Avhengig av psykologen min

[AnonymBruker]

Huff...

Jeg tenker på psykologen min nesten hele dagen nå...

Jeg har vokst opp med en totalt fraværende mamma som aldri var en mamma for meg, og for første gang i livet mitt har jeg møtt et menneske som møter meg med omtanke, omsorg, varme, forståelse og aksept. Jeg blir helt i ørska av all omsorgen jeg får av henne, og tar meg selv i å ønske at hun var min mamma. Jeg vil bare krype opp i fanget hennes å gråte, og teller ned timer til neste gang vi møtes slik at jeg kan få mer, mer, mer.

Hvor patetisk er jeg? Er dette en normal måte å reagere på? Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg :-( 

Anonymkode: e8d78...3d1

[1980gutten]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff...

Jeg tenker på psykologen min nesten hele dagen nå...

Jeg har vokst opp med en totalt fraværende mamma som aldri var en mamma for meg, og for første gang i livet mitt har jeg møtt et menneske som møter meg med omtanke, omsorg, varme, forståelse og aksept. Jeg blir helt i ørska av all omsorgen jeg får av henne, og tar meg selv i å ønske at hun var min mamma. Jeg vil bare krype opp i fanget hennes å gråte, og teller ned timer til neste gang vi møtes slik at jeg kan få mer, mer, mer.

Hvor patetisk er jeg? Er dette en normal måte å reagere på? Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg :-( 

Anonymkode: e8d78...3d1

Har du pratet med psykologen din om dette du skriver her?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, 1980gutten skrev:

Har du pratet med psykologen din om dette du skriver her?

Nei.

Anonymkode: adfe9...d55

[*skal*]

Nei, det er ikke patetisk, men veldig forståelig. Ikke er det farlig heller, men kan være vondt og sårt, iallfall har det vært det for meg. Men også godt, når jeg har kjent at det ikke er frlig og til og med lov og forståelig å kjenne det sånn. Og jeg har lært mye av det, spesiellt når jeg har klart å snakke om det. Og det blir lettere og går over er min erfaring. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, *skal* skrev:

Nei, det er ikke patetisk, men veldig forståelig. Ikke er det farlig heller, men kan være vondt og sårt, iallfall har det vært det for meg. Men også godt, når jeg har kjent at det ikke er frlig og til og med lov og forståelig å kjenne det sånn. Og jeg har lært mye av det, spesiellt når jeg har klart å snakke om det. Og det blir lettere og går over er min erfaring. 

Tusen takk! 

Anonymkode: adfe9...d55

[XbellaX]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff...

Jeg tenker på psykologen min nesten hele dagen nå...

Jeg har vokst opp med en totalt fraværende mamma som aldri var en mamma for meg, og for første gang i livet mitt har jeg møtt et menneske som møter meg med omtanke, omsorg, varme, forståelse og aksept. Jeg blir helt i ørska av all omsorgen jeg får av henne, og tar meg selv i å ønske at hun var min mamma. Jeg vil bare krype opp i fanget hennes å gråte, og teller ned timer til neste gang vi møtes slik at jeg kan få mer, mer, mer.

Hvor patetisk er jeg? Er dette en normal måte å reagere på? Jeg vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av meg :-( 

Anonymkode: e8d78...3d1

 

Med din historie og bakgrunn er dette svært forståelig. Tenk så gøyskummelt det ville vært om du våget å lufte noen av disse tankene for din behandler? :-)

[AnonymBruker]

7 timer siden, XbellaX skrev:

 

Med din historie og bakgrunn er dette svært forståelig. Tenk så gøyskummelt det ville vært om du våget å lufte noen av disse tankene for din behandler? :-)

Tusen takk for et veldig fint svar, Xbellax, det var godt å høre! Det ville ha vært forferdelig skummelt og ikke gøy i det hele tatt, jeg er redd for at hun ville ha blitt skremt av det og forsvunnet ut av livet mitt. Det føles så godt å vite at det finnes et menneske som bryr seg når ingen andre orker. 

Anonymkode: adfe9...d55

[XbellaX]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et veldig fint svar, Xbellax, det var godt å høre! Det ville ha vært forferdelig skummelt og ikke gøy i det hele tatt, jeg er redd for at hun ville ha blitt skremt av det og forsvunnet ut av livet mitt. Det føles så godt å vite at det finnes et menneske som bryr seg når ingen andre orker. 

Anonymkode: adfe9...d55

Er hun like dyktig som hun høres ut så er hun velkjent med temaet, det er hverken farlig eller noe "galt" i det. Jeg tror det kan være sunt å utforske tankene slik Skal så klokt sier. Men skummelt? Definitivt, for deg altså :-)

[AnonymBruker]

20 timer siden, *skal* skrev:

Nei, det er ikke patetisk, men veldig forståelig. Ikke er det farlig heller, men kan være vondt og sårt, iallfall har det vært det for meg. Men også godt, når jeg har kjent at det ikke er frlig og til og med lov og forståelig å kjenne det sånn. Og jeg har lært mye av det, spesiellt når jeg har klart å snakke om det. Og det blir lettere og går over er min erfaring. 

