Sjelden variant av selvskading (obs: kvalmt)

[AnonymBruker]

Er ekstrem neglbiting som ses på som selvskading en sjelden variant av selvskading? 

Har googlet det masse, spurt behandler, spurt her på dol, uten å finne noe svar på det. 

Har kun skjønt at det eneste som gjelder er å stoppe, noe jeg har klart flere ganger men alltid begynt igjen etter en stund. 

Det er forferdelig vanskelig og kvalmt for meg, så ikke kritiser meg om noen tenker å gjøre det. Jeg føler meg så motbydelig og alene om å ha det sånn. Skammer meg mye også. 

Anonymkode: 5acce...86a

[AnonymBruker]

Jeg lurer på det samme. Jeg har aldri turt å spørre behandlerne, men jeg tror de regner det som en variant av selvskading. Synes bare det er flaut. Men det gjør faktisk vel så vondt som å rispe seg med en kniv, for det er jo mye nerver der. Jeg tror det er smerten jeg er avhengig av, trenger avledning fra smerten og uroen inni meg. For min del har det vært ekstremt hele livet, jeg biter neglene helt ned og neglebånd og hud rundt så det blør. Hår med plaster på opptil flere av fingrene hele tiden. Har også bitt på knoker, så detbble arr, men har heldogvis klart å slutte med det. 

 

 

Anonymkode: 1d468...eae

[AnonymBruker]

Gud, så godt det var å høre fra deg. Tusen takk. Jeg har det akkurat likedan som deg, og har spurt om dette flere ganger før her inne uten noen respons, har ikke fått noen treff på Google heller. Så jeg har følt meg så alene om det. Jeg ble så glad for å se at jeg ikke er alene om det, selv om jeg ikke unner deg å ha det slik. 

Det er så kvalmt og motbydelig, og handlingen fører til at jeg føler meg slik innvendig også. Man leser jo om det i milde varianter, der man biter bare litt, og det får også veldig negativ "kritikk". Det står det mye om på nettet. Det gjør at i hvertfall jeg føler meg motbydelig og ene med det andre, fordi det er så ekstremt. 

Jeg har nesten spydd når jeg har tatt det opp med behandler, og følt meg elendig. Jeg føler at psykiatrien ikke ser på dette som "noe psykisk", men som en uvane, og at man derfor blir møtt med lite forståelse. 

Det er også et problem for meg på jobb. Jeg har en konstant angst for at kolleger og andre skal se det, og får jeg en kommentar vet jeg ikke hva jeg gjør. Da slutter jeg bare, tror jeg. Har vært inne på tanken før også. Er det slik for deg også? Jeg er så stresset pga dette. Bare når jeg må signere på noe er jeg superstresset. Jeg er sikker på at andre ser det, selv om jeg gjør alt for å skjule det. Et det slik for deg også? 

Det eneste vi kan gjøre er jo å rett og slett bare slutte. Men finnes det noe vi kan avlede oss selv med når det er på det verste? Har du noen råd rundt dette? 

Jeg prøvde kunstige en gang for 16 år siden, og hun som satte de på sa  at det skulle være umulig å bite de av. Men jeg gikk inn for å klare det - og klarte det. Jeg føler det er en tvang, og noe jeg er nødt til å gjøre for å kompensere for uro og dårlig selvbilde. 

Setter kjempestor pris på å høre fra deg, og om du vil skrive mer om det. 

Anonymkode: 5acce...86a

[AnonymBruker]

Bare dette, ene og alene, gjør at mitt selvbilde og min selvfølelse er veldig dårlig. Og det fører også til at jeg ikke gidder å ta vare på meg selv ellers også. Jeg gir f... i om jeg er feit og gidder ikke å bruke tid og penger på helse og utseende - jeg føler jo meg så stygg fra før, hvorfor skal jeg bry meg om resten da, liksom. Det ble enten/eller. Vet det er helseskadelig og at jeg står i faresonen for å få både diabetes og hjerneslag, men jeg føler meg jo så elendig fra før. Hvis du skjønner. 

