Psykisk syke med barn.

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte på mine barn og hvordan de har det med en psykisk syk mor. Det jeg merker selv er at jeg ikke bestandig klarer å være så mye til stedet for barna som jeg ønsker og burde, men jeg har tatt meg kraftig sammen. Ting jeg har fått høre fra barna er for eksempel at jeg sover for mye og gjør sjelden ting sammen med de.

Noe jeg er redd for er at mine barn skal få problemer pga. min sykdom. Hvor vanlig er det at barn av psykisk syke får problemer selv på et eller annet tidspunkt..?

Har fått diagnosene alvorlig depresjon og ptsd, i tillegg så er jeg alenemor.

Jeg er på DPS en gang i uka for videre utredning og terapi. De har et stort fokus på hvordan barna har det og derfor så får jeg ennå ikke gå tilbake i full jobb.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men kanskje for å få innspill på hvordan dere barn takler hverdagen med psykisk syke foreldre og hva dere gjør for å "skåne" barna.

 

Anonymkode: 5330b...307

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker ofte på mine barn og hvordan de har det med en psykisk syk mor. Det jeg merker selv er at jeg ikke bestandig klarer å være så mye til stedet for barna som jeg ønsker og burde, men jeg har tatt meg kraftig sammen. Ting jeg har fått høre fra barna er for eksempel at jeg sover for mye og gjør sjelden ting sammen med de.

Noe jeg er redd for er at mine barn skal få problemer pga. min sykdom. Hvor vanlig er det at barn av psykisk syke får problemer selv på et eller annet tidspunkt..?

Har fått diagnosene alvorlig depresjon og ptsd, i tillegg så er jeg alenemor.

Jeg er på DPS en gang i uka for videre utredning og terapi. De har et stort fokus på hvordan barna har det og derfor så får jeg ennå ikke gå tilbake i full jobb.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men kanskje for å få innspill på hvordan dere barn takler hverdagen med psykisk syke foreldre og hva dere gjør for å "skåne" barna.

 

Anonymkode: 5330b...307

Jeg tenker sånn at de perfekte foreldre ikke finnes. Vi mennesker lever i en ufullkommen verden hvor det å leve et perfekt liv er umulig.

Det er ikke bare psykisk sykdom som evt. kan skade barna. Det er et utall fysiske sykdommer som også gjør sitt til at man ikke greier å være 100% tilstede for barna. Likedan med sosiale forhold som f.eks dårlig økonomi, skilsmisser og forvirring og usikkerhet som oppstår når nye partnere og x antall bonus-søsken, liksom-besteforeldre, ekstra-tanter og -onkler kommer inn i bildet. 

For meg høres du ut som en kompetent forelder når du viser at du evner å tenke på barna mitt i det hele. Jeg vil tro at du har masser av kjærlighet og forståelse for barna dine, og at du vil gjøre ditt beste for at de skal ha det best mulig. Når man, uansett livssituasjon, greier å se forbi seg selv, synes jeg at man er en god nok forelder. 

Anonymkode: 52f7d...66f

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker sånn at de perfekte foreldre ikke finnes. Vi mennesker lever i en ufullkommen verden hvor det å leve et perfekt liv er umulig.

Det er ikke bare psykisk sykdom som evt. kan skade barna. Det er et utall fysiske sykdommer som også gjør sitt til at man ikke greier å være 100% tilstede for barna. Likedan med sosiale forhold som f.eks dårlig økonomi, skilsmisser og forvirring og usikkerhet som oppstår når nye partnere og x antall bonus-søsken, liksom-besteforeldre, ekstra-tanter og -onkler kommer inn i bildet. 

For meg høres du ut som en kompetent forelder når du viser at du evner å tenke på barna mitt i det hele. Jeg vil tro at du har masser av kjærlighet og forståelse for barna dine, og at du vil gjøre ditt beste for at de skal ha det best mulig. Når man, uansett livssituasjon, greier å se forbi seg selv, synes jeg at man er en god nok forelder. 

Anonymkode: 52f7d...66f

Du har nok mye rett i det du sier, men jeg har egentlig ikke tenkt på den måten som du gjør.

Jeg stille opp og er der for barna mine mye mer enn mange friske foreldre gjør, som til og med er to om det. Så jeg får bare prøve å falle til ro med at jeg faktisk gjør en ganske bra jobb.

 

Anonymkode: 5330b...307

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker ofte på mine barn og hvordan de har det med en psykisk syk mor. Det jeg merker selv er at jeg ikke bestandig klarer å være så mye til stedet for barna som jeg ønsker og burde, men jeg har tatt meg kraftig sammen. Ting jeg har fått høre fra barna er for eksempel at jeg sover for mye og gjør sjelden ting sammen med de.

