Ekspertsvar Forskjellsbehandling i psykiatri

[Psykojenta]

Jeg har aldri utagert, vel..jeg har slutta med meds ett par ganger, men det er eneste utageringa jeg har gjort. Aldri kjefta ut noen eller vært verbal på noen måte. Ikke gjort noe (anna) som skulle tilsi eupf. Men synes ikke det skal tilskrives eupf for det. Det er mange ting til sammen som har gjort til at jeg tok de valgene jeg har gjort to ganger. Jeg angrer meg selvsagt I ettertid, I alle fall etter siste fadese, men...traumefølelse kan gjøre mye med folk...

Nå er jeg heldigvis litt bedre enn for en mnd siden, men det er langt igjen til "mål". Håper jeg en eller annen gang kommer dit.

Jeg føler jeg har Vært en relativt snill pasient, godtatt det aller meste. Vet ikke om det har gjort meg til den jeg er idag...godtar for mye...burde kanskje vært mer kritisk til åssen de egentlig behandler meg. Ikke bare si det her, men faktisk tørre si alt ordentlig ifra til dem det gjelder.

[Psykojenta]

Da har jeg hatt samtale med psykepleieren. Jeg sa hva jeg mener, hva jeg føler og sånn oppi dette med åssen jeg blir møtt. Hu sa det var en interessant observasjon. 

Da hu bestemte at vi skulle kutte ned og møtes annenhver uke sa hu at da ville vi ha bedre tid når vi møttes. Da jeg hadde henne en gang I uka møttes vi opptil to timer hver gang, stort sett halvannen time. Nå møtes vi en knapp time, så hu har kutta ned på tiden sånn I tillegg.

 

Jaja...Nå har jeg sagt hva jeg mener...om jeg kommer noen vei er vel heller tvilende, men...

Hu sa I alle fall at hu skulle undersøke det med innleggelse imorra..det er da noe.

Etter at jeg fortalte hva jeg tenker og føler var hu veldig imøtekommende og sånn, men det var idag... imorra eller neste uke er det tilbake til "normalen" igjen...som hver gang noe blir sagt...

[Nicklusheletida]

Den ‎29‎.‎03‎.‎2016 at 19.58, issomethingwrong skrev:

Jeg har oppriktig vondt av de som har EUPF. Har sett det på nært hold og skjønner at man virkelig lider.

Men også der, såvel som de med autisme, har er ansvar for å ikke oppføre seg som en idiot mht utagering, frekkhet, osv. Man kan ikke skylde absolutt alt på diagnosen. Det blir som om en med dyssosial PF skal si at "det er greit at jeg dreper noen for det ligger i diagnosen min" Det er jo som kjent ikke greit.

Hva har autisme med dette her å gjøre ?

[frosken]

6 timer siden, Psykojenta skrev:

Da har jeg hatt samtale med psykepleieren. Jeg sa hva jeg mener, hva jeg føler og sånn oppi dette med åssen jeg blir møtt. Hu sa det var en interessant observasjon. 

Da hu bestemte at vi skulle kutte ned og møtes annenhver uke sa hu at da ville vi ha bedre tid når vi møttes. Da jeg hadde henne en gang I uka møttes vi opptil to timer hver gang, stort sett halvannen time. Nå møtes vi en knapp time, så hu har kutta ned på tiden sånn I tillegg.

 

Jaja...Nå har jeg sagt hva jeg mener...om jeg kommer noen vei er vel heller tvilende, men...

Hu sa I alle fall at hu skulle undersøke det med innleggelse imorra..det er da noe.

Etter at jeg fortalte hva jeg tenker og føler var hu veldig imøtekommende og sånn, men det var idag... imorra eller neste uke er det tilbake til "normalen" igjen...som hver gang noe blir sagt...

Dersom du ønsker at relasjonen mellom dere skal bli bedre, så tror jeg du må prøve å vektlegge også det positive, og ikke ta for gitt at "ingenting nytter". Jeg tror dere begge må bidra om dette skal kunne fungere bedre.

[AnonymBruker]

Den 3/29/2016 at 19.58, issomethingwrong skrev:

Men også der, såvel som de med autisme, har er ansvar for å ikke oppføre seg som en idiot mht utagering, frekkhet, osv. 

Er det noe som ofte skjer her på forumet, mener du?

Anonymkode: 6c3bc...86f

[Psykojenta]

7 timer siden, frosken skrev:

Dersom du ønsker at relasjonen mellom dere skal bli bedre, så tror jeg du må prøve å vektlegge også det positive, og ikke ta for gitt at "ingenting nytter". Jeg tror dere begge må bidra om dette skal kunne fungere bedre.

