Når sterk men likevel svak

[florista]

Man føler man har vært sterk så lenge. Sterkere enn man egentlig har følt seg. Pustet, selv om hele deg trenger en fullstendig pause. Spist, selv om du rives innvendig av minner som kaster deg frem og tilbake i angstanfall. Ikke skadet, selv om store deler av deg befaler deg å veie opp for å tilføre kroppen næring. 

Man spiser, selv om mat i munnen kveler deg. Selv om maten du må svelge gir deg kvalmebyger som er umulig å spise. Du holder ut maten i magen, selv om ting i magen er forbundet med fare. Kommer det opp venter det straff. 

Kaos. Smerte. Redsel. 

Men du fortsetter. De sier du er så flink. Modig. Tøff. Lite aner de at hun ikke liker de ordene. Også de gir minner. Lite aner de at hun ikke føler seg flink. 

Det blir for mye. Hun som er redd for å dempes, tyr til for mange vivaler. Etterhvert må de blandes med paracett. Tilfeldig at hun merker virkning av den kombinasjonen. 

Nå begynner hun å bli redd. For det er for mye for henne. 

Men hun skal være flink. Skal hun ikke?

problemet er at det er hjemmet hun ikke makter. Klarer. Tåler. En dag med fullt program fører til ingenting. En dag eller timer alene fører til for mye redsel. For mye angst. Kan det finnes løsninger?

Eller tapte hun allerede den første gangen han tok i henne?