Å nei, hva er denne uroligheta hans ?

[AnonymBruker]

Ung gutt som trappet ned fra 20 til 10 mg Cipralex på nyåret. Merket tilbakefall på han når han trappet ned til 10 , men det gikk over. Har gått på 10 mg siden januar. Vi dro på påskeferie. Han glemte å ta med Cipralex. Sa han da kunne like godt slutte helt. Har vært uten siden.

Jeg ba han på middag idag. Jeg ba han passe tiden og være presis. Har erfaring med at han ikke passer tiden.  Måtte etterlyse han et par ganger. Kommer alt for sent og fyker urolig rundt. Klager på dårlig luft, noe vi andre ikke kjenner. Frem og tilbake, åpner verandadøra , setter seg på verandaen for å puste, henger over gelenderet. Vi andre sitter ved bordet og venter på at han skal sette seg. Han begynner å spise stående før han setter seg. Det var så ille at jeg ble nervøs av han.

Jeg spør hvordan han har det? Han sier han merker at han har sluttet på Cipralex. Blir så stressa og utålmodig sier han , men vil ikke begynne med Cipralex igjen. Tror selv at det vil gå over. At det er en overgang.

Har lagt seg på sofaen nå og tøyde og bøyde litt før han roet seg helt.

Hva er dette? Er det slik angst utarter seg ? Sukk, skal det aldri ta slutt?

 

Anonymkode: a2211...733

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ung gutt som trappet ned fra 20 til 10 mg Cipralex på nyåret. Merket tilbakefall på han når han trappet ned til 10 , men det gikk over. Har gått på 10 mg siden januar. Vi dro på påskeferie. Han glemte å ta med Cipralex. Sa han da kunne like godt slutte helt. Har vært uten siden.

Jeg ba han på middag idag. Jeg ba han passe tiden og være presis. Har erfaring med at han ikke passer tiden.  Måtte etterlyse han et par ganger. Kommer alt for sent og fyker urolig rundt. Klager på dårlig luft, noe vi andre ikke kjenner. Frem og tilbake, åpner verandadøra , setter seg på verandaen for å puste, henger over gelenderet. Vi andre sitter ved bordet og venter på at han skal sette seg. Han begynner å spise stående før han setter seg. Det var så ille at jeg ble nervøs av han.

Jeg spør hvordan han har det? Han sier han merker at han har sluttet på Cipralex. Blir så stressa og utålmodig sier han , men vil ikke begynne med Cipralex igjen. Tror selv at det vil gå over. At det er en overgang.

Har lagt seg på sofaen nå og tøyde og bøyde litt før han roet seg helt.

Hva er dette? Er det slik angst utarter seg ? Sukk, skal det aldri ta slutt?

 

Anonymkode: a2211...733

Kjenner igjen det som angst, ja.

Anonymkode: afdcb...ee4

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner igjen det som angst, ja.

Anonymkode: afdcb...ee4

Kan det være jeg som trigget frem et anfall ved at jeg maste på at han skulle være presis ?

I går da jeg snakket med han på telefonen var det ikke noe problem. Han fikk bestemme middagen og gledet seg veldig til hjemmelaget pizza, men han klarer aldri  passe tiden. Derfor blir det til at jeg må mase og det gjør det kanskje bare verre ?

Anonymkode: a2211...733

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ung gutt som trappet ned fra 20 til 10 mg Cipralex på nyåret. Merket tilbakefall på han når han trappet ned til 10 , men det gikk over. Har gått på 10 mg siden januar. Vi dro på påskeferie. Han glemte å ta med Cipralex. Sa han da kunne like godt slutte helt. Har vært uten siden.

Jeg ba han på middag idag. Jeg ba han passe tiden og være presis. Har erfaring med at han ikke passer tiden.  Måtte etterlyse han et par ganger. Kommer alt for sent og fyker urolig rundt. Klager på dårlig luft, noe vi andre ikke kjenner. Frem og tilbake, åpner verandadøra , setter seg på verandaen for å puste, henger over gelenderet. Vi andre sitter ved bordet og venter på at han skal sette seg. Han begynner å spise stående før han setter seg. Det var så ille at jeg ble nervøs av han.

Jeg spør hvordan han har det? Han sier han merker at han har sluttet på Cipralex. Blir så stressa og utålmodig sier han , men vil ikke begynne med Cipralex igjen. Tror selv at det vil gå over. At det er en overgang.

Har lagt seg på sofaen nå og tøyde og bøyde litt før han roet seg helt.

Hva er dette? Er det slik angst utarter seg ? Sukk, skal det aldri ta slutt?

 

Anonymkode: a2211...733

Sønnen min er 19 år, og har gått på cipralex siden han var 17. Da var det han selv som kom til meg og ba meg bestille time med legen, fordi han ville begynne på et AD. Siden har han prøvd å slutte et par ganger, men det har bare gått et par tre dager før han kom til meg og sa han merket at hanbegynte å bli dårligere, og ville begynne igjen. Han sier nå at han tror han kommer til å fortsette på medisin i lang tid, kanskje for alltid. At han har en mangel i hjernen som gjør at han er nødt til å gå på det. Han har heldigvis ingen bivirkninger, og har vært deprimert det meste av livet. Men han har god effekt på cipralex.

