Ekspertsvar NHD - Råd om videre behandling for depresjon

[Tandorini]

Hei NHD (og andre),

Jeg søker råd om hva som er anbefalt videre behandling, basert på siste års sykehistorie og nåværende behandling. Jeg føler jeg har stagnert, i en prosess hvor det tidligere har gått jevnt oppover. Under gjør jeg rede for dette.

 

I fjor ble jeg innlagt akuttpost og så overført til DPS, og jeg fikk diagnose F33.2, tilbakevendende depressiv lidelse, aktuell episode alvorlig. Jeg var også innlagt 10 år tidligere, uten samme alvorlighetsgrad. På DPS fikk jeg svært kompetent og intensiv behandling, og hadde en jevn bedring og gradvis tilbake til "vanlig" liv i løpet av ca. 11-12 uker. Jeg ble utskrevet i slutten av juli, og så fikk jeg oppfølging av ny psykolog (hadde ikke vært i spesialisthelsetjenesten på flere år), og vi fortsatte med det samme arbeidet. Jeg hadde et tilbakefall i månedsskiftet september/oktober, med en uke på akuttpost. Det fungerte som et godt stabiliseringsopphold. Jeg har blitt fortalt at jeg har vært høyt prioritert for behandling under mine opphold, da jeg har vist å være ressurssterk og mottakelig for terapi også i de verste sykdomsperiodene, og at jeg hele tiden har dratt nytte av behandling.

Etter det har jeg fortsatt med behandling hos psykolog, og jeg bruker 400 mg Seroquel og 350 mg Lamictal. Jeg har ikke blitt verre, men jeg opplever fortsatt en tilstand av total mangel på glede, mangel på lyst. Ingen egen vilje til å leve, men jeg gjør det på automatikk, fordi jeg vet at det ikke er ukomplisert å ta valget om å avslutte livet. Livet er ikke uutholdelig sånn som det var ved innleggelsene. Da følte jeg at jeg ikke klarte å leve ti minutter til engang, fordi alt virket håpløst.

Jeg var til fastlegen min i dag, for halvårlig oppfølging. Jeg forklarte dette til ham. Han foreslo en planlagt innleggelse ved samme DPS. Han har ikke vært svært involvert i behandlingen det siste året, annet enn at det var han som la meg inn på akuttpost første gang. Jeg har forklart om total mangel på livsgnist til psykologen også, men vi har ikke diskutert innleggelse.

Jeg vil helst ikke legges inn. Jeg tror at man skal være forsiktig med det når man er såpass "frisk" som jeg er, fordi det fort blir til at man tar på seg pasientrollen og hele tiden blir påminnet at man ikke er frisk. Likevel så ønsker jeg å gjøre det som skal til for å bli bedre. Jeg vet at det ikke er noe alternativ å avslutte livet, og på bakgrunn av det er jeg motivert for å få det bedre.

Det som er greia, det som nesten oppleves verst, det er at jeg gjør alt "riktig". Da jeg var innlagt jobbet jeg beinhardt sammen med psykologen. Jeg brukte miljøpersonalet masse. Jeg deltok på alt på timeplanen, alt som de anbefalte. Jeg tok medisinene mine. Jeg møtte opp og spiste til alle måltidene. Jeg fulgte alt som de mente var bra for meg.

Jeg er tilbake i jobb. Jeg tar fortsatt medisinene mine. Jeg møter fortsatt godt forberedt til ukentlig psykologtime, og jobber med det vi holder på med mellom timene. Jeg passer på at jeg ikke blir sittende hjemme og gruble. Jeg trener på treningsklinikken, et tilbud for psykiatriske pasienter. Jeg følger treningsprogrammet som er utarbeidet for meg.

Jeg holder for så vidt god kontakt med venner og kolleger. Men det føles som en del av det spillet som kalles livet. Jeg møter opp på sosiale ting i likhet med de andre. Smiler og later som jeg koser meg. Forsøker å ha det hyggelig. Det eneste jeg opplever er at det letter, at jeg iallfall ikke har det dårlig der og da.

Jeg gjør alt som skal til for å bli bedre. Jeg gjør ingenting som er destruktivt for min egen psykiske helse. Jeg forsøker å gjøre de samme tingene som ga meg glede før, selv om jeg ikke føler noen glede over dem nå. Og likevel. Likevel, så sitter jeg her, 10 mnd etter krasjlandingen. Og føler ingen glede. Ingen lyst til å leve. Hadde noen gitt meg en mulighet til å slippe, så ville jeg benyttet muligheten.

Jeg hadde satt pris på om du hadde noen innspill på hvordan jeg skal komme meg videre fra denne fasen, NHD. Både i forhold til medikamentjusteringer og annen behandling.

 

Tidligere medikamenter uten effekt er SSRI, SNRI (uholdbar kvalme), Brintellix. Har vært oppe i 500 mg Seroquel. Måtte møtes "litt på halvveien" ang. Seroquel, på grunn av vedvarende bivirkninger (fortsatt til stede etter 3 mnd) med urinretensjon og RLS på høye doser.
 

