Vil jeg kunne bli kvitt dette 100%

[AnonymBruker]

Hei.

For rundt halvannet år siden fikk jeg angst. Det kom uventet og sjokkartet i form av panikkanfall, og gikk deretter over i den typiske "angst for angsten". Jeg klarer ikke å sette ord på hva angsten går ut på og hva jeg er redd for, eller om det i det hele tatt er angst jeg har. (Til tider har det gått en del i frykt for at jeg er blitt gal/psykotisk, siden uvirkeligfølelse har vært et av primærsymptomene). De symptomene jeg har og har hatt er treffende for både depresjon, angst og såkalt utbrenthet. Jeg søkte raskt hjelp siden det kom såpass plutselig, og fikk kognitiv behandling gjennom et kommunalt lavterskeltilbud. Dette hjalp meg til å skjønne hvordan kropp og sinn henger sammen og hvordan angst og depresjon egentlig fungerer. Behandlingen her gjorde meg merkbart bedre (kan ikke rose rette tilbudet nok), og etter 5-6 timer følte jeg meg bra nok til å avslutte behandlingen. Jeg har hele tiden fungert rimelig godt og har ikke hatt noen sykedager på grunn av angsten. (Har vært redd for at å sitte hjemme med tankene bare vil gjøre det hele enda værre).

Nå, halvannet år ettet at det startet, føler jeg meg mye bedre enn jeg gjorde da, jeg har det stort sett bra, men jeg er ennå ikke der jeg var før det smalt. Særlig ettermiddagene, etter middag er ustabile, da kan jeg gå helt i kjelleren, klarer aldri å slappe skikkelig av (kanskje en sammenheng med blodsukker?). Jeg vil betegne meg selv som en ressurssterk mann, er 40 år, har friske barn, god jobb, hus, romslig økonomi og en kone jeg trives sammen med. Derfor, objektivt sett, burde jeg føle meg mye bedre enn det jeg gjør. Det er nettopp det som er det irriterende her, og som gjør meg redd for at dette er noe kronisk, noe jeg vil komme til å måtte leve med resten av livet. 

Regner ikke med at dere som har hatt slike perioder i livet, og som nå har det bra, bruker mye tid her på forumet, men syns det er verdt å spørre likevel, og gjerne også til NHD om prognoser for slike "midtlivskriser"? Har så langt klart meg uten medisin, og håper jeg vil slippe å måtte ty til det. Som sagt så har jeg det for det meste bra, jeg vet at mental smerte er subjektiv, så i forhold til mange her så har jeg det nok ikke på langt nær så ille, men håper likevel noen vil lese og gi noen konstruktive tilbakemeldinger på sytingen min.

Anonymkode: 25d95...dc4