I de perioder jeg har klart å slutte og det har normalisert seg igjen, stiger selvbildet og tankene om at jeg må ta vare på meg selv. Da er det mye som snur seg og jeg får det også bra psykisk. Men dessverre har jeg aldri klart å slutte helt. Har klart å holde meg unna i 3 mnd på det lengste. Hadde det bra i en mnd, når det hadde normalisert seg igjen. Men så skjedde det ting i livet mitt som førte til at jeg igjen gikk løs på dem. 

Anonymkode: 5acce...86a

[AnonymBruker]

Jeg bet voldsomt på negler, neglebånd og huden rundt neglene som barn og ut videregående. Jeg så på det da som en uvane, men jeg tror det var for å takle en vanskelig situasjon. Etter innleggelse på psykiatrisk avdeling først i 5 mnd. og deretter 9 mnd. opphørte også bitingen. Nå kan det være jeg biter i perioder jeg føler meg stresset eller har mye tankekjør. Når jeg blir bevisst hva jeg holder på med, tvinger jeg fingrene fra munnen.

Ja, jeg følte dette var svært skammelig når det sto på som verst. Jeg forsøkte hele tiden å gjemme fingrene mine...

Anonymkode: 2860a...990

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gud, så godt det var å høre fra deg. Tusen takk. Jeg har det akkurat likedan som deg, og har spurt om dette flere ganger før her inne uten noen respons, har ikke fått noen treff på Google heller. Så jeg har følt meg så alene om det. Jeg ble så glad for å se at jeg ikke er alene om det, selv om jeg ikke unner deg å ha det slik. 

Det er så kvalmt og motbydelig, og handlingen fører til at jeg føler meg slik innvendig også. Man leser jo om det i milde varianter, der man biter bare litt, og det får også veldig negativ "kritikk". Det står det mye om på nettet. Det gjør at i hvertfall jeg føler meg motbydelig og ene med det andre, fordi det er så ekstremt. 

Jeg har nesten spydd når jeg har tatt det opp med behandler, og følt meg elendig. Jeg føler at psykiatrien ikke ser på dette som "noe psykisk", men som en uvane, og at man derfor blir møtt med lite forståelse. 

Det er også et problem for meg på jobb. Jeg har en konstant angst for at kolleger og andre skal se det, og får jeg en kommentar vet jeg ikke hva jeg gjør. Da slutter jeg bare, tror jeg. Har vært inne på tanken før også. Er det slik for deg også? Jeg er så stresset pga dette. Bare når jeg må signere på noe er jeg superstresset. Jeg er sikker på at andre ser det, selv om jeg gjør alt for å skjule det. Et det slik for deg også? 

Det eneste vi kan gjøre er jo å rett og slett bare slutte. Men finnes det noe vi kan avlede oss selv med når det er på det verste? Har du noen råd rundt dette? 

Jeg prøvde kunstige en gang for 16 år siden, og hun som satte de på sa  at det skulle være umulig å bite de av. Men jeg gikk inn for å klare det - og klarte det. Jeg føler det er en tvang, og noe jeg er nødt til å gjøre for å kompensere for uro og dårlig selvbilde. 

Setter kjempestor pris på å høre fra deg, og om du vil skrive mer om det. 

Anonymkode: 5acce...86a

Det er som jeg skulle skrevet det selv. Som deg, synes jeg det er litt godt å ikke være helt alene om dette problemet. Det er jo en vond tilstand, selv om de fleste ikke ser alvoret i det. Rent fysisk er for eks neglene mine forandret for alltid (tynne, sitter høyt opp, arr rundt) og tennene bli slitt med årene. Sosialt er det jo ganske krise. Jeg må ofte gå med plaster på flere av fingerene. Folk ser det, men de sier ikke noe. Her om dagen skulle jeg holde i en liten baby, og da tenker jeg veldig på de ekle neglene. Det er så mye skamfølelse rundt dette, samtidig som folk flest bare tror det er en uvane. Hadde det vært lett å slutte, hadde man jo gjort det for lenge siden. Selv er jeg nok avhengig av smerten, for det gjør vondere enn å rispe seg med en kniv (har gjort begge deler). Det er jo mye nerver på fingertuppene.

