Ekspertsvar Voldtatt som voksen i et barns kropp (mareritt)

[AnonymBruker]

Det er mulig at denne hører mer under Overgrep enn Psykiatri, men jeg velger å poste den her.

 

I natt våknet jeg kl. 3.00 av en vond drøm. Jeg ble voldtatt. Det var mannen som forgrep seg på meg da jeg var 5 år, men nå var jeg voksen og han var tilbake. Rommet, sengen og alt var likt som for mer enn 25 år siden. Jeg var voksen i hodet, men ikke kroppen. Hodet tenkte at jeg måtte skyve ham unna, vri meg bort e.l., men han var jo så mye sterkere enn meg i en 5-årings kropp. Det at jeg ble voldtatt av denne mannen var ille, men ikke det verste med drømmen, men følelsen av å ha vært utro mot samboeren min. Og, hva som enda verre var, jeg synes det var fysisk godt. Skamfullt. Det at jeg i drømmen synes det var fysisk godt, ble som en bekreftelse på at overgrepene var kanskje villet. Min skyld.

Jeg vil så gjerne få delt denne drømmen med noen, men vet ikke hvem. Nå har jeg delt den med dere. Jeg tør ikke snakke med samboeren min om det, for det blir en bekreftelse på at jeg var utro.

Anonymkode: 18a68...e66

[AnonymBruker]

Hei. Leit å lese det her.

Personlig synes jeg du burde snakke med samboeren din om drømmen - og hendelsen (regner med han/hun er klar over det). Jeg mistenker at grunnen til at du fant opplevelsen (drømmen) fysisk godt er en fetisjisering av det hele. Skammen, skjultheten,  tabuet, viten om at ingen andre er klar over. Slike ting kan manifistere seg på merkelige måter hvorav nytelse er en av de.

Selv er jeg for full åpenhet, og heller si litt for mye, enn for lite - såklart, alt til sin tid. Er større svik om du ender opp med slike drømmer og forestillinger i lang tid (måneder, år +++) før det kommer på banen, enn at du hadde et tilbakefall fra en traumatisk opplevelse.
Din samboer er ikke ute etter å ta deg, så å få støtte og nærhet fra noen som står deg nær urelatert til hendelsen tror jeg bare er sunt. Kanskje dere igjennom dialog kan komme frem til hvordan dere skal behandle hendelsen senere, og (igjen) full åpenhet om at det er noe tilbakevennende, og ikke øsker eller fantasi om kommende hendelse.

Anonymkode: a3416...fb4

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har tenkt på innlegget ditt. Skal prøve å få til et skikkelig svar i morgen.

[AnonymBruker]

Den ‎11‎.‎03‎.‎2016 at 22.34, AnonymBruker skrev:

Selv er jeg for full åpenhet, og heller si litt for mye, enn for lite - såklart, alt til sin tid. Er større svik om du ender opp med slike drømmer og forestillinger i lang tid (måneder, år +++) før det kommer på banen, enn at du hadde et tilbakefall fra en traumatisk opplevelse.
Din samboer er ikke ute etter å ta deg, så å få støtte og nærhet fra noen som står deg nær urelatert til hendelsen tror jeg bare er sunt. Kanskje dere igjennom dialog kan komme frem til hvordan dere skal behandle hendelsen senere, og (igjen) full åpenhet om at det er noe tilbakevennende, og ikke øsker eller fantasi om kommende hendelse.

Anonymkode: a3416...fb4

 

 

 

Oj, det hadde jeg ikke forventet, men tusen hjertelig takk for at du vil bruke av din tid  

Anonymkode: 18a68...e66

[Elionoe]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Oj, det hadde jeg ikke forventet, men tusen hjertelig takk for at du vil bruke av din tid  

Anonymkode: 18a68...e66

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Oj, det hadde jeg ikke forventet, men tusen hjertelig takk for at du vil bruke av din tid  

Anonymkode: 18a68...e66

 

Den skulle være til NHD

 

Anonymkode: 18a68...e66

[AnonymBruker]

Mener å huske at NHD har skrevet at det ikke er unormalt å kjenne lyst på sin overgriper, at man synes det er godt. Men at det er veldig tabu å snakke om.

Anonymkode: 07c40...e61

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Gjennom tiden har jeg behandlet svært mange som har vært utsatt for seksuelle overgrep, både som barn og som voksne. Felles for alle er følelser og tanker om skam, skyld, skittenhet, og symptomer som angst, depresjon, flashbacks, mareritt og hos noen også dissosiasjon.