Joda, jeg har vektlagt det positive og selv om jeg ikke skreiv om dette I disse innleggene I denne tråden(eller enkelte andre tidligere innlegg). Jeg tar ikke for gitt at ingenting nytter, men etter åtte år får man erfaring med hvordan en person behandler en. Og hu har endra seg det siste året etter diagnoseendring. Hadde jeg bare sett det negative med behandler hadde jeg ikke gått dit I åtte år heller. Jeg føler at jeg har prøvd å møte henne på en ordentlig måte gjennom disse årene, jeg har stort sett gjort alt hu har ønsket jeg skulle gjøre, for føler hu har visst best hva som er bra for meg. 

Endret 31. mars 2016 av Psykojenta

[Psykojenta]

Da jeg begynte å si fra at jeg ikke følte enkelte ting hu foreslo var ok for meg, ble jeg en "vanskeligere" pasient. 

Skal møte henne idag og, I en annen setting enn igår, så får se hvordan det går. Møter henne stort sett med et håp om at det skal bli et godt møte, jeg ser ikke svart på alt som har med henne å Gjøre. 

[frosken]

5 minutter siden, Psykojenta skrev:

Da jeg begynte å si fra at jeg ikke følte enkelte ting hu foreslo var ok for meg, ble jeg en "vanskeligere" pasient. 

Skal møte henne idag og, I en annen setting enn igår, så får se hvordan det går. Møter henne stort sett med et håp om at det skal bli et godt møte, jeg ser ikke svart på alt som har med henne å Gjøre. 

Jeg mener selvfølgelig at du skal fortsette å kommunisere hvordan ting er for deg:-) Men jeg får også noen tanker om at dette er en person som du har knyttet deg sterkt til og at dere kanskje for tiden gjensidig forsøker å få til noen endringer i relasjonen. Jeg tror det hadde vært bra om dere jevnlig kunne snakke nettopp om relasjonen. Kanskje er hun bedre på en omsorgsorientert tilnærming (som det høres ut som om det var mer av tidligere) enn å hjelpe deg til økt selvstendighet? Kanskje er det slik at hun har rett i at du trengte noe annet enn den behandlingsformen dere har praktisert i mange år - men at hun ikke er så god på andre behandlingsformer?

Håper det blir noe av innleggelsen siden du selv har tro på at det vil kunne være til nytte for deg nå:-)

[Psykojenta]

Hu er på alderen til mamma som jeg mista som 23 åring og da var jeg enda mer sårbar enn jeg er nå... kanskje har jeg sett litt på henne som en mor oppi dette...måten behandler har behandla meg på har som du sier vært litt omsorgstilnærming på...siden mamma ikke kunne fortelle meg veien, kanskje jeg håpet hu kunne gjøre det...det er bare tanker jeg gjør meg nå...for hu har vært veldig sånn den og den personen er ikke så bra for deg ol.

Jeg må tygge litt på det der...Ga meg noen tanker jeg ikke har tenkt på før.

 

Ja, jeg håper innleggelse kan bli bra...og rett...

Endret 31. mars 2016 av Psykojenta

[frosken]

7 minutter siden, Psykojenta skrev:

Hu er på alderen til mamma som jeg mista som 23 åring og da var jeg enda mer sårbar enn jeg er nå... kanskje har jeg sett litt på henne som en mor oppi dette...måten behandler har behandla meg på har som du sier vært litt omsorgstilnærming på...siden mamma ikke kunne fortelle meg veien, kanskje jeg håpet hu kunne gjøre det...det er bare tanker jeg gjør meg nå...for hu har vært veldig sånn den og den personen er ikke så bra for deg ol.

Jeg må tygge litt på det der...Ga meg noen tanker jeg ikke har tenkt på før.

 

Ja, jeg håper innleggelse kan bli bra...og rett...

Dette var en spennende kommentar, synes jeg. Jeg fikk nemlig assosiasjoner til den formen for ambivalens som mange kan ha i forbindelse med frigjøring fra omsorgspersoner i ungdomstiden, - man både vil - og vil ikke ha - deres omtanke og innblanding. Det er jo mulig at relasjonen mellom dere er blitt slik for henne også, og at hun ikke helt finner en form å få til endringer på. Det er jo ikke bare den som er pasient som av og til mister litt oversikt i en behandlingsrelasjon, terapeuter kan også surre ting litt til (og det kan være ganske vanskelig for dem både å innse og innrømme).

Jeg håper for din del at du både kan beholde kontakten med henne og at relasjonen mellom dere kan utvikle seg på en god måte _og_ at du kan få mer spesifikk hjelp fra noen andre i tillegg:-)

[AnonymBruker]

Den 3/28/2016 at 20.31, Psykojenta skrev:

Det er ikke sikkert det er pedagogisk riktig eller hva jeg skal kalle det, men om jeg har masse stemmer og syner -  synes jeg det er ok å prate litt om dem og om hva jeg føler når de er tilstede ol. Ikke bare få beskjed om at sånt prater vi ikke om og skifter deretter tema. For meg er alt dette veldig usikkert, om det er ekte eller ikke og sånn. da trenger jeg noen som sier til meg at det mest sannsynlig ikke er ekte, ikke bare få beskjed om at det prater vi ikke om uten noen begrunnelse.

