Uenighet om hva som er sant i en familie

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra en ganske dysfunksjonell familie. I oppveksten hadde jeg foreldre som drakk mye, ignorerte meg og mine søsken, behandlet oss dårlig og som generelt alltid satte seg foran barna. Familien er av den moderne arten, så jeg har ingen helsøsken.

Jeg har brukt en del år på å bearbeide den dårlige oppveksten min, men jeg er nok ikke helt ferdig med den (selv om det har vært verre). Mine søsken er stesøster som er ett år eldre enn meg og en halvbror som er sju år yngre. Jeg vokste opp med en mor som ga blaffen i meg og en stefar som behandlet meg veldig dårlig. Min opplevelse er at han behandlet meg dårligere enn mine søsken (som var hans egne). Min stesøster kunne selv velge hvor mye hun ville være hos oss, og med årene valgte hun å la være å besøke oss (med støtte fra sin egen mor). Jeg skulle så gjerne ha sluppet å oppholde meg i mitt hjem også, men jeg måtte vente lenge før jeg kunne komme meg bort.

Min halvbror er barnet til min mor og min stefar. Han er yngre enn meg, og tilbragte ganske mange år med foreldrene sine etter at jeg flyttet ut. Fra han var veldig liten ble han plassert for seg selv, uten noen å være med eller noen som passet på han. Foreldrene var stort sett opptatt med å feste eller å "realisere seg selv". Som søster har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer til stede for han i de årene jeg bodde hjemme (og senere), jeg var veldig deprimert og hadde vel på en måte nok med meg selv. Min halvbror begynner å bli voksen nå og har klart seg greit utad, men jeg har fått høre via andre at han og er lei seg og frustrert over hvordan han ble behandlet av sine foreldre. Jeg vet ikke hva han tenker om meg. Vi er ikke uvenner, men vi har aldri hatt et nært forhold. Det synes jeg er synd, men jeg er ikke veldig flink til å snakke om ting og jeg vet ikke om vi noensinne vil få et nært forhold. Jeg synes det er fint at han har klart seg bra i livet, og at han er blitt en snill og grei ung mann.

Det som fikk meg til å skrive dette innlegget var at min stesøster nylig fortalte meg at blant oss søsken er det mest synd på min halvbror. Der og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, men i etterkant har jeg opplevd det som krenkende. Hun sidestilte meg og hennes opplevelse hjemme (selv om hun i mange år ikke var til stede). Hun mente at min halvbror har hatt det verre siden drikkingen til foreldre tiltok etter at han ble født.

Jeg føler meg smålig som henger meg opp i det hun sa, men det å bli behandlet som dritt av det som skulle vært en omsorgsperson (min stefar) er veldig vondt for meg, og det å se at de to andre ble behandlet bedre var også veldig vondt. Fra mitt ståsted var ikke drikkingen til foreldre det som var verst, de var like dårlige foreldre når de var edru.

En ting jeg har forstått med årene er at i en familie er det flere opplevelser av virkeligheten. Likevel føler jeg meg krenket av min stesøster når hun forteller meg at jeg ikke har hatt det like vondt som min halvbror. Jeg føler ikke at hun har noen rett til å komme med så bastante meninger og tre de nedover hodet på meg som om de er fakta. Jeg skjønner at vi er tre mennesker som alle har hatt det vondt på hver vår måte, og jeg synes det er trist at jeg i det hele tatt skal måtte skrive dette, for det hadde vært bedre hvis vi hadde hatt andre foreldre. Skulle også ønske jeg var blitt såpass voksen etterhvert at jeg ikke lot dette gå inn på meg.

Jeg har tenkt på å kontakte min stesøster for å si min mening om hva hun sa, at jeg opplevde det som krenkende. Samtidig er jeg inne i en stressende periode nå, og jeg tror ikke at å snakke om disse tingene vil gjøre situasjonen min bedre. Jeg vet egentlig ikke om jeg i det hele tatt bør ta det opp, eller om det mest voksne vil være å bare la tiden gå sin gang slik at jeg ikke tenker så mye på det lenger.

Er det noen som har noen betraktninger rundt dette så tar jeg dem gjerne imot. Visste ikke helt hvem jeg kunne snakke med dette om.

Anonymkode: 7781c...780

[Nicklusheletida]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kommer fra en ganske dysfunksjonell familie. I oppveksten hadde jeg foreldre som drakk mye, ignorerte meg og mine søsken, behandlet oss dårlig og som generelt alltid satte seg foran barna. Familien er av den moderne arten, så jeg har ingen helsøsken.