Jeg kom ikke lengre enn "tusen takk" sist. Prøver igjen: tusen takk for et betryggende svar, det gjør godt å vite at jeg ikke er helt alene om å ha følt det slik. Det gjør veldig godt, og veldig vondt samtidig. Jeg vet jo at hun aldri kan bli min mamma, men jeg skulle så inderlig ønske. Snufs. 

Anonymkode: adfe9...d55

[tilstede]

Den 4.3.2016 at 17.47, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et veldig fint svar, Xbellax, det var godt å høre! Det ville ha vært forferdelig skummelt og ikke gøy i det hele tatt, jeg er redd for at hun ville ha blitt skremt av det og forsvunnet ut av livet mitt. Det føles så godt å vite at det finnes et menneske som bryr seg når ingen andre orker. 

Anonymkode: adfe9...d55

Det finnes ikke en psykolog med hodet på rett plass som ville bli skremt av at du forteller om din opplevelse av avhengighet. Det er verken patetisk eller uvanlig. Veldig mange av oss som har gjennomgått terapi opplever det slik i en fase. Og det er nettopp det det er, en fase, og med den rette psykologhjelpen går den over. 

Prøv å nyte følelsen av omsorg, du fortjener den, ta den imot uten å engste deg så mye rundt dette med avhengighet. 

Jeg kom til det punkt i behandlingen at jeg snakket med min behandler om det. Og da var det nærmest som om han hadde ventet på det en stund:o) Han visste jo hvordan jeg hadde det, bare ventet på at jeg skulle ta det opp selv.

[FGT]

Ta bare i mot den omsorg du kan få, men husk etter hvert at hun fortsatt er bare din psykolog. Men det er nok ikke bare ,bare, heller skjønner jeg jo.

Endret 6. mars 2016 av FGT

[AnonymBruker]

23 timer siden, tilstede skrev:

Det finnes ikke en psykolog med hodet på rett plass som ville bli skremt av at du forteller om din opplevelse av avhengighet. Det er verken patetisk eller uvanlig. Veldig mange av oss som har gjennomgått terapi opplever det slik i en fase. Og det er nettopp det det er, en fase, og med den rette psykologhjelpen går den over. 

Prøv å nyte følelsen av omsorg, du fortjener den, ta den imot uten å engste deg så mye rundt dette med avhengighet. 

Jeg kom til det punkt i behandlingen at jeg snakket med min behandler om det. Og da var det nærmest som om han hadde ventet på det en stund:o) Han visste jo hvordan jeg hadde det, bare ventet på at jeg skulle ta det opp selv.

Så fint å høre! Kanskje jeg blir tøff nok til å fortelle henne om det en dag - men ikke i dag. Og som du sier, kanskje hun vet om det allerede. Ha en fin kveld!  

Anonymkode: adfe9...d55

[AnonymBruker]

10 timer siden, FGT skrev:

Ta bare i mot den omsorg du kan få, men husk etter hvert at hun fortsatt er bare din psykolog. Men det er nok ikke bare ,bare, heller skjønner jeg jo.

Sukk, ja. Den tanken er veldig vanskelig akkurat nå, aller helst vil jeg bare bli adoptert! 

Anonymkode: adfe9...d55

[AnonymBruker]

Jeg skjønner tankegangen din, og at du har slike behov. Jeg har selv kjent på slike følelser, men jeg har latt de bare passere fordi fornuften min ville det slik. Ved å tillate meg å gå inn i følelsene så ville jeg laget meg bare nok et problem, da ville det blitt veldig vanskelig ved terapiens slutt. Jeg har hele tiden vært klar og tydelig på hvor skillet mellom pasient og behandler var, noe jeg har satt stor pris på at min behandler også har gjort. Det har vært kjempeviktig for meg. 

Anbefaler deg å snakke med behandler om det, tror ikke det er uvanlig med en slik bakgrunn som vi har. Er hn profesjonell slik min behandler har vært vil hn takle dette veldig bra. 

Lykke til. 

Anonymkode: 5d455...d48

[*skal*]

Den 4. mars 2016 at 17.53, AnonymBruker skrev:

Jeg kom ikke lengre enn "tusen takk" sist. Prøver igjen: tusen takk for et betryggende svar, det gjør godt å vite at jeg ikke er helt alene om å ha følt det slik. Det gjør veldig godt, og veldig vondt samtidig. Jeg vet jo at hun aldri kan bli min mamma, men jeg skulle så inderlig ønske. Snufs. 

Anonymkode: adfe9...d55

Merkelig nok, så hjalp det mye for meg bare å få lov å kjenne det sånn. Som om styrken i ønsket ble mindre når det ikke var forbudt å ønske seg det? Som du sier, hun kan aldri bli det, og skal aldri bli et, og en del av meg vil det ikke heller. Men det å få lov å tenke tanken helt ut, kjenne følelsen uten forbudt-filter, og at hun anerkjente den som både forståelig og helt i orden, det hjalp masse. 

[FGT]

Den ‎06‎.‎03‎.‎2016 at 22.32, AnonymBruker skrev:

Sukk, ja. Den tanken er veldig vanskelig akkurat nå, aller helst vil jeg bare bli adoptert! 

Anonymkode: adfe9...d55

Ja skjønner det :-)