Ekspertsvar Angst for trange rom? Hva kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg har en lillebror som er noe engstelig av seg - mest av natur vil jeg tro. Noe kan også skyldes en litt vanskelig oppvekst med jevne opphold under barnevernets omsorg pga. sykdom hos våre foreldre. 

Engstligheten han har bedret seg betraktelig de siste årene, men merker fortsatt at han kan bli skeptisk og urolig i visse situasjoner. 

Problemet er uansett at han har ganske stor angst(?) for trange rom, tar aldri heis og oppholder seg ikke frivillig i trange rom. Jeg har ikke helt skjønt hvor stort dette problemet var for han før han, etter å ha besøkt noen gruver, kom hjem med store sår på begge håndflatene. Etter å ha spurt han utallige ganger om hva disse sårene kom av fortalte han at det gjorde det lettere for han å håndtere redselen når han kan konsentrere seg om smerte andre steder. 

Jeg vet ikke om dette fortsatt er et lite problem som kanskje vil gå over eller om det er noe han kan få hjelp til å bearbeide? Jeg er redd dette skal bli et problem som kan hemme han mye i hverdagen etterhvert, og jeg synes det er vanskelig å se at han bruker det å skade seg selv som en mestringsstrategi. 

Vennlig hilsen, 

Bekymret 23

Anonymkode: 2a941...78e

[Dory]

Hei! 

Jeg ville anbefale noe som heter eksponeringsterapi. Det vil si, en må trene på det en er redd for. Men viktig at dette gjøres i samråd med lege/psyk. Snakk med fastlege, og få henvist til hjelp. For her er det snakk om å øke gradvis. Ikke rett inn i en heis;)

det var en bok som het trange rom, åpne plasser. Torkil Berge. Men vet ikke om det finnes lengre?

[Tandorini]

Jeg har, så lenge jeg kan huske, hatt klaustrofobi. Som barn fikk jeg en slags innvendig panikk (som jeg sjelden ga uttrykk for) når det var snakk om å skulle inn i en heis eller i små rom. Jeg skadet meg ikke, jeg bare bet tennene sammen de gangene det ikke lot seg gjøre å gå trapp eller unngå rommene. Jeg husker jeg ble helt svimmel, fikk uvirkelighetsfølelse. Jeg var også svært engstelig for mange andre ting.

Det er bekymringsverdig at han skader seg. Det betyr at det allerede begynner å bli ganske alvorlig. Ta kontakt med PPT så snart du kan. Det tidligere han får brutt dette mønsteret med å skade seg, det enklere vil det være å komme ut av det. I tillegg til at han må få hjelp med det som ligger i bunn - klaustrofobien og annen angst. Eksponeringsterapi høres absolutt lurt ut. Jeg har selv gått til eksponeringsterapi, men i voksen alder.

Få ham til å skjønne at det er mulig å bli kvitt dette, men at PPT eller liknende må til. Pass på at han ikke opplever det som en "straff" for ikke å være normal, eller en "straff" fordi han skader seg. Jeg husker selv at jeg ble "truet" med psykolog om jeg ikke sluttet å være redd. Uheldigvis for meg var det bare tomme trusler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er en sak for psykiatrien. BUP om han er under 18 år. (ikke PPT)

Her trengs det kvalifisert hjelp. Samtaler og eksponering er det som skal til. Fastlegen kan henvise. Bestill time på tirsdag.

[AnonymBruker]

10 timer siden, Tandorini skrev:

Jeg har, så lenge jeg kan huske, hatt klaustrofobi. Som barn fikk jeg en slags innvendig panikk (som jeg sjelden ga uttrykk for) når det var snakk om å skulle inn i en heis eller i små rom. Jeg skadet meg ikke, jeg bare bet tennene sammen de gangene det ikke lot seg gjøre å gå trapp eller unngå rommene. Jeg husker jeg ble helt svimmel, fikk uvirkelighetsfølelse. Jeg var også svært engstelig for mange andre ting.

Det er bekymringsverdig at han skader seg. Det betyr at det allerede begynner å bli ganske alvorlig. Ta kontakt med PPT så snart du kan. Det tidligere han får brutt dette mønsteret med å skade seg, det enklere vil det være å komme ut av det. I tillegg til at han må få hjelp med det som ligger i bunn - klaustrofobien og annen angst. Eksponeringsterapi høres absolutt lurt ut. Jeg har selv gått til eksponeringsterapi, men i voksen alder.

Få ham til å skjønne at det er mulig å bli kvitt dette, men at PPT eller liknende må til. Pass på at han ikke opplever det som en "straff" for ikke å være normal, eller en "straff" fordi han skader seg. Jeg husker selv at jeg ble "truet" med psykolog om jeg ikke sluttet å være redd. Uheldigvis for meg var det bare tomme trusler.

Jeg jobber i PPT og dette er ikke en sak for oss med mindre lillebroren din går på skolen og har vansker med å fungere der. Hvis han gjør det kan psykologene våre veilede skolen. 

Som NHD sier må dere gå til BUP først. 

Anonymkode: 85d8f...d86