 

Men det er også tilfeller der jeg bare får inntrykket av at det bare er å skjerpe seg så går depresjonene over, men uansett hvor mange tiltak/endringer jeg gjør i livet for å få det bedre så hjelper det ikke. Når jeg da etter en måned eller tre gir uttrykk for at ting slettes ikke går så bra, så blir det litt sånn - ,men du gjør jo det og det, og du kan le innimellom, og du ser helt ok ut. Du gjør jo de tingene vi har anbefalt, så da skjønner jeg ikke hvordan du kan føle deg dårlig. Jeg presser meg veldig for å kunne klare de tingene jeg gjør, det er verdt det, etterhvert er det kanskje ikke en så stor kamp som det er idag, men alt dette går i perioder.

 

Noen ganger blir jeg møtt ok og ikke føler jeg blir sett ned på, men de gangene jeg føler meg veldig liten i møte med enkelte er de som sitter hardest i meg - de som er lettest å huske. For jeg har mange gode møter og, skal ikke dysse ned det.

 

Fullt mulig jeg er for storkrevende altså.

 

For det første har jeg lest mange personlige blogginnlegg der mennesker med eupf blir møtt på en lite ok måte i helsevesenet, ikke av alle, men av en del, og de vonde opplevelsene de erfarer, sitter dessverre oftere igjen i mennesker, kanskje nettopp for de mennesker som har strevd som verst i livet.

Jeg har en del meget ustabile familiemedlemmer, de har alt fra eupf, til narsistisk pf, til mange psykopatiske trekk, det de mangler, er den balanse og refleksjon du viser når du beskriver erfaringene dine. De tenker seg lite om, har de en dårlig dag, er alt dårlig, det fins ikke noe som er ok. De sparer ikke barn, prøver ikke å skjerme andre, deres sinne kan ramme brutalt den mest uskyldige. Og de bryr seg ikke, det er noe med samvittigheten, noe de mangler, selv ikke dager med tid til å tenke seg om, kan medfører noen som helst unnskyldning, de har aldri sagt unnskyld for noe.

Jeg tenker jo derfor at du nettopp og naturlig umulig kan score høyt nok for en eupf diagnose. Jeg vet dog, at eupf, kanskje ikke er en så alvorlig og "tung" diagnose for alle, og at personlighet jo spiller inn, samt evne til å tenke seg om., ta ansvar for egne tanker, ord, og hanfdlinger.

Jeg tror man kan bli helt kvitt eupf, i  vertfall har jeg lest det. (selv om jeg syns det virker litt utrolig)

Jeg vet bipolar har man livet ut, man er vel født med det. ( så således blir man jo ikke frisk)

Men hvorfor har du ikke bipolar diagnose lenger?

Jeg syns mange bipolare virker som deg reflekterte.

 

 

 

Anonymkode: a084e...45a

[AnonymBruker]

Den 29.3.2016 at 20.28, Psykojenta skrev:

Jeg har aldri utagert, vel..jeg har slutta med meds ett par ganger, men det er eneste utageringa jeg har gjort. Aldri kjefta ut noen eller vært verbal på noen måte. Ikke gjort noe (anna) som skulle tilsi eupf. Men synes ikke det skal tilskrives eupf for det. Det er mange ting til sammen som har gjort til at jeg tok de valgene jeg har gjort to ganger. Jeg angrer meg selvsagt I ettertid, I alle fall etter siste fadese, men...traumefølelse kan gjøre mye med folk...

Nå er jeg heldigvis litt bedre enn for en mnd siden, men det er langt igjen til "mål". Håper jeg en eller annen gang kommer dit.

Jeg føler jeg har Vært en relativt snill pasient, godtatt det aller meste. Vet ikke om det har gjort meg til den jeg er idag...godtar for mye...burde kanskje vært mer kritisk til åssen de egentlig behandler meg. Ikke bare si det her, men faktisk tørre si alt ordentlig ifra til dem det gjelder.

utagering kan skyldes mani, trenger ikke ha noe med eupf å gjøre. jeg utagerte svært mye under manisk fase. måtte beltelegges flere ganger.

Anonymkode: f7ba8...d9e

[Psykojenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

For det første har jeg lest mange personlige blogginnlegg der mennesker med eupf blir møtt på en lite ok måte i helsevesenet, ikke av alle, men av en del, og de vonde opplevelsene de erfarer, sitter dessverre oftere igjen i mennesker, kanskje nettopp for de mennesker som har strevd som verst i livet.