Min erfaring er at noe av det som sitter lengst inne, som er mest skambelagt, og som det er vanskeligst å fortelle om og akseptere er kroppens positive reaksjoner på overgrepene. Med hele seg har en avskydd overgrepene, men kroppen har "sveket" en ved å oppleve seksuelle følelser av positiv art. Mange har følt seg "forrådt" av kroppen sin. Samtidig har dette gitt mange en grubling over om en egentlig motsatte seg overgrepet nok.

Det jeg tror mange ikke er klar over, er at selv med den klareste tvang/overgrep, er det mulig med riktig teknikk å få offeret til å føle seksuell opphisselse som er en ren kroppslig reaksjon på "riktig" stimulering. Dette må ikke forveksles med at handlingen skjer frivillig. I så fall ville ikke menn kunne voldtas av kvinner, da samleie krever ereksjon, som igjen krever seksuelt stimulus. Jeg har mange ganger tenkt at overgripere har utført enkelte "positive" handlinger med overlegg nettopp for å fremkalle kroppslig seksuell stimulering og dermed skyldfølelse hos offeret. Dermed blir feilaktig mindre skyld lagt på overgriperen.

Så til dine drømmer. Alle drømmer, og de aller fleste har hatt seksuelle drømmer om andre enn partneren sin uten at dette er utroskap eller ønske om utroskap. Utroskap handler om bevisste valg av adferd. Det er å GJØRE det som er utroskap. Adferd/handlinger kan velges og er dermed noe vi har ansvar for. Drømmer er ikke underlagt viljens kontroll, og vi har dermed heller intet ansvar for hva vi drømmer.

Til slutt en korreksjon av innlegget før dette. Jeg har aldri sagt at det ikke er unormal å kjenne lyst på sin overgriper. Den kroppslige lyst en kan kjenne har ingenting med overgriperen å gjøre. En kan få positive seksuelle følelser og samtidig hate og forakte overgriperen.

[AnonymBruker]

 

"Til slutt en korreksjon av innlegget før dette. Jeg har aldri sagt at det ikke er unormal å kjenne lyst på sin overgriper. Den kroppslige lyst en kan kjenne har ingenting med overgriperen å gjøre. En kan få positive seksuelle følelser og samtidig hate og forakte overgriperen."

Jeg var ikke påståelig, jeg skrev "jeg mener å huske...". For meg er det det samme som "det kan hende jeg husker feil og at jeg derfor tar feil". 

Beklager at jeg husket feil og at jeg la meg borti det. Prøvde bare å hjelpe  

Anonymkode: 07c40...e61

[Augusta Luise]

Takk, NHD. Du satte et par ting på plass hos meg også med dette svaret.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

@AB ..e61: Det er helt greit. Jeg anklager deg ikke :-)Jeg bare korrigerer, og jeg vet at du mente å hjelpe :-)

[AnonymBruker]

1 time siden, Augusta Luise skrev:

Takk, NHD. Du satte et par ting på plass hos meg også med dette svaret.

Meg også.. Tusen takk til NHD, og til ts som tok dette opp. 

Anonymkode: 07c40...e61

[villakulla]

6 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Gjennom tiden har jeg behandlet svært mange som har vært utsatt for seksuelle overgrep, både som barn og som voksne. Felles for alle er følelser og tanker om skam, skyld, skittenhet, og symptomer som angst, depresjon, flashbacks, mareritt og hos noen også dissosiasjon.

Min erfaring er at noe av det som sitter lengst inne, som er mest skambelagt, og som det er vanskeligst å fortelle om og akseptere er kroppens positive reaksjoner på overgrepene. Med hele seg har en avskydd overgrepene, men kroppen har "sveket" en ved å oppleve seksuelle følelser av positiv art. Mange har følt seg "forrådt" av kroppen sin. Samtidig har dette gitt mange en grubling over om en egentlig motsatte seg overgrepet nok.

Det jeg tror mange ikke er klar over, er at selv med den klareste tvang/overgrep, er det mulig med riktig teknikk å få offeret til å føle seksuell opphisselse som er en ren kroppslig reaksjon på "riktig" stimulering. Dette må ikke forveksles med at handlingen skjer frivillig. I så fall ville ikke menn kunne voldtas av kvinner, da samleie krever ereksjon, som igjen krever seksuelt stimulus. Jeg har mange ganger tenkt at overgripere har utført enkelte "positive" handlinger med overlegg nettopp for å fremkalle kroppslig seksuell stimulering og dermed skyldfølelse hos offeret. Dermed blir feilaktig mindre skyld lagt på overgriperen.

Så til dine drømmer. Alle drømmer, og de aller fleste har hatt seksuelle drømmer om andre enn partneren sin uten at dette er utroskap eller ønske om utroskap. Utroskap handler om bevisste valg av adferd. Det er å GJØRE det som er utroskap. Adferd/handlinger kan velges og er dermed noe vi har ansvar for. Drømmer er ikke underlagt viljens kontroll, og vi har dermed heller intet ansvar for hva vi drømmer.

