Syndenes forlatelse

[AnonymBruker]

trodde kanskje jeg ville velge noe annet enn livet . På stupet. Svært depressiv og ( trolig) paranoid

Valgte å be opp en hjelp jeg ikke torde i beruset tilstand . Aldri gjort før- det var natt. Ikke i min hjemby. Ville ikke møte kjente . 

Min rus ( utypisk for meg , følte meg hemningsløs fandenivoldsk )medførte en oppførsel utenfor min fatteevne .,, koblet fjes ..,assosierte vilt 

var ambivalent redd desperat sint .

min stemme ble fortolket som useriøs dramatiserende. det rant ut av meg i usensurert form en sterk indre smerte . Aha - bare gjentagende sucidal . Har ikke den diagnosen. 

Havnet på glattcelle.  Fikk egentlig slippe kontakt m politi , men de var redd j skulle rømme og hoppe ut av bil til han som hentet m. Jeg slo rundt med). Var et monster Kunne komme igjen senere . Gjorde selvsagt ikke det. Men ble "straffet" ved at  de oppfattet meg som et menneske som potensielt ikke kunne ta seg av mine barn. Stor undersøkelse ( ikke hjemme)- alle rapporter pekte i andre retninger . Barna er svært ivaretatt. De har vært de viktigste i livet i tillegg til utdanning som også involverer barn. Mitt kall å jobbe for deres beste 

Hadde rømt fra min familie - ville redde meg selv og ikke dø. Nå er jeg blitt ydmyket for livet - vet ikke pm jeg kan fortsette. Kjenner meg dypt skamfert. Klarer ikke lytte til andres terapeutiske overbevisninger om at feil ble gjort ikke bare av meg. Vil egentlig ikke bli et offer men er redd dette vil forfølge meg for evig tid. Sammen med alt det andre jeg har grunn til å være deprimert over .kjenner meg så utakknemlig , har forutsetninger for et godt liv.

kan paranoia ( ikke psykotisk) kverkes med medisin? Den tar meg snart på alle områder i livet .

Anonymkode: 5d5e2...6f7

[XbellaX]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

trodde kanskje jeg ville velge noe annet enn livet . På stupet. Svært depressiv og ( trolig) paranoid

Valgte å be opp en hjelp jeg ikke torde i beruset tilstand . Aldri gjort før- det var natt. Ikke i min hjemby. Ville ikke møte kjente . 

Min rus ( utypisk for meg , følte meg hemningsløs fandenivoldsk )medførte en oppførsel utenfor min fatteevne .,, koblet fjes ..,assosierte vilt 

var ambivalent redd desperat sint .

min stemme ble fortolket som useriøs dramatiserende. det rant ut av meg i usensurert form en sterk indre smerte . Aha - bare gjentagende sucidal . Har ikke den diagnosen. 

Havnet på glattcelle.  Fikk egentlig slippe kontakt m politi , men de var redd j skulle rømme og hoppe ut av bil til han som hentet m. Jeg slo rundt med). Var et monster Kunne komme igjen senere . Gjorde selvsagt ikke det. Men ble "straffet" ved at  de oppfattet meg som et menneske som potensielt ikke kunne ta seg av mine barn. Stor undersøkelse ( ikke hjemme)- alle rapporter pekte i andre retninger . Barna er svært ivaretatt. De har vært de viktigste i livet i tillegg til utdanning som også involverer barn. Mitt kall å jobbe for deres beste 

Hadde rømt fra min familie - ville redde meg selv og ikke dø. Nå er jeg blitt ydmyket for livet - vet ikke pm jeg kan fortsette. Kjenner meg dypt skamfert. Klarer ikke lytte til andres terapeutiske overbevisninger om at feil ble gjort ikke bare av meg. Vil egentlig ikke bli et offer men er redd dette vil forfølge meg for evig tid. Sammen med alt det andre jeg har grunn til å være deprimert over .kjenner meg så utakknemlig , har forutsetninger for et godt liv.

kan paranoia ( ikke psykotisk) kverkes med medisin? Den tar meg snart på alle områder i livet .

Anonymkode: 5d5e2...6f7

 

Dempes, mildnes, kverkes, ja. Hva har du å tape? Jeg trodde du alt gikk på AP?

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Dempes, mildnes, kverkes, ja. Hva har du å tape? Jeg trodde du alt gikk på AP?

