Hvordan klare å ta sykdommen sin på alvor?

[AnonymBruker]

Jeg har nå fått beskjed av terapaut at jeg må innse at jeg har et alvorlig problem og hun mener jeg går for fort frem med både jobb og andre ting. Vil veldig gjerne fungere normalt og hun mener jeg presser meg for hardt og at fall høyden er veldig stor.

Nevner noen av tingene jeg sliter og har slette med: Depresjon, selvmordstanker, indre uro, tankekaos, lyst til å skade meg selv, ubeslutsomhet. I tillegg så har jeg vært seksuelt misbrukt som barn og hatt dårlige erfaringer med menn i voksenalder.

Mye av dette har jeg levd med lenge og det har blitt en del av livet mitt. Noe av dette har jeg klart å skyve bort i flere år. Tilslutt sa det stopp og alle mine forsvarsmekanismer falt ned.

Jeg sliter veldig med å se det samme alvoret av dette som terapauten min gjør og vet ikke helt hvordan jeg skal klare det.  

 

Anonymkode: f75c8...2b1

[AnonymBruker]

Tror jeg skjønner hva du mener. Hastverk er lastverk. Det har ikke noen hensikt å bli for motivert og/eller ivrig heller. Det er iallefall min erfaring, og som min behandler også har tatt opp. 

Er det slik at du helst skulle vært frisk i går? 

Anonymkode: 5fb24...089

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror jeg skjønner hva du mener. Hastverk er lastverk. Det har ikke noen hensikt å bli for motivert og/eller ivrig heller. Det er iallefall min erfaring, og som min behandler også har tatt opp. 

Er det slik at du helst skulle vært frisk i går? 

Anonymkode: 5fb24...089

Ja det er litt slik at jeg helst skulle vært frisk i går. Skulle ønske det fantes en "quickfix".

Anonymkode: f75c8...2b1

[Elionoe]

Jeg tror du må stille deg spørsmålet: Vil jeg bruke tid i terapi og få det bedre med meg selv eller vil jeg ta snarveien og slite mer eller mindre resten av livet? Det er et brutalt spørsmål, men jeg tror virkeligheten er hard. Jeg har selv strevet med mye av det du gjør og jeg har sløst bort mange år i terapi med å ikke ville ta tak i ting. Nå vil jeg til bunns, for jeg orker ikke å ha det slik jeg har det nå resten av livet. Du må kanskje også stille deg spørsmålet, som er litt i samme gaten: Er jeg fornøyd med livet? Hvorfor ikke? Hva kan jeg gjøre for å få det bedre? Er jeg villig til å gjøre slik at jeg får det bedre? Om svaret på det siste er ja, tar du deg selv på alvor.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Elionoe skrev:

Jeg tror du må stille deg spørsmålet: Vil jeg bruke tid i terapi og få det bedre med meg selv eller vil jeg ta snarveien og slite mer eller mindre resten av livet? Det er et brutalt spørsmål, men jeg tror virkeligheten er hard. Jeg har selv strevet med mye av det du gjør og jeg har sløst bort mange år i terapi med å ikke ville ta tak i ting. Nå vil jeg til bunns, for jeg orker ikke å ha det slik jeg har det nå resten av livet. Du må kanskje også stille deg spørsmålet, som er litt i samme gaten: Er jeg fornøyd med livet? Hvorfor ikke? Hva kan jeg gjøre for å få det bedre? Er jeg villig til å gjøre slik at jeg får det bedre? Om svaret på det siste er ja, tar du deg selv på alvor.

Jeg ønsker å bruke tid i terapi og får det bedre med meg selv. Er der 2 timer en gang i uka, følger opp alle anbefalinger med jobb,  medisin og hva det ellers skulle være. Jobber med meg selv både hjemme og i timene.