Til slutt en korreksjon av innlegget før dette. Jeg har aldri sagt at det ikke er unormal å kjenne lyst på sin overgriper. Den kroppslige lyst en kan kjenne har ingenting med overgriperen å gjøre. En kan få positive seksuelle følelser og samtidig hate og forakte overgriperen.

Dette var så bra skrevet og hjalp meg og til å forstå litt mer av barndommens skam, takk nhd!

[AnonymBruker]

Jeg har PTSD og strever svært mye med dissosiasjon. Jeg er heldig og går ukentlig til en av landets fremste traumeterapeuter. Jeg går med en glatt og fin sten i vesken som jeg finner frem om vanskelige temaer dukker opp. Denne kan jeg holde hardt fast i hånden, legge den inntil kinnet mitt, stryke over den med fingrene osv. for å holde meg fast i timen og rommet. Jeg tror ikke på energier og den slags, men det hjelper å ha noe håndfast for å minne meg selv på at jeg er her og nå.

Jeg vet at hver må finne sin mestringsstrategi, men bare et lite tips

Anonymkode: 18a68...e66

[AnonymBruker]

22 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Gjennom tiden har jeg behandlet svært mange som har vært utsatt for seksuelle overgrep, både som barn og som voksne. Felles for alle er følelser og tanker om skam, skyld, skittenhet, og symptomer som angst, depresjon, flashbacks, mareritt og hos noen også dissosiasjon.

Min erfaring er at noe av det som sitter lengst inne, som er mest skambelagt, og som det er vanskeligst å fortelle om og akseptere er kroppens positive reaksjoner på overgrepene. Med hele seg har en avskydd overgrepene, men kroppen har "sveket" en ved å oppleve seksuelle følelser av positiv art. Mange har følt seg "forrådt" av kroppen sin. Samtidig har dette gitt mange en grubling over om en egentlig motsatte seg overgrepet nok.

Det jeg tror mange ikke er klar over, er at selv med den klareste tvang/overgrep, er det mulig med riktig teknikk å få offeret til å føle seksuell opphisselse som er en ren kroppslig reaksjon på "riktig" stimulering. Dette må ikke forveksles med at handlingen skjer frivillig. I så fall ville ikke menn kunne voldtas av kvinner, da samleie krever ereksjon, som igjen krever seksuelt stimulus. Jeg har mange ganger tenkt at overgripere har utført enkelte "positive" handlinger med overlegg nettopp for å fremkalle kroppslig seksuell stimulering og dermed skyldfølelse hos offeret. Dermed blir feilaktig mindre skyld lagt på overgriperen.

Så til dine drømmer. Alle drømmer, og de aller fleste har hatt seksuelle drømmer om andre enn partneren sin uten at dette er utroskap eller ønske om utroskap. Utroskap handler om bevisste valg av adferd. Det er å GJØRE det som er utroskap. Adferd/handlinger kan velges og er dermed noe vi har ansvar for. Drømmer er ikke underlagt viljens kontroll, og vi har dermed heller intet ansvar for hva vi drømmer.

Til slutt en korreksjon av innlegget før dette. Jeg har aldri sagt at det ikke er unormal å kjenne lyst på sin overgriper. Den kroppslige lyst en kan kjenne har ingenting med overgriperen å gjøre. En kan få positive seksuelle følelser og samtidig hate og forakte overgriperen.

Litt på siden: hvis en føler seg bare enda mer skamfull og skitten av å fortelle dette til sin behandler, for da er det jo tross alt noen som vet om de skitne tankene og følelsene. Er det klokt eller dumt gjort å fortelle om det? Bør en vente til en evt. er klar, eller la være? Eller er det en naturlig reaksjon på å ha tatt opp noe forferdelig vanskelig? 

Anonymkode: 07c40...e61

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Litt på siden: hvis en føler seg bare enda mer skamfull og skitten av å fortelle dette til sin behandler, for da er det jo tross alt noen som vet om de skitne tankene og følelsene. Er det klokt eller dumt gjort å fortelle om det? Bør en vente til en evt. er klar, eller la være? Eller er det en naturlig reaksjon på å ha tatt opp noe forferdelig vanskelig? 