Noe jeg er redd for er at mine barn skal få problemer pga. min sykdom. Hvor vanlig er det at barn av psykisk syke får problemer selv på et eller annet tidspunkt..?

Har fått diagnosene alvorlig depresjon og ptsd, i tillegg så er jeg alenemor.

Jeg er på DPS en gang i uka for videre utredning og terapi. De har et stort fokus på hvordan barna har det og derfor så får jeg ennå ikke gå tilbake i full jobb.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men kanskje for å få innspill på hvordan dere barn takler hverdagen med psykisk syke foreldre og hva dere gjør for å "skåne" barna.

 

Anonymkode: 5330b...307

Jeg tror det har en del å si hvor gamle barna dine var da du ble dårlig. Det hjelper om de ikke var veldig små.

Det er bra at DPS har fokus på dine barns velferd, dessverre skjer ikke det alle steder. Det finnes en del forskning som viser at barn av psykisk syke kan få det vanskelig, men forskningen kan ikke si noe om hvorvidt _dine_ barn lider under det eller ikke. Du er ikke skyld i din psykiske lidelse, så du kan neppe gjøre noe mer enn det du gjør nå ut i fra hva du skriver. Du prøver å være bevisst dine barns behov, du ser at de med rette kanskje synes du er mer passiv enn de hadde ønsket, du mottar behandling som også fokuserer på dine barn - og mer enn det kan du neppe gjøre.

Jeg tror at sannsynligheten for å påvirke sine barn negativt er størst dersom en overhodet ikke reflekterer over dette. Dette ser man i mange andre sammenhenger også, som f.eks. når foreldre overbeskytter sine barn og tror at barna har nøyaktig samme behov som dem selv. Jeg kan f.eks. bli veldig bekymret for barn som opplever at en forelder stadig mener at det er best å ikke forsøke på ting man ikke er sikker på å mestre.

Håper du vil få god hjelp på DPS i tiden fremover:-)

[stjernestøv]

Husker mine unger, de fikk et nummer de kunne ringe hvis mamma ble utilgjengelig. Det ble jeg jo aldri, da var de hos besteforeldrene. Men det fungerte ikke så bra,det som kunne ha hjulpet var å ha avlastningsfamilie til krisesituasjoner. Jeg var ikke alene heller. Men tror ikke mine har tatt noen skade av at jeg var syk, og det var jeg stort sett i ulike grader. 

[AnonymBruker]

1 time siden, stjernestøv skrev:

Husker mine unger, de fikk et nummer de kunne ringe hvis mamma ble utilgjengelig. Det ble jeg jo aldri, da var de hos besteforeldrene. Men det fungerte ikke så bra,det som kunne ha hjulpet var å ha avlastningsfamilie til krisesituasjoner. Jeg var ikke alene heller. Men tror ikke mine har tatt noen skade av at jeg var syk, og det var jeg stort sett i ulike grader. 

Heldigvis har jeg aldri blitt utilgjengelig for barna mine.

Jeg har familie og gode venner rundt meg som stiller opp hvis jeg skulle trenge det. Det å vite at jeg har folk rundt meg som bryr seg og kan stille opp hvis jeg trenger det gjør at jeg har klart å holde meg på "matta". Tenker ofte på at jeg kunne vært ennå mer syk og kanskje en helt annen plass i livet hvis jeg ikke hadde folk rundt meg som holder meg på plass. Ikke at de sier eller gjør så mye, men de er der og det gjør at jeg ønsker å fortsette .

Til tider har det vært slik at jeg har hatt lyst til å gi opp, men gode venner og familie er det som har fått meg til å klare å stå i mot.

Anonymkode: 5330b...307

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heldigvis har jeg aldri blitt utilgjengelig for barna mine.

Jeg har familie og gode venner rundt meg som stiller opp hvis jeg skulle trenge det. Det å vite at jeg har folk rundt meg som bryr seg og kan stille opp hvis jeg trenger det gjør at jeg har klart å holde meg på "matta". Tenker ofte på at jeg kunne vært ennå mer syk og kanskje en helt annen plass i livet hvis jeg ikke hadde folk rundt meg som holder meg på plass. Ikke at de sier eller gjør så mye, men de er der og det gjør at jeg ønsker å fortsette .

Til tider har det vært slik at jeg har hatt lyst til å gi opp, men gode venner og familie er det som har fått meg til å klare å stå i mot.