Jeg fikk råd en gang om å alltid ha en fil tilgjengelig. På den måten kan man i teorien bytte ut biting med filing hver gang man føler behov for å bite. Grunnen til at det ikke fungerte så godt for meg, er at jeg trenger den fysiske smerten for å ikke kjenne smerten inni meg. Og så lenge jeg ikke blir kvitt den smerten, er det umulig å slutte. Et annet råd er jo å støpe på negler, så de får en sjanse til å vokse. Men som deg, så bet jeg også på disse...

Anonymkode: 1d468...eae

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er som jeg skulle skrevet det selv. Som deg, synes jeg det er litt godt å ikke være helt alene om dette problemet. Det er jo en vond tilstand, selv om de fleste ikke ser alvoret i det. Rent fysisk er for eks neglene mine forandret for alltid (tynne, sitter høyt opp, arr rundt) og tennene bli slitt med årene. Sosialt er det jo ganske krise. Jeg må ofte gå med plaster på flere av fingerene. Folk ser det, men de sier ikke noe. Her om dagen skulle jeg holde i en liten baby, og da tenker jeg veldig på de ekle neglene. Det er så mye skamfølelse rundt dette, samtidig som folk flest bare tror det er en uvane. Hadde det vært lett å slutte, hadde man jo gjort det for lenge siden. Selv er jeg nok avhengig av smerten, for det gjør vondere enn å rispe seg med en kniv (har gjort begge deler). Det er jo mye nerver på fingertuppene.

Jeg fikk råd en gang om å alltid ha en fil tilgjengelig. På den måten kan man i teorien bytte ut biting med filing hver gang man føler behov for å bite. Grunnen til at det ikke fungerte så godt for meg, er at jeg trenger den fysiske smerten for å ikke kjenne smerten inni meg. Og så lenge jeg ikke blir kvitt den smerten, er det umulig å slutte. Et annet råd er jo å støpe på negler, så de får en sjanse til å vokse. Men som deg, så bet jeg også på disse...

Anonymkode: 1d468...eae

Tusen takk til deg også, for ditt svar. Godt å høre fra andre som har det likedan. 

Ja, det er mye skam knyttet til dette. Og stress, for min del. Fokuset blir hele tiden på hendene, uansett om det er i sosiale settinger, på jobb, hjemme eller alene. Absolutt hele tiden. 

Jeg tror også dette ligner på trøstespising, der man demper følelser med mat. 

Jeg ser at du er avhengig av å kjenne smerten fordi du har den indre smerten, slik jeg oppfatter er grunnen til at mange driver med selvskading. Det har jeg full forståelse for. Jeg har selv hatt tanker om å prøve det når jeg har hatt et voldsomt indre trykk - sett litt på det som å stikke hull på en verkebyll, om du forstår.

Jeg har lest en del om selvskading her på dol, og jeg har sett at svaret er det samme som går igjen; man må bare bestemme seg - just  do it. Det finnes ikke noen andre løsninger. Har også lest at man ser på det på samme måte som alkoholisme. 

Tror du at du kan klare å slutte? Klarer du det med vikjens kraft? 

Har du funnet noen andre mestringstrategier, noe du kan avlede deg selv med? 

Selv har jeg nå bestemt meg for å "holde fingrene unna fatet" i 3 mnd. Holde meg hard. Jeg vet jeg får det så mye bedre om jeg lar være. Det har jeg jo erfart også. 

Jeg tror jeg skal begynne med håndarbeid. Har så lyst til å lære meg å hekle. Da gjør man iallefall noe annet enn å bite, og så får man kanskje tankene over på andre ting. Tror du at noe slikt kunne fungert for deg?  

Datteren min driver mye med tegning, man får jo kjøpt slike fargelegginsbøker som visstnok skal ha en beroligende effekt. Kanskje du skal prøve noe slikt?

Tusen takk for svarene deres

Anonymkode: 5acce...86a

[AnonymBruker]

Den 8. mars 2016 at 16.00, AnonymBruker skrev:

Tusen takk til deg også, for ditt svar. Godt å høre fra andre som har det likedan. 

Ja, det er mye skam knyttet til dette. Og stress, for min del. Fokuset blir hele tiden på hendene, uansett om det er i sosiale settinger, på jobb, hjemme eller alene. Absolutt hele tiden. 