 

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne  For første gang kjenner jeg meg veldig igjen i en trå her, og håper å kunne dra nytte av svaret du får. Kan jeg spørre om det skjedde noe som var utløsende for siste årets depresjon? Lykke til!  

Anonymkode: dce0c...512

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne  For første gang kjenner jeg meg veldig igjen i en tråd her, og håper å kunne dra nytte av svaret du får. Kan jeg spørre om det skjedde noe som var utløsende for siste årets depresjon? Lykke til!  

Anonymkode: dce0c...512

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne  For første gang kjenner jeg meg veldig igjen i en tråd her, og håper å kunne dra nytte av svaret du får. Kan jeg spørre om det skjedde noe som var utløsende for siste årets depresjon? Lykke til!  

Anonymkode: dce0c...512

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Taker for en meget informativ fremstilling.

Du behandles medikamentelt som om du har en bipolar lidelse. Hvis diagnosen F33 er riktig, ville jeg i første omgang redusert Seroquel til 100 mg og gitt deg Wellbutrin 150 mg. Om det ikke var tilstrekkelig, ville jeg doblet Wellbutrin og sannsynligvis fjernet Seroquel.

 

[Caloni Makaroni]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Taker for en meget informativ fremstilling.

Du behandles medikamentelt som om du har en bipolar lidelse. Hvis diagnosen F33 er riktig, ville jeg i første omgang redusert Seroquel til 100 mg og gitt deg Wellbutrin 150 mg. Om det ikke var tilstrekkelig, ville jeg doblet Wellbutrin og sannsynligvis fjernet Seroquel.

 

Tusen takk for svar. Jeg mener at F33 er riktig, har aldri hatt "oppturer" av noe slag.

 

Hadde god effekt av Seroquel i starten. 75 mg "skrudde av" tankekjøret, men det var forbigående. Måtte opp i 300 mg for å få litt av den effekten igjen. Derfor ble den vel ytterligere økt. Og ettersom jeg da var langt, langt friskere enn jeg var før innsetting av Seroquel, så har de ikke villet gjøre noe med medisineringen. Men nå har jeg vært stabil i flere måneder, så da kan det være greit med en medikamentgjennomgang igjen. Jeg var så vidt innom Wellbutrin på et tidspunkt (i 2012, tror jeg), husker ikke hvorfor den ble seponert. Var neppe oppe i høye doser. Det er uansett flere år siden. Skal be om en samtale med psykiater igjen, og ta meg med tipsene dine.

[Caloni Makaroni]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dytter litt på denne  For første gang kjenner jeg meg veldig igjen i en trå her, og håper å kunne dra nytte av svaret du får. Kan jeg spørre om det skjedde noe som var utløsende for siste årets depresjon? Lykke til!  

Anonymkode: dce0c...512

Takk for dytten!

Det var en ytre, utløsende faktor for depresjonen. En situasjon jeg bestemte meg for å bite tennene sammen og stå i, i de 2-3 månedene det varte. Jeg skulle antakelig ikke ha gjort det. Kanskje ville jeg sluppet billigere unna om jeg hadde trukket meg fra det jeg sto i, og tatt i mot hjelp med en gang.

[Caloni Makaroni]

Jeg skrev under et annet nick fordi jeg tenkte jeg skulle være litt mer anonym. Det skar seg litt.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Caloni Makaroni skrev:

Takk for dytten!

Det var en ytre, utløsende faktor for depresjonen. En situasjon jeg bestemte meg for å bite tennene sammen og stå i, i de 2-3 månedene det varte. Jeg skulle antakelig ikke ha gjort det. Kanskje ville jeg sluppet billigere unna om jeg hadde trukket meg fra det jeg sto i, og tatt i mot hjelp med en gang.

Vanskelig å se når man står midt i ting. Min depresjon ble også trigget av en krise, pluss flere andre mindre kriser som kom før og etter. Ramla ikke helt ned i kjelleren med en gang, men brukte tre år før jeg turte å be om hjelp, og da var jeg langt nede. Har hatt det jeg nå kan kjenne igjen som depressive perioder helt siden ungdommen, men har alltid kommet meg ut av det selv tidligere. Føler og tror at jeg som deg gjør meg nytte av terapien (noe behandleren bekrefter) og jeg syns den virker godt på min problematikk, men jeg sliter med noe slags "dårlig samvittighet" over at jeg ikke blir bra fortere. Kjenner på lysten til å pynte på sannheten ovenfor behandleren, men det er jo ikke noe vits. Men det gjør at jeg grubler mye, pluss at jeg lurer på hva om egentlig er reelle fremtidsutsikter for meg sng "hvor bra" jeg kan "kreve" å ha det... er i jobb og fungerer, men skulle gjerne hatt lyst på livet og sett mindre svart på det. Er det egentlig litt mye å forlange?

Ikke meningen å skrive masse svada i tråden din altså, men var bare det at jeg kjente meg igjen som sagt  Fint å høre noen andres tanker om slikt

Anonymkode: dce0c...512