Livet er verdt å leve, tross alt

[emilie321]

For mange år siden var jeg mer innlagt på lukket avdeling enn ute. Nå har jeg ikke vært innlagt på noen år. Det føles godt.

Har delvis funnet ut hvordan jeg må leve for at jeg skal fungere best mulig. Jeg trenger aktivitet samtidig så trenger jeg mye ro (lite inntrykk) Trenger stabilitet og noen "bøyer" som jeg kan guide etter. Trenger å lære enda bedre å si JA til meg selv og nei til andre. Bli snill mot meg selv.

Greier i perioder å leve slik og da går alt bedre. Tåler tross alt mer idag enn før, så det går an.

Har vært i et gjørmehull en stund nå, men er på vei opp.  Holder på å reise meg igjen. Og det føles godt.

Såkalt normal kommer jeg aldri til å bli, men et leveverdig liv vil jeg si at jeg har. Og vet at jeg kan bli bedre hvis jeg fortsetter å kjempe.

Skriver dette for å vise andre at det kan gå oppover,  det går an. Ikke gi opp, fortsett å kjemp.  Husk de 3 T'er. Ting Tar Tid