Anonymkode: 07c40...e61

Dette er så skamfullt og skittent at jeg aldri kommer til å tilgi meg selv for at jeg lot noen få vite om det. Før taklet jeg det, for da var det ingen som visste. Har aldri følt meg så ekkel og avskyelig før

Anonymkode: 07c40...e61

[Elionoe]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er så skamfullt og skittent at jeg aldri kommer til å tilgi meg selv for at jeg lot noen få vite om det. Før taklet jeg det, for da var det ingen som visste. Har aldri følt meg så ekkel og avskyelig før

Anonymkode: 07c40...e61

 

Det blir ikke mindre skamfullt og skittent av at du holder det inni deg og gjentar det for deg selv om og om igjen. Har terapeuten din sagt at du er ekkel og avskyelig? Trolig ikke. Det er den dømmende inni deg, overgriperens makt over deg, som sier dette til deg. Du må snu fokus. Det er overgriper som har grunn til å være ekkel, skitten og skamfull. Jeg synes du skal være åpen ovenfor din terapeut om følelsene du har etter at du fortalte henne det. Hun blir trolig ikke overrasket. Ved å fortelle henne om det, gir du deg selv en mulighet til å hjelpe deg med disse følelsene. Hun dømmer deg ikke - det er det du som gjør...

[AnonymBruker]

11 timer siden, Elionoe skrev:

 

Det blir ikke mindre skamfullt og skittent av at du holder det inni deg og gjentar det for deg selv om og om igjen. Har terapeuten din sagt at du er ekkel og avskyelig? Trolig ikke. Det er den dømmende inni deg, overgriperens makt over deg, som sier dette til deg. Du må snu fokus. Det er overgriper som har grunn til å være ekkel, skitten og skamfull. Jeg synes du skal være åpen ovenfor din terapeut om følelsene du har etter at du fortalte henne det. Hun blir trolig ikke overrasket. Ved å fortelle henne om det, gir du deg selv en mulighet til å hjelpe deg med disse følelsene. Hun dømmer deg ikke - det er det du som gjør...

Det er nok jeg som dømmer meg selv, ja. Har tenkt på det i hele dag. Bestemte meg for å ta meg sammen og snu fokuset mitt, det hjalp. Brukte det jeg har lært. 

Anonymkode: 07c40...e61

[Madelenemie]

Den 3/15/2016 at 7.57, AnonymBruker skrev:

Litt på siden: hvis en føler seg bare enda mer skamfull og skitten av å fortelle dette til sin behandler, for da er det jo tross alt noen som vet om de skitne tankene og følelsene. Er det klokt eller dumt gjort å fortelle om det? Bør en vente til en evt. er klar, eller la være? Eller er det en naturlig reaksjon på å ha tatt opp noe forferdelig vanskelig? 

Anonymkode: 07c40...e61

Hei!

Jeg tror det er en naturlig reaksjon å føle det sånn.

Jeg tror man bør unngå å vente med å fortelle sånt til man er klar, rett og slett fordi jeg sjelden tror man blir klar!

Jeg tror man har det vondt og vanskelig lenge etter å ha fortalt en annen om overgrep, mishandling, omsorgssvikt, og best tror jeg det er å velge en behandler å snakke med sånt om, og ikke ens ektefelle/kjæreste, å si så vonde ting til, da gir man både seg selv og den man elsker friheten og muligheten for livsglede og nødvendige pauser, og ikke hele tiden måtte kjenne på følelsen av å være i en alvorlig, tung og ofte tidvis tøff terapi-relasjon.

Det er lettere å få plassert skamfølelse, tryggere og mer sikkrere, når man snakker med noen som både har kompetanse til å takle det, ord til å møte oss riktig med, den nødvendige avstanden som trengs for å trekke ny og frisk luft ned i lungene, også kan vi isolere skammen, kjenne på den i enkelttimer, lære i enkelttimene å bli tryggere på at skam er en menneskelig følelse, men for oss som har opplevd traumer i barndommen naturlig, det å slippe tenke at det er oss det var noe galt med, bli trygg på at følelsen, skam,  er normal, vanlig, at vi ikke blir foraktet når andre får vite om smertene vi som barn ofte måtte tåle, men tvert i mot kjenne at vi blir respektert for å greie og ville, velge og våge å begynne, på jobben mot å være like tilgivende og rause mot oss selv, den rausheten vi ofte, så bra møter andre ofre med, den rausheten som gjelder alle andre, enn oss selv-. Den må vi lære inkludere oss selv i.

Man er modig når man oppsøker hjelp for barndomstraumer, og jeg har kun erfart at jeg har fått min psykiaters omsorg, forståelse og gode ord, de gangene noen ord er blitt vekslet om den saken, men det det gradvis lærte meg, var at den godhet, omsorg, de prinsipper jeg har for barns krav og rettigheter angående trygghet og kjærlighet, også måtte gjelde meg, 

Og det tok meg mange år, og gi meg selv de samme rettigheter, som jeg mente alle andre barn hadde krav på.