Lei av at psykologen sammenligner oss

[jahvemerjeg]

 

Psykologen min har opplagt bestemt seg for å drive med mest mulig normalisering av livet mitt og det blir alt for mye.

En gang i tiden før jeg ble syk fungerte jeg det jeg vil kalle normalt ,jeg studerte, jobbet ,hadde barn og i den lille fritiden som var igjenn fant jeg på ting med venner.

Nå er jeg heldig vis jeg klarer å sette inn av oppvaskmaskinenog vaske et par maskiner tøy i løpet av dagen .Eller jeg kan være sosial vis jeg bør eller må et par timer så er jeg helt utslitt.

Men når jeg snakker med psykologen om disse problemene som faktisk plager meg mye, så kan hun si ting som ' ja jeg blir også sliten vis jeg har hatt besøk eller det er ikke alt husarbeidet jeg får gjort heller' 

Jeg vet hva det er å være frisk og nå har jeg Schizofreni, så med mindre hun har en psykom som min, så vet hun ikke hvordan jeg har det.

Jeg lurer virkelig på om hun har fått med seg hvor dårlig jeg fungerer når hun sier sånne ting ,eller om det bare er til å oppmuntring , det hjelper ikke meg til å føle meg bedre ihvertfall. 

Er denne ekstreme positiviteten normalt?hun er utlending så kanskje hun går glipp av mye av hva jeg sier ,hva vet jeg.

 

Jeg blir bare oppgitt og lei meg for det er vanskelig nok å bli forstått av familien og venner om jeg ikke i tillegg skal føle at psykologen ikke forstår.

 

 

[XbellaX]

20 minutter siden, jahvemerjeg skrev:

 

Psykologen min har opplagt bestemt seg for å drive med mest mulig normalisering av livet mitt og det blir alt for mye.

En gang i tiden før jeg ble syk fungerte jeg det jeg vil kalle normalt ,jeg studerte, jobbet ,hadde barn og i den lille fritiden som var igjenn fant jeg på ting med venner.

Nå er jeg heldig vis jeg klarer å sette inn av oppvaskmaskinenog vaske et par maskiner tøy i løpet av dagen .Eller jeg kan være sosial vis jeg bør eller må et par timer så er jeg helt utslitt.

Men når jeg snakker med psykologen om disse problemene som faktisk plager meg mye, så kan hun si ting som ' ja jeg blir også sliten vis jeg har hatt besøk eller det er ikke alt husarbeidet jeg får gjort heller' 

Jeg vet hva det er å være frisk og nå har jeg Schizofreni, så med mindre hun har en psykom som min, så vet hun ikke hvordan jeg har det.

Jeg lurer virkelig på om hun har fått med seg hvor dårlig jeg fungerer når hun sier sånne ting ,eller om det bare er til å oppmuntring , det hjelper ikke meg til å føle meg bedre ihvertfall. 

Er denne ekstreme positiviteten normalt?hun er utlending så kanskje hun går glipp av mye av hva jeg sier ,hva vet jeg.

 

Jeg blir bare oppgitt og lei meg for det er vanskelig nok å bli forstått av familien og venner om jeg ikke i tillegg skal føle at psykologen ikke forstår.

 

 

 

Det føyer seg trolig inn i rekken av velmenende fraser som veldig dessverre ofte blir feil. Det er mulig å på mange måter forstå en sykdom, (med det mener jeg hvordan sykdommen opptrer, hva slags konsekvenser den får for deg og livet ditt/ hvordan den rammer ikke kun deg men og de rundt deg) uten selv å ha diagnosen. For alt du vet kan hun ha nære pårørende med samme diagnose som deg. Men tilbake til det jeg startet med, jeg synes du skal spørre henne om -på hvilken måte mener hun at du kan bruke utsagnet hennes til å hjelpe deg selv, hva er hensikten med utsagnet hennes. Og når hun har svart synes jeg du skal fortelle hvordan hennes utsagn gjør at du blir usikker på om hun egentlig begriper hvor vanskelig du synes livet/hverdagen er.

 

[jahvemerjeg]

33 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Det føyer seg trolig inn i rekken av velmenende fraser som veldig dessverre ofte blir feil. Det er mulig å på mange måter forstå en sykdom, (med det mener jeg hvordan sykdommen opptrer, hva slags konsekvenser den får for deg og livet ditt/ hvordan den rammer ikke kun deg men og de rundt deg) uten selv å ha diagnosen. For alt du vet kan hun ha nære pårørende med samme diagnose som deg. Men tilbake til det jeg startet med, jeg synes du skal spørre henne om -på hvilken måte mener hun at du kan bruke utsagnet hennes til å hjelpe deg selv, hva er hensikten med utsagnet hennes. Og når hun har svart synes jeg du skal fortelle hvordan hennes utsagn gjør at du blir usikker på om hun egentlig begriper hvor vanskelig du synes livet/hverdagen er.