 

Nei det gjør jeg ikke . Wellbutrin er " alt". Tørr ikke tematisere paranoiaen , redd den har tatt over , men kommer visst til overflaten uansett. Ingen slått alarm , men er nok lite mottakelig 😓Ser bare worst case scenarier , ikke fortjent å ta i motgodhet - den " fortrenges" i tanker om forakt . Har ikke tilgitt hva jeg forårsaket og er veldyg opptatt av at velvilje uansett er skyggelagt av at folk trnker "sitt". 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

[XbellaX]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei det gjør jeg ikke . Wellbutrin er " alt". Tørr ikke tematisere paranoiaen , redd den har tatt over , men kommer visst til overflaten uansett. Ingen slått alarm , men er nok lite mottakelig 😓Ser bare worst case scenarier , ikke fortjent å ta i motgodhet - den " fortrenges" i tanker om forakt . Har ikke tilgitt hva jeg forårsaket og er veldyg opptatt av at velvilje uansett er skyggelagt av at folk trnker "sitt". 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

Må da være langt bedre å "tematisere" paranoiaen og få hjelp til å håndtere den enn å leve slik som dette? Går du fortsatt til psykolog? 

[AnonymBruker]

Tenkt det samme selv . Det er som det er ulovlige tanker 😓tror jeg antyder og blir sikkert på et vis "forstått ". Men min redsel for egne tanker og potensiell sykdomsutvikling hindrer meg . Setter mine egne vonde tanker inn i andre har jeg blitt forklart . Tolker det dithen at jeg gir andre en følelse av å ikke nå inn til meg , at jeg virker fiendtlig eller arrogant . Klarer ikke se på folk jeg skammer meg ovenfor . Psykolog " en slik". Tror vedk snart gir opp - merker det. Sier det motsatte men jeg ser selvsagt argumenter for at det snart ikke er noen hensikt å prøve å hjelpe meg . Piggene er ute for hjelp . Hjelpeposisjon jeg ikke takler . Er stolt og " ribbet til skinnet". Så hjem etter time å gråte . En sjelden gang klarer jeg å åpne opp for mine sorger for psykolog , da blir det en ustoppelig foss og ingen dialog . Er i forsvar konsrant. Anspent . Letter etter vendepunkt 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

[XbellaX]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Tenkt det samme selv . Det er som det er ulovlige tanker 😓tror jeg antyder og blir sikkert på et vis "forstått ". Men min redsel for egne tanker og potensiell sykdomsutvikling hindrer meg . Setter mine egne vonde tanker inn i andre har jeg blitt forklart . Tolker det dithen at jeg gir andre en følelse av å ikke nå inn til meg , at jeg virker fiendtlig eller arrogant . Klarer ikke se på folk jeg skammer meg ovenfor . Psykolog " en slik". Tror vedk snart gir opp - merker det. Sier det motsatte men jeg ser selvsagt argumenter for at det snart ikke er noen hensikt å prøve å hjelpe meg . Piggene er ute for hjelp . Hjelpeposisjon jeg ikke takler . Er stolt og " ribbet til skinnet". Så hjem etter time å gråte . En sjelden gang klarer jeg å åpne opp for mine sorger for psykolog , da blir det en ustoppelig foss og ingen dialog . Er i forsvar konsrant. Anspent . Letter etter vendepunkt 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

Men du begynte da på AP tidligere? Sluttet du eller husker jeg helt feil. Hodet ditt må jobbes med i terapi men jeg kan ikke helt forstå at ikke du kan få mer hjelp av medisiner. Hva har blitt foreslått for deg på den fronten?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, XbellaX skrev:

Men du begynte da på AP tidligere? Sluttet du eller husker jeg helt feil. Hodet ditt må jobbes med i terapi men jeg kan ikke helt forstå at ikke du kan få mer hjelp av medisiner. Hva har blitt foreslått for deg på den fronten?

Tror jeg ikke er den du Evt tror . Finnes vel fler out there med relativt likelydende problemstillinger . Ble i fjor anbefalt noe i retning av 300 seroqual her. Aldri blitt foreslått  av mine hjelpere utenfor nett . 

Er viljesterk men tanker av destruktiv karakter " tar meg". Til og med når jeg ikke har grunnlag for det . Tror ikke jeg skriver mer her nå . Har ikke godt av det.

 

 

 

 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

[XbellaX]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg ikke er den du Evt tror . Finnes vel fler out there med relativt likelydende problemstillinger . Ble i fjor anbefalt noe i retning av 300 seroqual her. Aldri blitt foreslått  av mine hjelpere utenfor nett . 