Jeg tror også dette ligner på trøstespising, der man demper følelser med mat. 

Jeg ser at du er avhengig av å kjenne smerten fordi du har den indre smerten, slik jeg oppfatter er grunnen til at mange driver med selvskading. Det har jeg full forståelse for. Jeg har selv hatt tanker om å prøve det når jeg har hatt et voldsomt indre trykk - sett litt på det som å stikke hull på en verkebyll, om du forstår.

Jeg har lest en del om selvskading her på dol, og jeg har sett at svaret er det samme som går igjen; man må bare bestemme seg - just  do it. Det finnes ikke noen andre løsninger. Har også lest at man ser på det på samme måte som alkoholisme. 

Tror du at du kan klare å slutte? Klarer du det med vikjens kraft? 

Har du funnet noen andre mestringstrategier, noe du kan avlede deg selv med? 

Selv har jeg nå bestemt meg for å "holde fingrene unna fatet" i 3 mnd. Holde meg hard. Jeg vet jeg får det så mye bedre om jeg lar være. Det har jeg jo erfart også. 

Jeg tror jeg skal begynne med håndarbeid. Har så lyst til å lære meg å hekle. Da gjør man iallefall noe annet enn å bite, og så får man kanskje tankene over på andre ting. Tror du at noe slikt kunne fungert for deg?  

Datteren min driver mye med tegning, man får jo kjøpt slike fargelegginsbøker som visstnok skal ha en beroligende effekt. Kanskje du skal prøve noe slikt?

Tusen takk for svarene deres

Anonymkode: 5acce...86a

Ja, det er mye stress og skam med dette. Det er også vondt at det ofte ikke blir tatt like alvorlig som om man hadde skadet seg på andre måter, for den indre smerten er jo like stor. 

Jeg tviler på at jeg kun ved viljens kraft klarer å slutte, for i utgangspunktet har jeg en sterk vilje. Jeg tror jeg må jobbe med det som ligger bak selvskadingen. Men det hjelper nok å være bevisst på å ikke gjøre det automatisk, for det har jo blitt godt innarbeidet. 

Jeg har ikke funnet så mange andre gode mestringsstrategier, men dét du nevner med håndarbeid og tegning/fargelegging skal jeg forsøke. Takk for tips  

Vi får prøve å slutte med dette, begge to. Kanskje skrive litt i denne tråden innimellom og sinhvordan det går? 

Masse lykke til! 

Anonymkode: 1d468...eae

[AnonymBruker]

Forskjellen på dette og "tradisjonell" selvskading, er at fingrene og neglene er lettere tilgjengelig enn en kniv eller barberblad. Jeg har drevet med alvorlig selvskading etter at jeg sluttet med neglebitingen, og selv om det høres for enkelt ut, så er det faktisk bare å bestemme seg for at "dette vil jeg virkelig ikke mer". Det gjelder med neglebiting og det gjelder med selvskading for øvrig. Jeg var i flere år avhengig av fysisk smerte fra selvskading og etter hvert utviklet det seg og trengte operasjon. Nå har jeg ikke skadet på mer enn 4 år, men neglene biter jeg som nevnt på litt nå og da, men jeg forsøker å tvinge meg til å slutte før det ser for ille ut. Nå har det gått 14 år siden jeg bet daglig på neglene så mye som dere nevner, og neglene mine begynner å få normal fasong og bli tykkere/kraftigere, men et par negler tror jeg er ødelagt for alltid.

Anonymkode: 2860a...990

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er mye stress og skam med dette. Det er også vondt at det ofte ikke blir tatt like alvorlig som om man hadde skadet seg på andre måter, for den indre smerten er jo like stor. 

Jeg tviler på at jeg kun ved viljens kraft klarer å slutte, for i utgangspunktet har jeg en sterk vilje. Jeg tror jeg må jobbe med det som ligger bak selvskadingen. Men det hjelper nok å være bevisst på å ikke gjøre det automatisk, for det har jo blitt godt innarbeidet. 

Anonymkode: 1d468...eae

Hva skulle andre ha gjort for at du følte at problemet ble tatt alvorlig?