 

Ja du har nok rett i at jeg bør spør ,er så lei av å bli missforstått enten undervurdert eller overvurdert.Er ikke så flink til å spørre,blir bare oppgitt og så tier jeg stille.Er vel blitt sånn av mange år i psykiatrien der mye rart er blitt sagt og gjort.

I helga skjedde det mye sosialt som jeg ikke kunne unngå og resultatet for meg i dag er at jeg er så sliten at jeg ikke har gjort noe uten å kle på meg og dra til psykologen ellers har jeg bare ligget på sofaen hele dagen ,så sliten at jeg ikke orker verken tv eller å finne meg mat,men ikke får jeg sove heller.Kanskje jeg bør fortelle om det?  Men vil ikke virke for syk heller for da blir hun bare bekymret. 

 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, jahvemerjeg skrev:

Ja du har nok rett i at jeg bør spør ,er så lei av å bli missforstått enten undervurdert eller overvurdert.Er ikke så flink til å spørre,blir bare oppgitt og så tier jeg stille.Er vel blitt sånn av mange år i psykiatrien der mye rart er blitt sagt og gjort.

I helga skjedde det mye sosialt som jeg ikke kunne unngå og resultatet for meg i dag er at jeg er så sliten at jeg ikke har gjort noe uten å kle på meg og dra til psykologen ellers har jeg bare ligget på sofaen hele dagen ,så sliten at jeg ikke orker verken tv eller å finne meg mat,men ikke får jeg sove heller.Kanskje jeg bør fortelle om det?  Men vil ikke virke for syk heller for da blir hun bare bekymret. 

 

Jeg tenker at du forteller det sånn som det er. Poenget med å gå til lege/psykolog er jo at vedkommende skal hjelpe, og da må de jo nesten vite hvordan ståa er. Dersom man har store smerter i brystet, så går man ikke til fastlegen og bare nevner at man har litt stiv nakke. Hvordan i all verden skal fastlegen da klarer å få bukt med de virkelige problemene til pasienten? Hvorfor går man til psykolog egentlig - er det ikke for å få hjelp til det man virkelig sliter med?

Anonymkode: ef861...c57

[jahvemerjeg]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at du forteller det sånn som det er. Poenget med å gå til lege/psykolog er jo at vedkommende skal hjelpe, og da må de jo nesten vite hvordan ståa er. Dersom man har store smerter i brystet, så går man ikke til fastlegen og bare nevner at man har litt stiv nakke. Hvordan i all verden skal fastlegen da klarer å få bukt med de virkelige problemene til pasienten? Hvorfor går man til psykolog egentlig - er det ikke for å få hjelp til det man virkelig sliter med?

Anonymkode: ef861...c57

Jo jeg er enig i at det er viktig å være ærlig, men føler at psykologen også kan bli litt for mye bekymret ,og at hun tenker på problemene littfor mye og må ta opp ting i teamet og så må enda flere bruke tid på mine problemer. 

Og sykdommen min gjør at jeg har problemer med absolutt alt i livet , så det føles ut som bare en endeløs mengde problemer som står i kø for å løses. 

Men jeg prøver å gjøre alt det behandleren ønsker at jeg skal,begynnte på dagsenteret en dag i uka og det gikk fint en stund men så begynte de med noen organiserte aktiviteter og jeg klarer ikke å gjøre dem og få ikke hodet rundt det som skjer ,så da blir jeg hjemme,ikke fordi jeg vill men fordi jeg føler meg som en idiot .

[AnonymBruker]

17 timer siden, jahvemerjeg skrev:

Jo jeg er enig i at det er viktig å være ærlig, men føler at psykologen også kan bli litt for mye bekymret ,og at hun tenker på problemene littfor mye og må ta opp ting i teamet og så må enda flere bruke tid på mine problemer. 

Og sykdommen min gjør at jeg har problemer med absolutt alt i livet , så det føles ut som bare en endeløs mengde problemer som står i kø for å løses. 

Men jeg prøver å gjøre alt det behandleren ønsker at jeg skal,begynnte på dagsenteret en dag i uka og det gikk fint en stund men så begynte de med noen organiserte aktiviteter og jeg klarer ikke å gjøre dem og få ikke hodet rundt det som skjer ,så da blir jeg hjemme,ikke fordi jeg vill men fordi jeg føler meg som en idiot .

Jeg hadde vært åpen med psykologen, og ikke vært bekymret for at hun bekymrer seg. Det er jobben hennes, tross alt, og hun vet hvordan hun skal takle at pasientene har problemer. Hadde man ikke hatt problemer, hadde man jo ikke vært pasient der i utgangspunktet. For å få hjelp er det viktig at man tør å åpne seg. Snakk tydelig, om hun har problemer med å forstå norsken.

Anonymkode: fc8c7...061