Å leve med diagnose uten medisiner

[Gjest Liten40]

Man ser det igjen og igjen. Den ukritiske bruken og anbefalingen av medisiner. Det er klart det er perioder man bør bruke medisiner. Det er klart det er noen som ikke klarer seg uten nevroleptika og antidepressiva. Men det er også mange som føler seg presset til å bruke medisiner som lever med uheldige bivirkninger. Man blir anbefalt på et altfor ukritisk grunnlag. Sist her på forumet der 2-3 depresjoner kvalifiserer til varig bruk av AD.

Tidlig i min sykdomsperiode var det også slik at etter andre psykose var det rett på livslang medisinering. Heldigvis har jeg møtt kloke og reflekterte behandlere etterhvert, det vokser også fram en kunnskap om at nevroleptika er en medisin man kan bruke i perioder selv om man har en alvorlig diagnose. For hvis faktum er at man blir syk hvert andre til fjerde år, har man fortsatt masse kvalitetstid i mellom som ikke bør ødelegges av overvekt, følelsesnummenhet, angst, konstant trøtthet og seksuelle bivirkninger. 

Man skal absolutt være forsiktig med å slutte med medisiner hvis sykdommen fører til suicidalitet, selvskading eller skade på andre eller hvis man er konstant psykotisk. Men for alle oss som blir syke av psykoser og depresjoner med år i mellom kan det være annen hjelp som kan være vel så bra og bedre. I mitt tilfelle er det først og fremst trening, turer, dyr og hvile ved behov. Motvirke ensomhet(med bevisst jobbe for å opprette og opprettholde ulike sosiale relasjoner). I tillegg til veiledning av behandler.

Og jeg mener at i mange tilfeller bidrar ikke hjelpeapparatet med nok ressurser til alternativer til medisiner. F.eks burde ikke en personlig trener være forbeholdt de med penger. Det er ikke nok å levere ut papirer med velmente kost- og aktivitetsråd. Det må være noen der, som tar deg med ut. Hjelper deg med maten.

Og når det gjelder å forebygge psykoser og depresjoner mener jeg at det ikke er nok å rusle en liten tur. Man må svette, få i gang endorfiner, bygge muskler. Og oppleve fysisk framgang. 

Selv om det krever mye av meg, har jeg det mye bedre som frisk og sprek person, enn en slapp, tjukk nevroleptikapasient. Og ja hodet slutter noen ganger ikke å spinne. Og jeg blir sliten, forvirra, lei meg. Men det gir meg en sjangse til å justere. Litt mer trim. Litt mer hvile. Alenetid. Kosetid. Og når jeg ikke klarer det jeg skal, aksept for at sånn ble det. Ikke være sint på seg selv, alle mislykkes litt hele tiden.

Antidepressiva forårsaket en lammende angst. Jeg har nok angst fra før. Angst jeg må jobbe med hver dag. Med pust, pastiller(for å ikke slite med å svelge/puste), utfordre meg selv, men også be andre om å hjelpe meg når det er nok.

Og selv om man har vært syk gjentatte ganger er det aldri for sent enten å finne ut hva som trigger sykdom, eller jobbe med grunner til at man ble syk i det hele tatt. Og det kan snu. Sykdom kan brenne ut. Eller så kan man akseptere at man trenger hjelp i perioder, en medisinperiode, et sykehusopphold. Det er bare viktig å vite at det er ikke absolutt, ALLE som har vært syke flere ganger skal ikke ALLTID gå på medisiner. Vi er noen unntak.

 

[Gjest franklyscarlet]

Skulle ønske at mine behandlere hadde mer kunnskap om, eller var med positivt innstilt til behandling uten medisiner, eller behandling med medisiner i perioder. Jeg har overhodet ikke trua på medisiner, eller lyst til å ta det. Har prøvd mange, der alle har forverret min situasjon. Jeg har trua på at medisinene kan ha effekt, men jeg har ikke trua på at medisinene ikke har bivirkninger som overskygger effekten - for min del. Finnes det der i mot, så sier jeg takk og halleluja. 