Vet du hvorfor sønnen din ville slutte på cipralex? Jeg skjønner jo at han ikke i utgangspunktet vil gå på psykofarmaka, men det er tydelig at han trenger det, i hvertfall for en periode av livet sitt. Kan han ha bivirkninger som er veldig plagsomme? Man kan blant annet få nedsatt libido og mer strev med å få orgasme på cipralex. Har aldri villet spørre sønnen min rundt slike spørsmål, men det finnes jo andre AD en kan prøve om en har bivirkninger.

Jeg ville nok på det sterkeste oppfordret han til å starte igjen med cipralex. At det viktigste er god livskvalitet, uansett om det må bli på medisiner.

Er anonym siden jeg skriver om min sønn.

 

Anonymkode: b7b4b...29f

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være jeg som trigget frem et anfall ved at jeg maste på at han skulle være presis ?

I går da jeg snakket med han på telefonen var det ikke noe problem. Han fikk bestemme middagen og gledet seg veldig til hjemmelaget pizza, men han klarer aldri  passe tiden. Derfor blir det til at jeg må mase og det gjør det kanskje bare verre ?

Anonymkode: a2211...733

Det tror jeg ikke.

Anonymkode: afdcb...ee4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sønnen min er 19 år, og har gått på cipralex siden han var 17. Da var det han selv som kom til meg og ba meg bestille time med legen, fordi han ville begynne på et AD. Siden har han prøvd å slutte et par ganger, men det har bare gått et par tre dager før han kom til meg og sa han merket at hanbegynte å bli dårligere, og ville begynne igjen. Han sier nå at han tror han kommer til å fortsette på medisin i lang tid, kanskje for alltid. At han har en mangel i hjernen som gjør at han er nødt til å gå på det. Han har heldigvis ingen bivirkninger, og har vært deprimert det meste av livet. Men han har god effekt på cipralex.

Vet du hvorfor sønnen din ville slutte på cipralex? Jeg skjønner jo at han ikke i utgangspunktet vil gå på psykofarmaka, men det er tydelig at han trenger det, i hvertfall for en periode av livet sitt. Kan han ha bivirkninger som er veldig plagsomme? Man kan blant annet få nedsatt libido og mer strev med å få orgasme på cipralex. Har aldri villet spørre sønnen min rundt slike spørsmål, men det finnes jo andre AD en kan prøve om en har bivirkninger.

Jeg ville nok på det sterkeste oppfordret han til å starte igjen med cipralex. At det viktigste er god livskvalitet, uansett om det må bli på medisiner.

Er anonym siden jeg skriver om min sønn.

 

Anonymkode: b7b4b...29f

Jeg har vært helt åpen med han om slike bivikninger som kan dukke opp og sagt at det da finnes andre medisiner han kan ta, men jeg som mor synes heller ikke jeg kan begynne å spørre han detaljert om slike ting. Det er jo en ganske privat sak.

Jeg ordnet det slik at han fikk psykloghjelp gjennom Dps. Psykologen sier at det ikke er noen diagnoser som utpeker seg og at han bare har hatt en vanskelig periode. Hun tror ikke han vil være slik for alltid. Det dumme var at psykologen støttet han på å trappe ned fra 20 til 10, selv om jeg var i mot det. Men han selv sa først at han ikke ville slutte med 10.  Det var noe han brått bestemte i påsken, da han glemte å ta de med.

Han er ikke deprimert nå. Ser ut til at det "bare" dreier seg om angst.

 

Anonymkode: a2211...733

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært helt åpen med han om slike bivikninger som kan dukke opp og sagt at det da finnes andre medisiner han kan ta, men jeg som mor synes heller ikke jeg kan begynne å spørre han detaljert om slike ting. Det er jo en ganske privat sak.

Jeg ordnet det slik at han fikk psykloghjelp gjennom Dps. Psykologen sier at det ikke er noen diagnoser som utpeker seg og at han bare har hatt en vanskelig periode. Hun tror ikke han vil være slik for alltid. Det dumme var at psykologen støttet han på å trappe ned fra 20 til 10, selv om jeg var i mot det. Men han selv sa først at han ikke ville slutte med 10.  Det var noe han brått bestemte i påsken, da han glemte å ta de med.

Han er ikke deprimert nå. Ser ut til at det "bare" dreier seg om angst.

 

Anonymkode: a2211...733

Ja det er ikke lett å stå som mor og se på at sønnen sliter. Selv bruker jeg fortsatt å bestille nye resepter med legen hans når han snart er tom, ellers tror jeg min ville sluttet av pur latskap:o) Han er jo ganske så voksen, men jeg må liksom ligge litt bak og passe på likevel. Jeg håper sønnen din finner ut selv hva som er det beste for ham akkurat nå.

Anonymkode: b7b4b...29f