Hvordan føltes det å få en diagnose?

[Fionys]

Hvordan føltes det for dere å få en diagnose?

Lettelse eller nederlag?

Hvorfor?

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Fionys skrev:

Hvordan føltes det for dere å få en diagnose?

Følte ingen ting. Spilte ingen rolle, merket ikke noe forskjell.

Anonymkode: 0e56a...1e7

[stjernestøv]

6 minutter siden, Fionys skrev:

Hvordan føltes det for dere å få en diagnose?

Lettelse eller nederlag?

Hvorfor?

Har hatt en del diagnoser og det føltes ikke som noe spesielt,men det er jo et nederlag og ha psykiske diagnoser. En skulle jo helst vært frisk. 

[Trine]

Med engang var det en lettelse fordi det forklarte hvorfor jeg har slitt hele livet. Men så kom jeg på at man aldri blir kvitt denne lidelsen og da ble jeg vel heller mer forbanna. Jeg kommer alltid til å slite.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Fionys skrev:

Hvordan føltes det for dere å få en diagnose?

Lettelse eller nederlag?

Hvorfor?

 

Jeg hatet diagnosen og fikk den ikke til å stemme, men når ny diagnose ble stilt fikk (og får) jeg riktig terapi. Det er en lettelse å føle at man blir tatt på alvor.

Anonymkode: 4bb85...0eb

[Onion]

Helt uvesentlig for min del, det er jo uansett bare bullshit når man får ulike diagnoser av ulike personer rett etterpå. Det finnes sikkert en eller annen diagnose som passer best, men det er jo ikke noe å bry seg om hva de har kommet frem til med "vitenskapelige presisjon".

[AnonymBruker]

Det har hjulpet meg. Så man kan si det har vært en lettelse. 

Anonymkode: a52a9...c20

[slabbedask]

En diagnose gjorde ingen forskjell. Eneste som hadde bruk for den var nav, kan man vel si.

[Madelenemie]

18 timer siden, Fionys skrev:

Hvordan føltes det for dere å få en diagnose?

Lettelse eller nederlag?

Hvorfor?

Lettelse.

Fordi da fantes noen forklaringer på noen medfødte vansker, samt at jeg fikk muligheten til å forstå ting jeg ikke før forstod, eller kjente til, særlig om de mellommenneskelige rellasjoner, videre fikk jeg hjelp og meget gode forklaringer. Så fra å være lite sosialt flink, kan jeg være sosial, og på en sånn måte at andre blir imponert, men sliten blir jeg jo.

[AnonymBruker]

12 timer siden, Onion skrev:

Helt uvesentlig for min del, det er jo uansett bare bullshit når man får ulike diagnoser av ulike personer rett etterpå. Det finnes sikkert en eller annen diagnose som passer best, men det er jo ikke noe å bry seg om hva de har kommet frem til med "vitenskapelige presisjon".

 

I mange tilfeller har det mye å si for hvilken behandling man får, f.eks. er det stor forskjell på ehandlingen av emosjonell ustabil pf og dissosiative symptomer.

Anonymkode: 4bb85...0eb

[Onion]

1 hour ago, AnonymBruker said:

I mange tilfeller har det mye å si for hvilken behandling man får, f.eks. er det stor forskjell på ehandlingen av emosjonell ustabil pf og dissosiative symptomer.

Anonymkode: 4bb85...0eb

Det er det sikkert, men jeg stoler ikke på at diagnostiseringen finner frem til den diagnosen som passer best, det er bare en stor suppe.

[Annkarin]

Det var godt for da visste jeg at jeg ville få hjelp til å fjerne mine smerte, og det fikk jeg:)

[AnonymBruker]

Syns det i grunnen var fint å få bekreftet det jeg selv allerede hadde tenkt lenge.

For min del har det ikke forandret noe og jeg ser på meg selv på samme måte som før.

Anonymkode: 00a01...250

[AnonymBruker]

For min del sendte den første diagnosen meg rett i helvetes forgår, det var definitivt et solid nederlag,  jeg kjente meg ikke igjen i noen av kriteriene.  Den ble da og slettet etter en uke.  Det som var mest skadelig med å sette den og den påfølgende  - var at det tok all min tid og oppmerksomhet de neste 5-6 måneder, mens jeg ble stadig verre.  Behandler jeg har i dag går i dybden og jobber ikke ut i fra noen diagnose.  H'n jobber for å forstå meg, og hvor plagene mine kommer fra.  Det gir trygghet og jeg har tro på at det hjelper og gir meg bedre livskvalitet på sikt.  

Følgende sitat fra Birgit Vallas artikkel på nrk ytring støtter jeg meg fullt til

Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen.

BIRGIT VALLA, PSYKOLOGSPESIALIST

 Samtidig som jeg kan forstå motargumentene som er godt omhandlet i følgende blogg av psykologspesialist Jon Vøllestad

Psykologi er forsøket på å beskrive sinnet, og å lage modeller av sinnet som kan hjelpe til å lindre lidelse. Det betyr ikke at kartet er identisk med terrenget. Diagnoser har ikke en materiell realitet slik en stol eller et beinbrudd har det. De gir oss likevel noe å organisere en kompleks virkelighet ut fra. Brukt med omhu og innlevelse kan diagnostikk hjelpe behandlere til å forstå hvordan det er å være den aktuelle klienten, og det kan gi klienten en opplevelse av å bli forstått. 
http://tankevandring.blogspot.no/2016/03/unyansert-om-diagnoser.html

 

Anonymkode: 10b1b...be2

[Blomsterfluen]

Den Tuesday, March 15, 2016 at 16.03, Fionys skrev:

Hvordan føltes det for dere å få en diagnose?

Lettelse eller nederlag?

Hvorfor?

Da jeg fikk diagnosen høytfungerende autisme, føltes det helt fulstendig feil på meg, fordi jeg kan emosjonene til andre, og jeg kan ansiktsuttrykk. Dette har jeg kunnet siden tidlig barndom.