Er viljesterk men tanker av destruktiv karakter " tar meg". Til og med når jeg ikke har grunnlag for det . Tror ikke jeg skriver mer her nå . Har ikke godt av det.

Anonymkode: 5d5e2...6f7

Da husker jeg nok feil. Uansett, kanskje du skal lufte medisiner for din behandler? I situasjoner du beskriver kan medisiner gjøre at du blir mer tilgjengelig i terapi, at du klarer å benytte deg bedre av samtalene. Akkurat nå har du det åpenbart ganske vondt og jeg vil tro en pause fra dette følelses- og tankekaoset som herjer vil gjøre deg godt. Det er tungt å skulle gå med en rustning på 100kg dag og natt.

[AnonymBruker]

59 minutter siden, XbellaX skrev:

Da husker jeg nok feil. Uansett, kanskje du skal lufte medisiner for din behandler? I situasjoner du beskriver kan medisiner gjøre at du blir mer tilgjengelig i terapi, at du klarer å benytte deg bedre av samtalene. Akkurat nå har du det åpenbart ganske vondt og jeg vil tro en pause fra dette følelses- og tankekaoset som herjer vil gjøre deg godt. Det er tungt å skulle gå med en rustning på 100kg dag og natt.

Når dette har vedvart i nesten 3 år med stadig sterkere kvelertak er det kanskje relevant å spørre seg. Men tror dessverre min skepsis og er tilstede her . Isolasjon gir ro og jeg har vent meg av å delta i livet utenfor hjemmet . Det er sårt men muligens me min psykelighet en determinert skjebne 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

[Augusta Luise]

Hvordan klarer du foreldrerollen oppi dette? Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert.

[XbellaX]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dette har vedvart i nesten 3 år med stadig sterkere kvelertak er det kanskje relevant å spørre seg. Men tror dessverre min skepsis og er tilstede her . Isolasjon gir ro og jeg har vent meg av å delta i livet utenfor hjemmet . Det er sårt men muligens me min psykelighet en determinert skjebne 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

Den er ikke det men du kan lett forville deg inn i de tankebaner. Riktig og tilstrekkelig medisinering tror jeg kan hjelpe deg betraktelig, alternativet er å fortsette i samme løypa som du har gjort. Du har erfaring nok til å vite hvordan dette fortsetter. Hva sier din mann? Går du regelmessig til psykologen eller kjennes det vanskelig å følge opp timene?

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Augusta Luise skrev:

Hvordan klarer du foreldrerollen oppi dette? Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert.

14 minutter siden, XbellaX skrev:

Den er ikke det men du kan lett forville deg inn i de tankebaner. Riktig og tilstrekkelig medisinering tror jeg kan hjelpe deg betraktelig, alternativet er å fortsette i samme løypa som du har gjort. Du har erfaring nok til å vite hvordan dette fortsetter. Hva sier din mann? Går du regelmessig til psykologen eller kjennes det vanskelig å følge opp timene?

Anonymkode: 5d5e2...6f7

[frosken]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når dette har vedvart i nesten 3 år med stadig sterkere kvelertak er det kanskje relevant å spørre seg. Men tror dessverre min skepsis og er tilstede her . Isolasjon gir ro og jeg har vent meg av å delta i livet utenfor hjemmet . Det er sårt men muligens me min psykelighet en determinert skjebne 

Anonymkode: 5d5e2...6f7

Det som er uhyre trist å lese om, er hvordan du unnviker å formidle til dine hjelpere det du vet om deg selv. Du gjør det umulig for dine hjelper å gi deg optimal hjelp.

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Det som er uhyre trist å lese om, er hvordan du unnviker å formidle til dine hjelpere det du vet om deg selv. Du gjør det umulig for dine hjelper å gi deg optimal hjelp.

 

Unnviker jeg helt da? Kommer jo frem til overflaten og jeg får beskjed  igjen og igjen om at jeg er mistenksom ( er ikke det en form for paranoiditet ?)på en rekke områder og sint på meg selv . Bitter 

Men  er visst ikke lett å gå inn i temaer for jeg sitter fast i en følelse av "angrep "fra alle hold. Adekvat eller ikke. Og skal jeg tro på alt jeg tror , tenker jo også jeg drar tankene for langt . Forteller jeg det jeg tenker kan det jo føre til at jeg blir oppfattet på en måte jeg er redd - hvilke konsekvenser får det . Tror jeg er nokså håpløs ift å ta i mot råd . Kjennes ikke ut som det bare er " jeg" som bestemmer dette😓

Anonymkode: 5d5e2...6f7