Ekspertsvar Er det slitsomt å ha hypomani?

[AnonymBruker]

Kanskje har jeg funnet ut (for min del) forskjellen på normale, gode oppturer/perioder og hypomani.

Vedrørende det første er dette en god og tilfredsstillende tilstand, men ved hypomani blir jeg etterhvert veldig sliten siden jeg er så energisk at jeg ikke greier å slappe av selv om jeg vil.

Kan det stemme? Noen flere som har samme erfaring? Er jo en grei tommelfinger-regel for å skille, dette da.

Anonymkode: 82ff2...34c

[Annkarin]

personlig blir jeg ikke sliten før innleggelsen for mani da jeg ikke har sovet på aldri så lenge, men likevel er svært dreven

[frosken]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje har jeg funnet ut (for min del) forskjellen på normale, gode oppturer/perioder og hypomani.

Vedrørende det første er dette en god og tilfredsstillende tilstand, men ved hypomani blir jeg etterhvert veldig sliten siden jeg er så energisk at jeg ikke greier å slappe av selv om jeg vil.

Kan det stemme? Noen flere som har samme erfaring? Er jo en grei tommelfinger-regel for å skille, dette da.

Anonymkode: 82ff2...34c

Når tenker du at du kan bruke tommelfingerregelen din?

[Gjest franklyscarlet]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje har jeg funnet ut (for min del) forskjellen på normale, gode oppturer/perioder og hypomani.

Vedrørende det første er dette en god og tilfredsstillende tilstand, men ved hypomani blir jeg etterhvert veldig sliten siden jeg er så energisk at jeg ikke greier å slappe av selv om jeg vil.

Kan det stemme? Noen flere som har samme erfaring? Er jo en grei tommelfinger-regel for å skille, dette da.

Anonymkode: 82ff2...34c

Min erfaring er at jeg ikke blir sliten under hypomani eller mani, MEN når det har gått (feks.) 48 timer siden jeg sist sov, og 13 timer siden jeg sist spiste, blir jeg ganske plutselig svimmel og smådårlig, og begynner å krabbe rundt fordi kroppen antagelig er utslitt. Da slår det meg at jeg bør spise, og 5 min etter at jeg spist litt, så er energien tilbake for fullt. Etter hypomani eller mani er jeg utslitt. Blir gjerne liggende i senga uten å være i stand til å røre på kroppen. Blir gjerne forkjøla og, sikkert en påkjenning for immunforsvaret med lite mat, drikke og søvn + høyt aktivitetsnivå. 

[Janus30]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje har jeg funnet ut (for min del) forskjellen på normale, gode oppturer/perioder og hypomani.

Vedrørende det første er dette en god og tilfredsstillende tilstand, men ved hypomani blir jeg etterhvert veldig sliten siden jeg er så energisk at jeg ikke greier å slappe av selv om jeg vil.

Kan det stemme? Noen flere som har samme erfaring? Er jo en grei tommelfinger-regel for å skille, dette da.

Anonymkode: 82ff2...34c

Hypomani er fryktelig slitsomt for mine nærmeste pårørende, spesielt partner. Hun syns en langvarig opptur kan være en større påkjenning enn en mild til moderat nedtur. 

Jeg kan bli kvalmende positiv og driftig. Jeg holder kjerringa våken til langt på natt med høy musikk, tull og prating. Man skal argumentere godt for å få meg til å forstå at jeg ikke er helt meg selv i starten av en hypomani. 

I starten kan det føles meget godt. Arbeidet går som en lek, kroppen er full av energi, sansene er skjerpet, selvtilliten øker og alt en foretar seg er genialt. Å være det motsatte av deprimert er som å komme ut av et mentalt fengsel. 

Men når jeg går på den sjette og syvende uka med dette er det ikke noe morsomt lenger. Kroppen begynner å protestere mot hardkjøret og søvnunderskuddet. Nå begynner det å gå opp for meg at dette må stoppes, men det er ikke så lett.

Å legge seg i sengen mens hodet går på full guffe blir utmattende. Det er som å parkere bilen, men i stedet for å slå av motoren settes den i fri og turtallet er like høyt. 

Når det endelig ebber ut kollapser jeg av utmattelse og trenger flere uker på å hente meg inn. Jeg er nummen kognitivt. Det merkes at dette ikke var bra.

[Janus30]

Jeg er ufattelig glad for at jeg aldri har satt økonomien min over styr. Jeg er kanskje en av få med BP som ikke har opplevd at sykdommen har påvirket økonomisk sans. 

[Annkarin]

10 minutter siden, Janus30 skrev:

Jeg er ufattelig glad for at jeg aldri har satt økonomien min over styr. Jeg er kanskje en av få med BP som ikke har opplevd at sykdommen har påvirket økonomisk sans. 

Kanskje du har god nok økonomi fra før så du ikke trenger ta opp lån osv

[Janus30]

27 minutter siden, Annkarin skrev:

Kanskje du har god nok økonomi fra før så du ikke trenger ta opp lån osv

Jeg har en trygg og forutsigbar økonomi, såpass kan jeg si. Men jeg har ikke så mye på bok at jeg kunne kjøpt en BMW GT på impuls uten å måtte ta opp en solid slump i lån. 

