppe opp, ikke se på noe, og ikke gjøre noe av det jeg hadde på listen. Jeg ble faktisk redd, jeg ble det, jeg vet ikke hvorfor jeg ble redd, inni meg, 

nå er jeg ikke redd, men nå er jeg lei meg. Mest fordi jeg ikke forstår, og fordi hun kaller meg så stygge ting, jeg trodde hun likte meg, men  nå heter jeg ting med banneord forran.

Da jeg skulle hjelpe henne med noe tidligere i dag, kalte hun til og med redakspene mine for helvetes...

Anonymkode: cbaec...153

Kutt kontakten hvis hun ikke tar seg sammen.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Gargamel skrev:

Det høres ikke så normalt ut allikevel, når hun skjeller deg ut sånn .

mm.

Men hun er jo vant til det, for jeg har vært en sorg og en utfordring for henne.

Jeg har prøvd lenge være snill og overbærende og forståelsesfull, dvs gjøre sånn man skal, (etter at jeg lærte hva som gir andre sorg og frustrasjoner og følelsesutladninger)

Men denne personlighetsforstyrrelsen, som er komplisert og heter narsissisme, jeg tror det er andre ting også, for hun blir veldig fort sint, og da kan hun feks slå, kaste ting, eller skjelle ut, smelle dørere så man får vondt i ørene.

Hun er så ustabil at ingen av våre barn har vært med dem alene på tur, etter en hendelse.

Det er ikke lett for min mor, hun har hatt det vanskelig, hun har forklart meg det grundig, og jeg er ikke i tvil om hennes problemer. I motsetning til meg er hun faktisk frisk, alltid vært i jobb, hun har ikke funksjonshemning.  (om hun smeller en dør, eller kaster et glass på meg, eller skriker, det utgjør ingen forskjell, i engstelsen og tristheten jeg føler) Jeg er vant til det, men jeg syns ikke det er noe hyggelig å bli utsatt for dette igjen. Jeg trodde ting hadde blitt bedre, og jeg var ganske rørt over at min mor ga uttrykk for å like meg.) ( men så lenge varte det:-(

Det viktige nå, er at jeg får gjennomført mine plikter, holdt min tale, holdt min takketale, og der må jeg være objektiv og ikke komme inn på den helvetes barndommen min mor ga meg, knapt en dag fri fra slag og lugging, og på toppen av det en stefar som ville meg død, eller bort.

Jeg vet min stefar hater meg, daglig  viser han det ved å ikke feie snøen av vår trapp, ved å ikke kunne ta i noe jeg har berørt, det gjorde han fra jeg var liten, 

Jeg feier hans og min mors trapp, jeg inviterer på middager, gir han fine gaver, gir han omtanke og takk for hjelpen gaver, han er ganske konstant en ubehagelig fyr. Paradoksalt, er det han, som aldri slo meg, som gjorde det som  såret meg mest, min mor hadde tydelige og mer forståelige utfall av frustrasjon. Jeg tror hun føler for mye...kanksje, mens han hater og forakter-

Jeg var aldri redd min mor, selv om hun slo meg, jeg var redd min stefar som aldri slo meg, han var grusom.

 

Anonymkode: cbaec...153

[AnonymBruker]

28 minutter siden, slabbedask skrev:

Kutt kontakten hvis hun ikke tar seg sammen.

Har du tenkt skikkelig gjennom det?

Vil det være forsvarlig moralsk for meg å gjøre.?

Så langt er ingen av barnebarna veldig knyttet til henne/de,

Mine døtre syns jeg finner meg i for mye, men jeg vet ikke hvor grensen går, jeg prøver bare unngå å bli utskjelt, og det greier jeg ikke nå om dagene, jeg er mislykket og får ikke til noe i min mors øyne.

Hun sårer meg, fordi hun er nære ,min egen oppfattelse av meg selv, i det øyeblikket jeg føler meg lykkelig nok, er det som om hun river meg brutalt ned, 

Jeg liker ikke alle banneordene, prøver å skille på hvor og når de er brukt, jeg får mye tics når jeg er ute med min mor, noe som irriterer henne enda mer. Jeg stammer og jo mer hun ser på meg jo verre blir det:-(

Kanskkje jeg kan si at jeg har tourette syndrom, /det er ikke usant, og at jeg får økte tics når jeg blir stresset?

Hun blir veldig forbanna hvis jeg blunker for mye, og jeg blunker ekstra mye når jeg må svare henne, da blir hun enda mer forbanna og jeg blir enda mer stresset og lei meg, også greier jeg ikke snakke tydelige ord heller.

En dag ble hun så sint at det tok flere runder før jeg greide å uttale en setning riktig, jeg var mildt skrevet livredd, jeg følte meg mislykket og hun sa nå fikk jeg ta meg sammen.