Jeg bruker også trening som "medisin". - Men det er litt så som så med effekten. Trener 4-5 økter i uka, hovedsakelig løpstrening. Synes det fungerer bra under økta, hvis jeg ikke er FOR manisk eller FOR deprimert. Da går enten kroppen helt over styr, eller så jogger jeg rundt med halvåpne øye, og presser ut det lille jeg har av energi og nesten svimer av i blant (god til å presse meg selv). Kommer så vidt bortover. Heldigvis det det som oftest gode treningsøkter, som gir meg noe godt, og godfølelsen varer en times tid etter treningen. Men trening kan nok ikke holde en bipolar hjerne helt i sjakk. 

[Gjest Liten40]

Jeg har også erfaring med at når man er syk (jeg har schizoaffektiv så opplever noe av det samme) kan trening være ødeleggende det også. Jeg mener altså trening forebyggende, ikke i sykdom. Da kan turer være nok. og gruppetrening kan være drepen hvis man begynner å bli psykotisk, de trenerne skriker og forlanger at man skal smile hele tida. Ikke bra hvis man er på kanten.

Det kan høres ut som om du presser deg selv litt for mye. Hvile er like viktig som aktivitet. Det mener toppidrettsutøvere også. Men hvis det gir deg noe positivt er det jo bra.

[Gjest franklyscarlet]

7 minutter siden, Liten40 skrev:

Jeg har også erfaring med at når man er syk (jeg har schizoaffektiv så opplever noe av det samme) kan trening være ødeleggende det også. Jeg mener altså trening forebyggende, ikke i sykdom. Da kan turer være nok. og gruppetrening kan være drepen hvis man begynner å bli psykotisk, de trenerne skriker og forlanger at man skal smile hele tida. Ikke bra hvis man er på kanten.

Det kan høres ut som om du presser deg selv litt for mye. Hvile er like viktig som aktivitet. Det mener toppidrettsutøvere også. Men hvis det gir deg noe positivt er det jo bra.

Nei, ikke sant. Jeg presser meg under trening, men jeg har 3 dager i uka som er fullstendig hviledager, så det går egentlig veldig fint. - Men jeg blir veldig frustrert når depresjon feks. ødelegger for treninga, som jeg opplever at jeg TRENGER for å overleve. Jeg er i en depresjon akkurat nå, og det er utrolig hvordan ytelsen blir redusert. Jeg bruker for eksempel 20 minutter lenger enn vanlig på å løpe 5 km. Det er vanskelig å akseptere. Og i tillegg gjør treninga gjerne at jeg føler meg syk når jeg er deprimert. Blir ofte kvalm, ekstremt trøtt, eller svimmel, da. Når jeg er "meg selv" så har jeg ingen problemer med dette. Men, men. 

[Gjest Liten40]

35 minutter siden, franklyscarlet skrev:

Nei, ikke sant. Jeg presser meg under trening, men jeg har 3 dager i uka som er fullstendig hviledager, så det går egentlig veldig fint. - Men jeg blir veldig frustrert når depresjon feks. ødelegger for treninga, som jeg opplever at jeg TRENGER for å overleve. Jeg er i en depresjon akkurat nå, og det er utrolig hvordan ytelsen blir redusert. Jeg bruker for eksempel 20 minutter lenger enn vanlig på å løpe 5 km. Det er vanskelig å akseptere. Og i tillegg gjør treninga gjerne at jeg føler meg syk når jeg er deprimert. Blir ofte kvalm, ekstremt trøtt, eller svimmel, da. Når jeg er "meg selv" så har jeg ingen problemer med dette. Men, men. 

Det ligger i depresjonens natur at ting ikke oppleves slik det pleier, og du som tydeligvis er i god form ser stor forandring på det fysiske. Alt går saktere. Man går fra hare til skilpadde, liksom. Men jeg tror at det er bra å bevege seg, selv om det ikke føles bra i øyeblikket. En dag snur det. En dag er alt annerledes igjen.

Og medisiner hindrer deg tydeligvis ikke fra å bli deprimert heller? 

[Gjest franklyscarlet]

Nei, ikke Abilify, i hvertfall.