Hva er det som feiler meg?

[Gondor]

Jeg skjønner ingenting. Jeg har hatt ganske bra med energi i en ukes tid og det har selvfølgelig gjort meg svært optimistisk. Nå kan jeg begynne å jobbe har jeg tenkt. Jeg har slått opp på forskjellige vaskefirma her i hovedstaden, klar for å ringe og presentere meg. Men så faller jeg fullstendig sammen i dag. Borte er all energi. Jeg har sovet to økter i dag, men føler meg ikke uthvilt av den grunn. Jeg er helt fortvilet! Jeg klarer alltid å være der for barna mine samt vaske tøy og lage god middag men der stopper det.

Hvorfor er jeg sånn? Hva gjør jeg galt? Jeg er oppkavet og sliten på samme tid.

[Gondor]

Legger meg. Jeg henger ikke sammen.

Admin: vær så snill og slett innlegget. Jeg har det sikkert bedre enn de fleste her inne. Jeg er bare så utrolig selvsentrert.

[stjernestøv]

13 minutter siden, Gondor skrev:

Legger meg. Jeg henger ikke sammen.

Admin: vær så snill og slett innlegget. Jeg har det sikkert bedre enn de fleste her inne. Jeg er bare så utrolig selvsentrert.

God natt  minner meg om sånn jeg eg for tia. Men skal slutte å skrive her...

[Psykojenta]

Synes overhode ikke at du er selvsentrert!

Det å få sånt fall er veldig ubehagelig. 

Håper du får sove og  at morgendagen ser bedre ut 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, Gondor skrev:

Legger meg. Jeg henger ikke sammen.

Admin: vær så snill og slett innlegget. Jeg har det sikkert bedre enn de fleste her inne. Jeg er bare så utrolig selvsentrert.

Kjære deg 

Håper du får sove  godt i natt . Vondt å ha det slik du beskriver, energi i stigning og tro på alt du kan og vil for så å dette . Hva gjør at du detter ? Skifter ditt energi nivå eller er det noen av de optimistiske tankene du kjenner deg drevet av som plutselig sliter deg ut? Skremmer deg? 

Jeg tror jeg kjenner meg igjen i det du skriver  , noen dager hvor kampvilje og mot er der, i siget , på hugget , tanker lett tilgjengelig eller i et saliggjørende virvarr.., det vonde er da bare et sted der i evja innerst i bakhodet ...men så kjennes det som kreftene svinner og entusiasme blir omgjort til skuffelse over nok en gang se at tiltakslyst og planer smuldrer bort. Tror denne pendelen svinger . For min del kjennes det ut som jeg plutselig blir sjakk matt og angst tar over. 

Livet er slitsomt og opp/ ned , tror ikke du er mer selvsentrert enn resten av " flokken". 

Anonymkode: 33cdb...c2a

[Gjest Kanuttius]

2 timer siden, Gondor skrev:

Jeg skjønner ingenting. Jeg har hatt ganske bra med energi i en ukes tid og det har selvfølgelig gjort meg svært optimistisk. Nå kan jeg begynne å jobbe har jeg tenkt. Jeg har slått opp på forskjellige vaskefirma her i hovedstaden, klar for å ringe og presentere meg. Men så faller jeg fullstendig sammen i dag. Borte er all energi. Jeg har sovet to økter i dag, men føler meg ikke uthvilt av den grunn. Jeg er helt fortvilet! Jeg klarer alltid å være der for barna mine samt vaske tøy og lage god middag men der stopper det.

Hvorfor er jeg sånn? Hva gjør jeg galt? Jeg er oppkavet og sliten på samme tid.

Du er ikke alene. I går var jeg verdensmester. Følte meg 100% når jeg våknet. I dag våknet jeg og følte meg flat igjen. Sto opp og kjente angsten. Slappet av med kaffe og radio, enkel frokost...trodde jeg iallefall, ett godt forsøk.  Klokka er 23.23 og jeg må innse at hele dagen har vert ett evig angstanfall. Takket ja til ett deltidsstudium i går, på masternivå , I dag kan jeg ikke klare å skrive handlelapp engang. Fastlegen borte en uke til, to mnd til jeg har time hos psykolog. ..som deg, friskere enn mange andre her inne og kanskje det er vårt lodd. Vi har ikke "lov" til å slippe taket, vi føler for sterkt på forventningene...Hvis livet hadde godtatt at vi kom og gikk etter psyken, kanskje vi kunne sluppet taket litt da...

[AnonymBruker]

Livet er en berg og dalbane. For enkelte av oss er det betraktelig mer. Og med dine diagnoser er det vel mer "normalt"

Jeg tror det er vanskelig for enkelte å skjønne hvor slitsomt slike svingninger er.

Håper du er bedre i morgen. At det ikke er en ny nedtur.

Jeg har ikke så mye trøst og råd å komme med. Men forståelse. Du er ikke alene, 

Anonymkode: 9bce0...f8d

[AnonymBruker]

Spiser du nok?

Anonymkode: ad06c...d45

[Gondor]

Tusen takk for svar alle sammen! Det er godt å vite at jeg ikke er alene om dette. Godt å få forståelse.

Det gnager inni meg av selvforakt. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg er syk og at jeg ikke kan noe for det, men jeg klarer ikke å akseptere det.

I dag har ambisjonsnivået sunket betraktelig. Planen i dag er å ta en tur i skogen og ved sjøen og virkelig nyte de siste sommerdagene. Så skal jeg ta vare på barna mine. Thats it.

[Gondor]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg 

Håper du får sove  godt i natt . Vondt å ha det slik du beskriver, energi i stigning og tro på alt du kan og vil for så å dette . Hva gjør at du detter ? Skifter ditt energi nivå eller er det noen av de optimistiske tankene du kjenner deg drevet av som plutselig sliter deg ut? Skremmer deg? 

Jeg tror jeg kjenner meg igjen i det du skriver  , noen dager hvor kampvilje og mot er der, i siget , på hugget , tanker lett tilgjengelig eller i et saliggjørende virvarr.., det vonde er da bare et sted der i evja innerst i bakhodet ...men så kjennes det som kreftene svinner og entusiasme blir omgjort til skuffelse over nok en gang se at tiltakslyst og planer smuldrer bort. Tror denne pendelen svinger . For min del kjennes det ut som jeg plutselig blir sjakk matt og angst tar over. 

Livet er slitsomt og opp/ ned , tror ikke du er mer selvsentrert enn resten av " flokken". 

Anonymkode: 33cdb...c2a

Jeg vet ikke hvorfor dette skjer. Det bare skjer. Plutselig har jeg ikke energi lenger og jeg blir deppa. Jeg får småangst ved tanken på å begynne og jobbe for jeg vet jeg ikke kommer til å klare det.

Jeg har skrivingen min, men når jeg ikke får til det engang blir alt bare en smørje av vonde følelser. Jeg orker ikke tanken på å skrive ti minutter en gang. Eller kanskje jeg skal prøve på det i kveld? Kanskje formen blir stigende etterhvert som dagen skrider frem?

Jeg sammenligner meg med suksessrike mennesker og føle meg totalt mislykket.