Jeg tar meg ofte sammen, jo mer sint noen blir, jo mer stammer og blunker jeg:-( det er ikke noe jeg greier kontrollere:-( 

Uff

Anonymkode: cbaec...153

[Pallida]

Det er hjerteskjærende å lese om hvordan din mor behandler deg. Selv om det er grunner til at hun har blitt som hun har blitt, og at det nok trolig er smerte som til syvende og sist ligger bak hennes oppførsel, er det på ingen måte greit å behandle andre sånn! Så bra du får støtte fra andre familiemedlemmer, og hjelp til å nyansere - dette handler jo overhodet ikke om at det er noe feil med deg. Synes du skal skjerme deg best mulig for hennes kommentarer før den store festen, og hadde det vært meg hadde jeg  seriøst vurdert å bryte kontakten helt. Narsissister blir gjerne ikke bedre på sine eldre dager. Eventuelt gi klar beskjed om hvor grensene går. Du skrev tidigere at du hadde satt foten ned og sagt i fra til henne, noe som førte til at hun skjerpet seg, mener jeg å huske. 

Det er i utgangspunktet fint å være raus og forståelsesfull i møte med andre, men det bør være grenser. Og ved å si "nei" til din mor sier du faktisk "ja" til deg selv. Det er viktig, det og - og du fortjener det! <3 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Mari- skrev:

Det er hjerteskjærende å lese om hvordan din mor behandler deg. Selv om det er grunner til at hun har blitt som hun har blitt, og at det nok trolig er smerte som til syvende og sist ligger bak hennes oppførsel, er det på ingen måte greit å behandle andre sånn! Så bra du får støtte fra andre familiemedlemmer, og hjelp til å nyansere - dette handler jo overhodet ikke om at det er noe feil med deg. Synes du skal skjerme deg best mulig for hennes kommentarer før den store festen, og hadde det vært meg hadde jeg  seriøst vurdert å bryte kontakten helt. Narsissister blir gjerne ikke bedre på sine eldre dager. Eventuelt gi klar beskjed om hvor grensene går. Du skrev tidigere at du hadde satt foten ned og sagt i fra til henne, noe som førte til at hun skjerpet seg, mener jeg å huske. 

Det er i utgangspunktet fint å være raus og forståelsesfull i møte med andre, men det bør være grenser. Og ved å si "nei" til din mor sier du faktisk "ja" til deg selv. Det er viktig, det og - og du fortjener det! <3 

hm,

Jeg vil så gjerne være snill og oppfylle prinsipper.(greier ikke forklare det  bedre nå:-(

Jeg er glad jeg fikk hjelp til å forstå min mors vansker, se henne i perspektiv, det ga meg innblikk i de gode sidene hennes også.

Det var lettere å orke med dette, så lenge jeg ikke blir utskjelt

Jeg vil gjerne forstå og respektere min mor som den hun er nå,, men jeg har store problemer med å få det til når hun skjeller meg ut. 

Jeg trodde alle personlighetsforstyrrelser ble mildrere med årene, vet du at narsisister ikke blir bedre?

For tiden sier barna min mor er slem mot meg, jeg føler jo ubehag selv, jeg klarer bare ikke dra noen konklusjon, dessiuten vet jeg nok til at jeg vet hun har hatt det vanskelig.

(inni mellom tenker jeg på at jeg også har jo vært utsatt for omsorgssvikt, resulktatet av det er mer at jeg passer bedre på mine barn, min mors responderer mer ved å fortelle hvor vondt hun har hatt det.

Jeg greier ikke objektivt ta stillinbg til om hun eller jeg har hatt det verst. Men jeg vet at jeg ikke ville mine barn skulle gjennomleve den smerte jeg vokste opp med. Min mor lar gjerne sine barn og barnebarn gjennomgå, som om de har skyld og ansvar, der er det mine forståelsesvansker begynner.

Jeg trodde hun hadde endret seg, men daglig er hun ubehagelig, får se hva jeg greier gjøre

Takk for svar

 

Anonymkode: cbaec...153

[Trine]

Ut ifra hva du har fortalt her syns jeg det høres ut som du seriøst burde vurdere å bryte kontakten. Jeg forstår problemet med å snakke med henne, jeg klarer heller aldri finne svar fort nok. Enten kan du bare si til henne at hun får begynne å oppføre seg og behandle deg med respekt om hun ønsker å ha noe med deg og dine barn å gjøre. Du trenger ikke svare på noe, bare si at hun selv utmerket godt vet hvordan hun er og la henne tenke over sin egen oppførsel. Ellerså kan du jo skrive til henne. Fortelle hvordan du opplever henne og at oppførselen hennes ikke er til å holde ut.

Det er ingen regel som sier at man skal være pliktoppfyllende ovenfor sine foreldre, de må gjøre seg fortjent til det, de som alle andre.

[Nicklusheletida]

Det din mor kaller snobberi vil jeg kalle å gjøre ting med stil og det er du virkelig  flink til  Det er noe du mestrer til fingerspissene og det er få som mestrer det like godt som deg

Jeg synes du skal øve deg på å ikke slippe din mor så mye til. Vær klar og tydelig. Når hun begynner å blande seg, kan du f.eks si : - Dette er mitt spesialområde. Dette mestrer jeg og dette koser jeg meg med. Jeg har full kontroll og jeg føler ikke behov for hjelp nå. Jeg skal si i fra til deg hvis jeg har behov for hjelp. Inntil da kan du du bare slappe av, kose deg og drikke vin.

Endret 3. mars 2016 av Nicklusheletida