Ekspertsvar NHD og andre: Råd om veien videre

[florista]

Hei NHD og andre. 

Kanskje blir du irritert på meg nå. Ber meg ta meg sammen. Ber meg skjerpe meg. Du virker litt streng, samtidig rettferdig. 

Kanskje husker du "historien" min. Kanskje husker du noen av innleggene mine her. 

Ting er tøft. Jeg har klart meg i lengre periode uten innleggelse. Jeg kaver og strever med flascbacks, dissosiative stemmer, voldsom angst og redsel og et stort problem med å ikke klare å slappe av hjemme. Jeg bruker alle mine krefter på å klare kostlister og blir fulgt opp der. Men nå som forbrenningen går opp, må jeg stadig legge på mer mat for å komme opp i den vekten som er satt som mål. Jeg er ikke langt unna. Men nå har det på en måte sagt stopp. Jeg blir fysisk kvalm av allt maten og drikken som må inntas. Det er rett og slett for mye. 

Men jeg har én skamfull ting som jeg strever med nå. Jeg har klart meg uten alvorlig selvskading i lengre tid nå. Mennesker ser på meg som sterk. De skryter av meg og sier jeg jobber så bra. Og jeg føler meg på leve opp til det inntrykket de har. Den sterke meg, som makter og klarer. Det er nesten som å være tilbake til det tidspunktet da jeg bare ble oppfattet som sterk og flink - inntil jeg prøvde å ta livet mitt som 18 åring. Ingen så den komme. Jeg føler at jeg verken kan eller har rett til å si at nå er det nok. At jeg er ikke så sterk. I alle fall ikke nå. 

Den store utfordringen min nå er medisiner. Med en rusmisbruker i familien så blir jeg ekstra redd for å havne i en slik situasjon. Det rare er at jeg kan klare meg uten vival og andre ting (Paracetter og pinex forte) en hel dag og kanskje to-tre dager på rad, om jeg bare er opptatt med noe. Om bare en av de dissosiative "delene" mine tar over. Hvis jeg må være sosial. Men så kommer det dager, som i dag, hvor alt skjærer seg. Jeg tar altfor mange vivaler, jeg tar pinex forter og klarer ikke slutte. Jeg prøver desperat å holde meg oppreist. Være denne sterke personen alle tenker at jeg nå er. Mens sannheten er at jeg føler meg ikke sterk. Jeg kollapser snart og jeg vil ikke det. Jeg vil presisere at jeg er veldig obs på at jeg ikke kjører på slike dager som denne, ei heller dagen etterpå om jeg har tatt så mye som feks i dag. Likevel vet jeg at vival henger lenge i kroppen, selv om jeg ikke vet hvor lenge. 

Det som er det rare i tillegg er at jeg klarer meg nokså greit på DPS avdelingen når jeg er innlagt der, uten dette. Jeg føler meg tryggere. Jeg tør å slappe av og får hentet krefter. Det er hjemmet mitt som er "problemet". Det er stedet kanskje. Det er alenetiden. Det er forventningene. Det er tiden til flashbacks uten å få støtte og omsorg på det. Du er heller ingen fan av innleggelser, slik min behandler ei er. Selv om den personen ser at det har vært til hjelp for meg. Jeg vet at livet skal leves hjemme. Men hva er tilrådelig i en slik situasjon som jeg er i nå? 

Jeg er umåtelig sliten. Jeg kaver med stemmene og jeg føler meg rådvill, men også redd for veien jeg nå er utpå... Hva skal jeg gjøre? 

Mvh

[XbellaX]

1 time siden, florista skrev:

Hei NHD og andre. 

Kanskje blir du irritert på meg nå. Ber meg ta meg sammen. Ber meg skjerpe meg. Du virker litt streng, samtidig rettferdig. 

Kanskje husker du "historien" min. Kanskje husker du noen av innleggene mine her. 

Ting er tøft. Jeg har klart meg i lengre periode uten innleggelse. Jeg kaver og strever med flascbacks, dissosiative stemmer, voldsom angst og redsel og et stort problem med å ikke klare å slappe av hjemme. Jeg bruker alle mine krefter på å klare kostlister og blir fulgt opp der. Men nå som forbrenningen går opp, må jeg stadig legge på mer mat for å komme opp i den vekten som er satt som mål. Jeg er ikke langt unna. Men nå har det på en måte sagt stopp. Jeg blir fysisk kvalm av allt maten og drikken som må inntas. Det er rett og slett for mye. 

