NHD-når man vet men ikke vil

[aa-k-j]

Hvordan behandler man en pasient som selv vet h*n trenger medisiner, men slutter med de hele tiden fordi pasienten opplever for seg plagsomme bivirkninger og i tillegg glemmer å ta de. 3 innleggelser bak seg (2 akutt) pga suicidalitet og er emosjonell ustabil i perioder, har mye sinne inni seg som ikke kommer ut og er mye engstelig. Hører av og til stemmer (som ikke nødvendigvis er plagsomme) og får perioder med sterk rastløshet. Er dette en vanskelig pasient som ikke vet sitt beste eller er det bare uvitenhet? Hvordan skal man klare å hjelpe de som har det slik? 

[stjernestøv]

13 minutter siden, aa-k-j skrev:

Hvordan behandler man en pasient som selv vet h*n trenger medisiner, men slutter med de hele tiden fordi pasienten opplever for seg plagsomme bivirkninger og i tillegg glemmer å ta de. 3 innleggelser bak seg (2 akutt) pga suicidalitet og er emosjonell ustabil i perioder, har mye sinne inni seg som ikke kommer ut og er mye engstelig. Hører av og til stemmer (som ikke nødvendigvis er plagsomme) og får perioder med sterk rastløshet. Er dette en vanskelig pasient som ikke vet sitt beste eller er det bare uvitenhet? Hvordan skal man klare å hjelpe de som har det slik? 

Noen er vel håpløse og blir gitt opp, men det har jo kommet en lov nå der man kan velge vekk medisiner. Likevel kan man få hjelp. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, aa-k-j skrev:

Hvordan behandler man en pasient som selv vet h*n trenger medisiner, men slutter med de hele tiden fordi pasienten opplever for seg plagsomme bivirkninger og i tillegg glemmer å ta de. 3 innleggelser bak seg (2 akutt) pga suicidalitet og er emosjonell ustabil i perioder, har mye sinne inni seg som ikke kommer ut og er mye engstelig. Hører av og til stemmer (som ikke nødvendigvis er plagsomme) og får perioder med sterk rastløshet. Er dette en vanskelig pasient som ikke vet sitt beste eller er det bare uvitenhet? Hvordan skal man klare å hjelpe de som har det slik? 

Da er det på tide å gi mer ansvar for eget liv til pasienten. Alternativt etablere tvang dersom vilkårene skulle være tilstede. Noen ganger er det disse personene som blir surest fordi de ikke får hjelp fort nok når de vil ha det.

Anonymkode: a62ad...36f

[aa-k-j]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er det på tide å gi mer ansvar for eget liv til pasienten. Alternativt etablere tvang dersom vilkårene skulle være tilstede. Noen ganger er det disse personene som blir surest fordi de ikke får hjelp fort nok når de vil ha det.

Anonymkode: a62ad...36f

Litt vanskelig å gi mer ansvar til noen som har hatt alt ansvar for seg selv hele tiden (bortsett fra noen korte innleggelser der den ene var frivillig).

[AnonymBruker]

11 minutter siden, aa-k-j skrev:

Litt vanskelig å gi mer ansvar til noen som har hatt alt ansvar for seg selv hele tiden (bortsett fra noen korte innleggelser der den ene var frivillig).

Ditt valg om du vil ha det sånn eller ikke. Ditt liv, ditt ansvar.

Anonymkode: a62ad...36f

[Tandorini]

5 timer siden, aa-k-j skrev:

Hvordan behandler man en pasient som selv vet h*n trenger medisiner, men slutter med de hele tiden fordi pasienten opplever for seg plagsomme bivirkninger og i tillegg glemmer å ta de. 3 innleggelser bak seg (2 akutt) pga suicidalitet og er emosjonell ustabil i perioder, har mye sinne inni seg som ikke kommer ut og er mye engstelig. Hører av og til stemmer (som ikke nødvendigvis er plagsomme) og får perioder med sterk rastløshet. Er dette en vanskelig pasient som ikke vet sitt beste eller er det bare uvitenhet? Hvordan skal man klare å hjelpe de som har det slik? 

Det kommer litt an på. Om det er slik at du bevisst tar avgjørelsen om å seponere, om det er enkeltdoser du hopper over, om det er impulsivitet som gjør at du ikke tar dem (og at du dermed har ujevnt inntak).

Om det er at du glemmer, så vil en alarm på telefonen kunne være nyttig. Ha dosett/medisiner liggende fremme på kjøkkenbenken, og ha en ekstra dose i veska.

Om det er daglige kvaler om hvorvidt du vil ta dem, så kan det hjelpe at hjemmesykepleien bistår en periode, ved at de leverer ut enkeltdoser og er der mens du tar dem.

Om du trapper ned og seponerer, men ikke forteller det til legen, så kan avtale om jevnlige serumkonsentrasjonsmålinger være nyttig, for da vet du at legen og du er nødt til å ha en dialog.

Det kan hjelpe å lage et "skriv" til seg selv. Når du føler deg ved dine fulle fem og klarer å se nytten av medisiner, og hvorfor du ikke skal slutte, så skriv noe som du kan finne frem når tanker om seponering kommer.

I en periode hvor jeg selv følte mye ambivalens spesielt i forhold til ett medikament, så laget psykiateren og jeg en avtale. Det var ikke forbudt å redusere dosen, men jeg skulle si i fra om jeg gjorde det. Den avtalen gjorde vel egentlig at jeg bare tok medisinen, samtidig som jeg følte på friheten, at jeg ikke trengte å skjule det om jeg ønsket noe annet.