Anonymkode: 5330b...307

Var aldri utilgjengelig jeg heller, men ble litt borte noen ganger. Bare stirret ut i luften, men var jo ikke sånn lenge. Men han yngste var veldig obs på dette, han fikk meg tilbake. 

Det er godt du har venner og familie som stiller opp, det trengs jo virkelig et støtteapparat når man sliter. Her var det ungene som gjorde at jeg ikke ga opp, uten dem var jeg ingenting. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, frosken skrev:

Jeg tror det har en del å si hvor gamle barna dine var da du ble dårlig. Det hjelper om de ikke var veldig små.

Det er bra at DPS har fokus på dine barns velferd, dessverre skjer ikke det alle steder. Det finnes en del forskning som viser at barn av psykisk syke kan få det vanskelig, men forskningen kan ikke si noe om hvorvidt _dine_ barn lider under det eller ikke. Du er ikke skyld i din psykiske lidelse, så du kan neppe gjøre noe mer enn det du gjør nå ut i fra hva du skriver. Du prøver å være bevisst dine barns behov, du ser at de med rette kanskje synes du er mer passiv enn de hadde ønsket, du mottar behandling som også fokuserer på dine barn - og mer enn det kan du neppe gjøre.

Jeg tror at sannsynligheten for å påvirke sine barn negativt er størst dersom en overhodet ikke reflekterer over dette. Dette ser man i mange andre sammenhenger også, som f.eks. når foreldre overbeskytter sine barn og tror at barna har nøyaktig samme behov som dem selv. Jeg kan f.eks. bli veldig bekymret for barn som opplever at en forelder stadig mener at det er best å ikke forsøke på ting man ikke er sikker på å mestre.

Håper du vil få god hjelp på DPS i tiden fremover:-)

Det har nok litt å si, de var 7 og 9 år. Har fått tilbud om at DPS kan snakka med barna hvis jeg føler at de har behov for det, men slik det er nå så synes jeg ikke det er noe behov for det.

Jeg har bestandig prøvd å passe på at sykdommen min ikke skal gå utover barna, men noe merker de jo og de vet at jeg ikke er frisk. Mange ganger så har jeg vært nødt til å tyne meg selv for å kunne være der som barna ønsker. En av grunnene til at jeg er 50% sykemeldt er jo for DPS er redd for at jeg presser meg selv slik at jeg får et stort tilbakefall. Har lyst til å klare mer enn jeg faktisk klarer i lengden.

Anonymkode: 5330b...307

[frosken]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Det har nok litt å si, de var 7 og 9 år. Har fått tilbud om at DPS kan snakka med barna hvis jeg føler at de har behov for det, men slik det er nå så synes jeg ikke det er noe behov for det.

Jeg har bestandig prøvd å passe på at sykdommen min ikke skal gå utover barna, men noe merker de jo og de vet at jeg ikke er frisk. Mange ganger så har jeg vært nødt til å tyne meg selv for å kunne være der som barna ønsker. En av grunnene til at jeg er 50% sykemeldt er jo for DPS er redd for at jeg presser meg selv slik at jeg får et stort tilbakefall. Har lyst til å klare mer enn jeg faktisk klarer i lengden.

Anonymkode: 5330b...307

Da var barna dine over den kanskje mest sårbare fasen innen du ble syk:-)

Jeg synes det er bra at DPS her tenker helhetlig.

[stjernestøv]

6 minutter siden, frosken skrev:

Da var barna dine over den kanskje mest sårbare fasen innen du ble syk:-)

Jeg synes det er bra at DPS her tenker helhetlig.

Hva er den mest sårbare fasen?

[frosken]

Et øyeblikk siden, stjernestøv skrev:

Hva er den mest sårbare fasen?

Blant annet når de er veldig små.

[stjernestøv]

Et øyeblikk siden, frosken skrev:

Blant annet når de er veldig små.

Ok, mine var jo veldig små, men de var ikke vant til annet. Og de hadde jo en far også som fungerte bedre, han tok dem mye med ut. Jeg var mye med dem når de var inne  

[AnonymBruker]

39 minutter siden, frosken skrev:

Da var barna dine over den kanskje mest sårbare fasen innen du ble syk:-)

Jeg synes det er bra at DPS her tenker helhetlig.

Ja jeg har fått en fantastisk flink terapeut, jeg ser at jeg har vært veldig heldig i forhold til mange andre her inne.

Jeg jobber hardt med meg selv og har tro på at dette kommer til å gå bra. Blir holdt litt tilbake av terapeut med tanke på jobb og enkelte ting så jeg ikke går for fort frem.

Anonymkode: 5330b...307