Men jeg har én skamfull ting som jeg strever med nå. Jeg har klart meg uten alvorlig selvskading i lengre tid nå. Mennesker ser på meg som sterk. De skryter av meg og sier jeg jobber så bra. Og jeg føler meg på leve opp til det inntrykket de har. Den sterke meg, som makter og klarer. Det er nesten som å være tilbake til det tidspunktet da jeg bare ble oppfattet som sterk og flink - inntil jeg prøvde å ta livet mitt som 18 åring. Ingen så den komme. Jeg føler at jeg verken kan eller har rett til å si at nå er det nok. At jeg er ikke så sterk. I alle fall ikke nå. 

Den store utfordringen min nå er medisiner. Med en rusmisbruker i familien så blir jeg ekstra redd for å havne i en slik situasjon. Det rare er at jeg kan klare meg uten vival og andre ting (Paracetter og pinex forte) en hel dag og kanskje to-tre dager på rad, om jeg bare er opptatt med noe. Om bare en av de dissosiative "delene" mine tar over. Hvis jeg må være sosial. Men så kommer det dager, som i dag, hvor alt skjærer seg. Jeg tar altfor mange vivaler, jeg tar pinex forter og klarer ikke slutte. Jeg prøver desperat å holde meg oppreist. Være denne sterke personen alle tenker at jeg nå er. Mens sannheten er at jeg føler meg ikke sterk. Jeg kollapser snart og jeg vil ikke det. Jeg vil presisere at jeg er veldig obs på at jeg ikke kjører på slike dager som denne, ei heller dagen etterpå om jeg har tatt så mye som feks i dag. Likevel vet jeg at vival henger lenge i kroppen, selv om jeg ikke vet hvor lenge. 

Det som er det rare i tillegg er at jeg klarer meg nokså greit på DPS avdelingen når jeg er innlagt der, uten dette. Jeg føler meg tryggere. Jeg tør å slappe av og får hentet krefter. Det er hjemmet mitt som er "problemet". Det er stedet kanskje. Det er alenetiden. Det er forventningene. Det er tiden til flashbacks uten å få støtte og omsorg på det. Du er heller ingen fan av innleggelser, slik min behandler ei er. Selv om den personen ser at det har vært til hjelp for meg. Jeg vet at livet skal leves hjemme. Men hva er tilrådelig i en slik situasjon som jeg er i nå? 

Jeg er umåtelig sliten. Jeg kaver med stemmene og jeg føler meg rådvill, men også redd for veien jeg nå er utpå... Hva skal jeg gjøre? 

Mvh

 

Du skal så snart du treffer behandler opplyse om medisinforbruket ditt og hva du strever med i forhold til dette (konkret hvordan og hvorfor dette er vanskelig). Husk at målet er fremover, ikke bakover, ikke sidlengs, målet er fremover, og det krever at du satser, at du er modig nok til å fortelle at ok- her gikk jeg feil, jeg tullet meg inn i et skogholt MEN jeg vil på riktig vei igjen. Du har valget om du vil fortsette på sideveien, eller komme deg opp på hovedveien igjen med hjelp. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har tro på korte innleggelser som en time-out på 3-4 dager når det er som verst.

Ja, det skal gå oppover, men noen dager må en være fornøyd med å holde seg fast slik at det ikke går nedover.

[florista]

Jeg vil gjerne tilbake på hovedveien igjen. Men er livredd for at behandler vil tolke det som "pressmiddel" for innleggelse. 

Og utfordringen blir når jeg kommer hjem igjen. Det er den tiden jeg ikke makter. Da jeg tyr til dette. Er ganske aktiv men klarer ikke "hviletid" når jeg føler meg så utrygg? 

Nhd: hvor fort bør en slik innleggelse evnt komme?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis vi fortsetter på

Oppover, Stabilisere, Nedover.

Når du føler at du ikke klarer å stabilisere/holde nivået, men har betydelig risiko for å synke nedover, er tiden inne for å be om innleggelse.

[florista]

Tusen takk for svar. 

Da er kanskje tiden inne.