Jeg er veldig glad for at jeg ikke har fått fikse ideer om å ta opp idiotiske forbrukslån for å finansiere idiotiske fikse ideer. Når jeg begynner å kaste penger etter dyre klær, elektronikk og treningsutstyr har jeg gitt kjerringa lov til å inndra kredittkort i tilfelle totalhavari.

Den verste smellen jeg har gått på er å bruke en månedslønn på tre dager, og på et bipolart rulleblad er ikke det verst i klassen. Men så har jeg aldri vært manisk. 

[frosken]

1 time siden, Janus30 skrev:

Hypomani er fryktelig slitsomt for mine nærmeste pårørende, spesielt partner. Hun syns en langvarig opptur kan være en større påkjenning enn en mild til moderat nedtur. 

Jeg kan bli kvalmende positiv og driftig. Jeg holder kjerringa våken til langt på natt med høy musikk, tull og prating. Man skal argumentere godt for å få meg til å forstå at jeg ikke er helt meg selv i starten av en hypomani. 

I starten kan det føles meget godt. Arbeidet går som en lek, kroppen er full av energi, sansene er skjerpet, selvtilliten øker og alt en foretar seg er genialt. Å være det motsatte av deprimert er som å komme ut av et mentalt fengsel. 

Men når jeg går på den sjette og syvende uka med dette er det ikke noe morsomt lenger. Kroppen begynner å protestere mot hardkjøret og søvnunderskuddet. Nå begynner det å gå opp for meg at dette må stoppes, men det er ikke så lett.

Å legge seg i sengen mens hodet går på full guffe blir utmattende. Det er som å parkere bilen, men i stedet for å slå av motoren settes den i fri og turtallet er like høyt. 

Når det endelig ebber ut kollapser jeg av utmattelse og trenger flere uker på å hente meg inn. Jeg er nummen kognitivt. Det merkes at dette ikke var bra.

Bra beskrivelse, synes jeg.  Jeg har erfaring med hvor slitsomt det kan være å forholde seg til noen med hypomani, og hvordan det starter ganske uskyldig for så å øke på. De første gangene lurer man jo også på som utenforstående om man har rett i sin opplevelse av nå er "noe feil" - det kjennes nesten ut som når noen synger falskt med stor glede - og det kan kjennes ganske brutalt å antyde at vedkommende kanskje trenger å sørge for søvn, snakke med legen, ta mer medisiner osv. osv. 

 

[Gjest franklyscarlet]

1 time siden, Janus30 skrev:

Jeg er ufattelig glad for at jeg aldri har satt økonomien min over styr. Jeg er kanskje en av få med BP som ikke har opplevd at sykdommen har påvirket økonomisk sans. 

Samme her. Jeg kjøper mer, men er samtidig helt pinlig opptatt av å holde styr på budsjettet vårt, så jeg bruker aldri mer enn jeg kan.

[Annkarin]

1 time siden, Janus30 skrev:

Jeg har en trygg og forutsigbar økonomi, såpass kan jeg si. Men jeg har ikke så mye på bok at jeg kunne kjøpt en BMW GT på impuls uten å måtte ta opp en solid slump i lån. 

Jeg er veldig glad for at jeg ikke har fått fikse ideer om å ta opp idiotiske forbrukslån for å finansiere idiotiske fikse ideer. Når jeg begynner å kaste penger etter dyre klær, elektronikk og treningsutstyr har jeg gitt kjerringa lov til å inndra kredittkort i tilfelle totalhavari.

Den verste smellen jeg har gått på er å bruke en månedslønn på tre dager, og på et bipolart rulleblad er ikke det verst i klassen. Men så har jeg aldri vært manisk. 

Selv brukte jeg 800.000kr av min formue på to år Hehe tragisk

[AnonymBruker]

3 timer siden, frosken skrev:

Når tenker du at du kan bruke tommelfingerregelen din?

Etter først å ikke forstå spørsmålet ditt, fant jeg ut når jeg tenkte gjennom det at det ikke er enkelt å vite hva som er hva før etter noen dager. Når jeg etter noen dager merker at jeg begynner å bli sliten, men likevel ikke greier å slappe av, da er det hypomani. Så tommelfingerregelen kan nok ikke brukes i starten, for da er det vanskelig å vite hva det er. 

Anonymkode: 82ff2...34c

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje har jeg funnet ut (for min del) forskjellen på normale, gode oppturer/perioder og hypomani.

Vedrørende det første er dette en god og tilfredsstillende tilstand, men ved hypomani blir jeg etterhvert veldig sliten siden jeg er så energisk at jeg ikke greier å slappe av selv om jeg vil.

Kan det stemme? Noen flere som har samme erfaring? Er jo en grei tommelfinger-regel for å skille, dette da.

Anonymkode: 82ff2...34c

Ja, det er slitsomt. Når vi har grupper i Bipolarskolen, har alle gruppene vært enige om at det er så slitsomt at det ikke er verdt det.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er slitsomt. Når vi har grupper i Bipolarskolen, har alle gruppene vært enige om at det er så slitsomt at det ikke er verdt det.

Takk for bekreftelse. Da kan jeg retrospektivt gjenkjenne flere hypomanier, og diagnosen bipolar 2 er da sikker. (Har selvsagt hatt gjentatte depresjoner også). 

Anonymkode: 82ff2...34c