Jeg har brukt en del år på å bearbeide den dårlige oppveksten min, men jeg er nok ikke helt ferdig med den (selv om det har vært verre). Mine søsken er stesøster som er ett år eldre enn meg og en halvbror som er sju år yngre. Jeg vokste opp med en mor som ga blaffen i meg og en stefar som behandlet meg veldig dårlig. Min opplevelse er at han behandlet meg dårligere enn mine søsken (som var hans egne). Min stesøster kunne selv velge hvor mye hun ville være hos oss, og med årene valgte hun å la være å besøke oss (med støtte fra sin egen mor). Jeg skulle så gjerne ha sluppet å oppholde meg i mitt hjem også, men jeg måtte vente lenge før jeg kunne komme meg bort.

Min halvbror er barnet til min mor og min stefar. Han er yngre enn meg, og tilbragte ganske mange år med foreldrene sine etter at jeg flyttet ut. Fra han var veldig liten ble han plassert for seg selv, uten noen å være med eller noen som passet på han. Foreldrene var stort sett opptatt med å feste eller å "realisere seg selv". Som søster har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer til stede for han i de årene jeg bodde hjemme (og senere), jeg var veldig deprimert og hadde vel på en måte nok med meg selv. Min halvbror begynner å bli voksen nå og har klart seg greit utad, men jeg har fått høre via andre at han og er lei seg og frustrert over hvordan han ble behandlet av sine foreldre. Jeg vet ikke hva han tenker om meg. Vi er ikke uvenner, men vi har aldri hatt et nært forhold. Det synes jeg er synd, men jeg er ikke veldig flink til å snakke om ting og jeg vet ikke om vi noensinne vil få et nært forhold. Jeg synes det er fint at han har klart seg bra i livet, og at han er blitt en snill og grei ung mann.

Det som fikk meg til å skrive dette innlegget var at min stesøster nylig fortalte meg at blant oss søsken er det mest synd på min halvbror. Der og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, men i etterkant har jeg opplevd det som krenkende. Hun sidestilte meg og hennes opplevelse hjemme (selv om hun i mange år ikke var til stede). Hun mente at min halvbror har hatt det verre siden drikkingen til foreldre tiltok etter at han ble født.

Jeg føler meg smålig som henger meg opp i det hun sa, men det å bli behandlet som dritt av det som skulle vært en omsorgsperson (min stefar) er veldig vondt for meg, og det å se at de to andre ble behandlet bedre var også veldig vondt. Fra mitt ståsted var ikke drikkingen til foreldre det som var verst, de var like dårlige foreldre når de var edru.

En ting jeg har forstått med årene er at i en familie er det flere opplevelser av virkeligheten. Likevel føler jeg meg krenket av min stesøster når hun forteller meg at jeg ikke har hatt det like vondt som min halvbror. Jeg føler ikke at hun har noen rett til å komme med så bastante meninger og tre de nedover hodet på meg som om de er fakta. Jeg skjønner at vi er tre mennesker som alle har hatt det vondt på hver vår måte, og jeg synes det er trist at jeg i det hele tatt skal måtte skrive dette, for det hadde vært bedre hvis vi hadde hatt andre foreldre. Skulle også ønske jeg var blitt såpass voksen etterhvert at jeg ikke lot dette gå inn på meg.

Jeg har tenkt på å kontakte min stesøster for å si min mening om hva hun sa, at jeg opplevde det som krenkende. Samtidig er jeg inne i en stressende periode nå, og jeg tror ikke at å snakke om disse tingene vil gjøre situasjonen min bedre. Jeg vet egentlig ikke om jeg i det hele tatt bør ta det opp, eller om det mest voksne vil være å bare la tiden gå sin gang slik at jeg ikke tenker så mye på det lenger.

Er det noen som har noen betraktninger rundt dette så tar jeg dem gjerne imot. Visste ikke helt hvem jeg kunne snakke med dette om.

Anonymkode: 7781c...780

Det jeg tenker er at dere 3 søsken prøver å bryte dette dårlige mønsteret, at dere tenker fremover, tar godt vare på hverandre til glede for dere selv og deres eventuelle fremtidige barn. Dere må annerkjenne at dere har hatt det vondt på hver deres måte uten å diskutere hvem som har hatt det verst. Jeg forstår bitterheten, men det fører ikke noe godt med seg at dere begynner å hakke på hverandre. Situasjonen må snus . Ikke videreføres. 

[frosken]

Jeg tror ikke det kommer noe konstruktivt ut av ditt ønske om å fortelle din søster din oppfatning av hva hun sa. Du vet hva du selv føler, hun vet hva hun tenker og føler - og hvem av dere som har "rett" er ikke godt å si. Du ser ut til å være mest opptatt av hvor dårlig din stefar behandlet deg, hun tenker at alkoholmisbruket var det verste for din bror. Hun ser kanskje ikke tydelig nok hva din stefar gjorde mot deg - og du ser kanskje ikke tydelig nok hva alkoholmisbruket gjorde med din bror.

Jeg tror løsningen er å anerkjenne at dette har vært vanskelig for alle uten å ta stilling til hvem det var verst for.