Jeg har en del meget ustabile familiemedlemmer, de har alt fra eupf, til narsistisk pf, til mange psykopatiske trekk, det de mangler, er den balanse og refleksjon du viser når du beskriver erfaringene dine. De tenker seg lite om, har de en dårlig dag, er alt dårlig, det fins ikke noe som er ok. De sparer ikke barn, prøver ikke å skjerme andre, deres sinne kan ramme brutalt den mest uskyldige. Og de bryr seg ikke, det er noe med samvittigheten, noe de mangler, selv ikke dager med tid til å tenke seg om, kan medfører noen som helst unnskyldning, de har aldri sagt unnskyld for noe.

Jeg tenker jo derfor at du nettopp og naturlig umulig kan score høyt nok for en eupf diagnose. Jeg vet dog, at eupf, kanskje ikke er en så alvorlig og "tung" diagnose for alle, og at personlighet jo spiller inn, samt evne til å tenke seg om., ta ansvar for egne tanker, ord, og hanfdlinger.

Jeg tror man kan bli helt kvitt eupf, i  vertfall har jeg lest det. (selv om jeg syns det virker litt utrolig)

Jeg vet bipolar har man livet ut, man er vel født med det. ( så således blir man jo ikke frisk)

Men hvorfor har du ikke bipolar diagnose lenger?

Jeg syns mange bipolare virker som deg reflekterte.

 

 

 

Anonymkode: a084e...45a

Har aldri fått noen forklaring på hvorfor de fjerna diagnosen. Ikke fått noen forklaring på hvordan de kom fram til personlighetsforstyrrelsene heller. Jeg fikk bare beskjed om at jeg ikke scora nok på noen av dem så de satte blanda pers.forst. I papirene mine står det nok hver og en av dem, men det er jeg ikke sikker på...

Mamma var også mye deprimert og hadde sine oppturer med masse shopping og mye energi. Hu ble ikke diagnostisert, men kjenner igjen veldig mye fra henne som jeg ser igjen hos meg. Hu gjemte mye av det hu handla unna pappa. Han fant masse da han rydda etter hu døde. Jeg får ikke spurt ham om åssen mamma var som ungdom/voksen da han og er død. 

Min første maniske eller hypomaniske periode var da jeg gikk gravid som 19 åring, varte I 8 mnd før en depresjon tok over tre uker før termin. Før graviditeten hadde jeg gått deprimert siden jeg var I 11 års alderen. Min neste opptur var 6 år etter fødsel, varte I noen mnd før nok en depresjon tok over. Hatt noen korte oppturer etter det, men mest vært deprimert disse årene. 

Ut fra historikken min ser jeg ikke helt hvordan de kan fjerne diagnosen, men...

[Psykojenta]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

utagering kan skyldes mani, trenger ikke ha noe med eupf å gjøre. jeg utagerte svært mye under manisk fase. måtte beltelegges flere ganger.

Anonymkode: f7ba8...d9e

Jeg har vært deprimert under disse to hendelsene, så med mindre det var dysforisk mani, kan jeg ikke legge noe skyld på det.

[Psykojenta]

Behandler var veldig ok idag og, veldig imøtekommende og støttende. 

Jeg har fått dag for forvernsamtale, men da er jeg bortreist så må flytte den. Dette betyr vel at jeg mest sannsynlig får innleggelse likevel..kanskje ting kommer I orden etterhvert. 

Det var ok på jobb idag også, så har tross alt hatt en fin dag, men sliter veldig med søvnen for tida så er litt sliten. Blir litt gira av å nesten ikke sove- på en måte litt godt å få energi, men ikke rette måten å få det på..

[Psykojenta]

11 timer siden, frosken skrev:

Dette var en spennende kommentar, synes jeg. Jeg fikk nemlig assosiasjoner til den formen for ambivalens som mange kan ha i forbindelse med frigjøring fra omsorgspersoner i ungdomstiden, - man både vil - og vil ikke ha - deres omtanke og innblanding. Det er jo mulig at relasjonen mellom dere er blitt slik for henne også, og at hun ikke helt finner en form å få til endringer på. Det er jo ikke bare den som er pasient som av og til mister litt oversikt i en behandlingsrelasjon, terapeuter kan også surre ting litt til (og det kan være ganske vanskelig for dem både å innse og innrømme).

Jeg håper for din del at du både kan beholde kontakten med henne og at relasjonen mellom dere kan utvikle seg på en god måte _og_ at du kan få mer spesifikk hjelp fra noen andre i tillegg:-)

Hu er barnløs så har ikke hatt noen å oppdra. Jeg håper jo at ting fortsetter på en ok måte, men også at jeg faktisk får den behandlingen jeg føler jeg trenger. Nå ser det ut til at det går mot innleggelse, må bare bli enig med posten om hvilken dag forvernsamtalen kan holdes. Jeg håper dette er det rette for meg I den situasjonen jeg er I idag...