Jeg er overbevist at indre valg er det viktigste elementet når det gjelder å slutte med selvdestruktiv atferd, enten det er kutting, overspising, neglbiting eller annet. Det betyr ikke at jeg tenker at det _kun_ handler om vilje, mange vil også trenge hjelp til å bestemme seg for å slutte med destruktiv atferd - og det vil ofte være en overgangsfase før folk klarer å slutte helt.

Det går an å slutte med atferden uten at mer grunnleggende problemer er løst. Det går an å erstatte nåværende atferd med annen atferd.

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forskjellen på dette og "tradisjonell" selvskading, er at fingrene og neglene er lettere tilgjengelig enn en kniv eller barberblad. Jeg har drevet med alvorlig selvskading etter at jeg sluttet med neglebitingen, og selv om det høres for enkelt ut, så er det faktisk bare å bestemme seg for at "dette vil jeg virkelig ikke mer". Det gjelder med neglebiting og det gjelder med selvskading for øvrig. Jeg var i flere år avhengig av fysisk smerte fra selvskading og etter hvert utviklet det seg og trengte operasjon. Nå har jeg ikke skadet på mer enn 4 år, men neglene biter jeg som nevnt på litt nå og da, men jeg forsøker å tvinge meg til å slutte før det ser for ille ut. Nå har det gått 14 år siden jeg bet daglig på neglene så mye som dere nevner, og neglene mine begynner å få normal fasong og bli tykkere/kraftigere, men et par negler tror jeg er ødelagt for alltid.

Anonymkode: 2860a...990

Så bra du klarte å slutte. Som du skriver, så er det en utfordring når neglene er så lett tilgjengelige. Jeg har prøvd å slutte mange ganger, men ennå ikke klart det. Men skal jo forsøke igjen. Jeg tror man må ha et alternativ, og jeg har vel ennå ikke helt klart å finne det alternativet. 

Anonymkode: 1d468...eae

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er mye stress og skam med dette. Det er også vondt at det ofte ikke blir tatt like alvorlig som om man hadde skadet seg på andre måter, for den indre smerten er jo like stor. 

Jeg tviler på at jeg kun ved viljens kraft klarer å slutte, for i utgangspunktet har jeg en sterk vilje. Jeg tror jeg må jobbe med det som ligger bak selvskadingen. Men det hjelper nok å være bevisst på å ikke gjøre det automatisk, for det har jo blitt godt innarbeidet. 

Jeg har ikke funnet så mange andre gode mestringsstrategier, men dét du nevner med håndarbeid og tegning/fargelegging skal jeg forsøke. Takk for tips  

Vi får prøve å slutte med dette, begge to. Kanskje skrive litt i denne tråden innimellom og sinhvordan det går? 

Masse lykke til! 

Anonymkode: 1d468...eae

Det kan vi gjøre  jeg sluttet i går, og skal holde meg i 3 mnd i første omgang. Hva med deg? 

Anonymkode: 5acce...86a

[AnonymBruker]

Den 9. mars 2016 at 22.46, AnonymBruker skrev:

Det kan vi gjøre  jeg sluttet i går, og skal holde meg i 3 mnd i første omgang. Hva med deg? 

Anonymkode: 5acce...86a

Så bra! Jeg setter meg som mål at jeg ikke skal bite dem så det blir sår rundt i en måned. Setter små mål av gangen, ellers klarer jeg det ikke. Og kanskje gjøre litt håndarbeid. Likte å hekle før  

Anonymkode: 1d468...eae

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så bra! Jeg setter meg som mål at jeg ikke skal bite dem så det blir sår rundt i en måned. Setter små mål av gangen, ellers klarer jeg det ikke. Og kanskje gjøre litt håndarbeid. Likte å hekle før  

Anonymkode: 1d468...eae

Liker

Anonymkode: 5acce...86a

[AnonymBruker]

Den 12. mars 2016 at 1.00, AnonymBruker skrev:

Så bra! Jeg setter meg som mål at jeg ikke skal bite dem så det blir sår rundt i en måned. Setter små mål av gangen, ellers klarer jeg det ikke. Og kanskje gjøre litt håndarbeid. Likte å hekle før  

Anonymkode: 1d468...eae

Hei  hvordan går det med deg? Her har det gått bra, har holdt mål  

Anonymkode: 5acce...86a