Saken er den at jeg stort sett hele livet har hatt det greit, det har blitt en del av livet mitt og det er det jeg har blitt vant med, men så gikk jeg på en smell og det ble virkelig ille. Nå har jeg blitt bedre og det går greit igjen, men ikke bra. Det er litt vanskelig for meg å forestille meg hvordan det er å bli helt bra igjen siden jeg er så vant med å leve slik der ting bare er greit.

Terapauten har stor tro på at alt skal bli bra igjen, men liker ikke at jeg ikke klarer å forstå hvor alvorlig det egentlig er. Som hun sier så er jo ikke ting bra når jeg hver dag har lyst å skade meg selv.

Har fått diagnosen drepesjon, men holder på med videre utredning.

Anonymkode: f75c8...2b1

[XbellaX]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å bruke tid i terapi og får det bedre med meg selv. Er der 2 timer en gang i uka, følger opp alle anbefalinger med jobb,  medisin og hva det ellers skulle være. Jobber med meg selv både hjemme og i timene.

Saken er den at jeg stort sett hele livet har hatt det greit, det har blitt en del av livet mitt og det er det jeg har blitt vant med, men så gikk jeg på en smell og det ble virkelig ille. Nå har jeg blitt bedre og det går greit igjen, men ikke bra. Det er litt vanskelig for meg å forestille meg hvordan det er å bli helt bra igjen siden jeg er så vant med å leve slik der ting bare er greit.

Terapauten har stor tro på at alt skal bli bra igjen, men liker ikke at jeg ikke klarer å forstå hvor alvorlig det egentlig er. Som hun sier så er jo ikke ting bra når jeg hver dag har lyst å skade meg selv.

Har fått diagnosen drepesjon, men holder på med videre utredning.

Anonymkode: f75c8...2b1

 

Hva har du mest å tape og mest å vinne på. Ut i fra det du skriver kan det virke som om det er vel verdt å lytte til din behandler. Det er farlig når diagnoser og lidelser blir en del av ens hverdag så mye at man ikke vet hvordan livet er uten. Om jeg var deg ville jeg forsøkt å ha tillit til at din behandler ser ikke bare deg men hele din situasjon, langt klarere enn du kanskje er i stand til selv akkurat nå. 

[umakenverdt]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å bruke tid i terapi og får det bedre med meg selv. Er der 2 timer en gang i uka, følger opp alle anbefalinger med jobb,  medisin og hva det ellers skulle være. Jobber med meg selv både hjemme og i timene.

Saken er den at jeg stort sett hele livet har hatt det greit, det har blitt en del av livet mitt og det er det jeg har blitt vant med, men så gikk jeg på en smell og det ble virkelig ille. Nå har jeg blitt bedre og det går greit igjen, men ikke bra. Det er litt vanskelig for meg å forestille meg hvordan det er å bli helt bra igjen siden jeg er så vant med å leve slik der ting bare er greit.

Terapauten har stor tro på at alt skal bli bra igjen, men liker ikke at jeg ikke klarer å forstå hvor alvorlig det egentlig er. Som hun sier så er jo ikke ting bra når jeg hver dag har lyst å skade meg selv.

Har fått diagnosen drepesjon, men holder på med videre utredning.

Anonymkode: f75c8...2b1

Jeg har ingen råd, men vil bare si at jeg kjenner meg igjen. Det er vanskelig å vite hva det innebærer å bli bra igjen, når man har hatt det slik i mange år. Det er vanskelig å tenke seg selv uten det, for det er en så integrert del av en selv. Og så er man så glad for at den verste delen (smellen) er over, og man er tilbake til det "vanlige" igjen.

Jeg har også litt vansker med å se hva det innebærer å ta sykdommen på alvor. Går det mest på det indre, akseptere at det er en sykdom man kan bli kvitt..? Slik jeg ser det følger du ellers opp, du gjør mye. Kanskje det går på å akseptere hva du jobber mot, men det er kanskje skremmende det også, da det å bli bra igjen i så fall blir noe man risikerer å ikke få til.