Slutte i terapi

[Gondor]

Nå har jeg bestemt meg for å kutte ut psykologen. Jeg får litt sommerfugler i maven når jeg tenker på det, men nå er det slutt. Jeg får veldig lite igjen for det og jeg vil klare meg selv. Jeg har skrivingen min og å skrive i dagbok kan også fungere som en slags terapi. Dessuten har jeg oppdaget hvor sterk jeg egentlig er etter min sønns ulykke og jeg vil ikke gjøre meg selv mindre enn jeg er. Kanskje jeg angrer meg litt når jeg får nedturer eller noe vondt skjer i livet mitt, men jeg har bestemt meg. Jeg kan ikke gå til ham til han går av med pensjon som er ca 10 år. Nå er det slutt.

[Madelenemie]

38 minutter siden, Gondor skrev:

Nå har jeg bestemt meg for å kutte ut psykologen. Jeg får litt sommerfugler i maven når jeg tenker på det, men nå er det slutt. Jeg får veldig lite igjen for det og jeg vil klare meg selv. Jeg har skrivingen min og å skrive i dagbok kan også fungere som en slags terapi. Dessuten har jeg oppdaget hvor sterk jeg egentlig er etter min sønns ulykke og jeg vil ikke gjøre meg selv mindre enn jeg er. Kanskje jeg angrer meg litt når jeg får nedturer eller noe vondt skjer i livet mitt, men jeg har bestemt meg. Jeg kan ikke gå til ham til han går av med pensjon som er ca 10 år. Nå er det slutt.

Et modig valg-)

Jeg er der snart selv:-) skulle slutte, min psykiater ble pensjonert, men så anbefalte hun meg..også begynte jeg til den sure overlegen, jeg likte, men endte opp med å treffe en ung vakker psykolog, som utrolig nok hjelper meg litt, :-)

Nå er jeg så nysjerrig på opplegget hennes, at jeg må tilbake, hun har nemmelig en konkret plan for mine eksekutive funksjonsvansker, og jeg må få klarhet i dette før jeg slutter.

Jeg ga henne pikekyss, og de likte hun, og hun er så klok og så ung, at det fasinerer meg, i tillegg er hun så forunderlig ærlig, da jeg spurte hvordan hun ville tenkt seg det å ha asperger syndrom svarte hun, "jeg hadde ikke fikset å ha asperger syndrom", det var omtrent der at jeg ble nysjerrig på henne. Hun sier alt like ærlig.

Hun er også enig i at overlegen er et kapittel for seg, og mer trenger vi ikke snakke om det, hun bekrefter bare at han er ikke en enkel skrue, og det er alt jeg trenger vite om den saken.

Men Gondor, om du strever og angrer, og grubler og blir fortvilt, så husk at på dol kan du fortvile, skrive og få svar:-)

Jeg tenker på deg og skrivingen, og jeg tenker på sønnen din,!

Ønsker alt går i riktig retning, du er modig og sta.

Klem fra meg!

 

 

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke det er en klok beslutning med tanke på det du går gjennom med sønnen din. Det er ikke mange dagene siden du var fortvilet. Jeg ville heller forsøkt en pause og sett hvordan det går, da har du foten innenfor hos en som kjenner deg og din situasjon - du slipper å forklare deg og søke på nytt. Men det er meg, jeg kjenner deg lite. Tenk godt igjennom det iallefall, ikke handle på impuls. 

Anonymkode: ce9b7...ffd

[XbellaX]

8 timer siden, Gondor skrev:

Nå har jeg bestemt meg for å kutte ut psykologen. Jeg får litt sommerfugler i maven når jeg tenker på det, men nå er det slutt. Jeg får veldig lite igjen for det og jeg vil klare meg selv. Jeg har skrivingen min og å skrive i dagbok kan også fungere som en slags terapi. Dessuten har jeg oppdaget hvor sterk jeg egentlig er etter min sønns ulykke og jeg vil ikke gjøre meg selv mindre enn jeg er. Kanskje jeg angrer meg litt når jeg får nedturer eller noe vondt skjer i livet mitt, men jeg har bestemt meg. Jeg kan ikke gå til ham til han går av med pensjon som er ca 10 år. Nå er det slutt.

Kjenner deg ikke nok til å kunne uttale meg om dette er et klokt valg eller ikke, men om du sitter med en følelse av at du ikke får noe igjen for terapien er det heller ikke noe poeng å gå dit.

Har du følt deg sterk over tid og ikke kun som et blaff? Lag en plan B dersom du blir dårlig.

[frosken]

8 timer siden, Gondor skrev:

Nå har jeg bestemt meg for å kutte ut psykologen. Jeg får litt sommerfugler i maven når jeg tenker på det, men nå er det slutt. Jeg får veldig lite igjen for det og jeg vil klare meg selv. Jeg har skrivingen min og å skrive i dagbok kan også fungere som en slags terapi. Dessuten har jeg oppdaget hvor sterk jeg egentlig er etter min sønns ulykke og jeg vil ikke gjøre meg selv mindre enn jeg er. Kanskje jeg angrer meg litt når jeg får nedturer eller noe vondt skjer i livet mitt, men jeg har bestemt meg. Jeg kan ikke gå til ham til han går av med pensjon som er ca 10 år. Nå er det slutt.

Å slutte i terapi kan være en viktig del av terapiprosessen. Derfor tenker jeg også at det er en type beslutning som skal være gjennomtenkt og gjennomdrøftet med terapeuten. En slik beslutning bør ikke tas i en fase hvor sykdom preger ens tenkning.

Lykke til med å ta en god avgjørelse:-)

[Gondor]

Takk for svar alle sammen! Hmmm.... Dere har alle et godt poeng. Jeg har besluttet å gjøre som frosken sier å ta det opp med ham. Jeg kan spør om det er mulig å fortsatt være pasient men bare komme når det er behov og ikke en gang i uken. Kanskje det er det klokeste. Sannheten er at jeg blir dårlig innimellom, men det er så lett å glemme når jeg er frisk.