Ekspertsvar Hva er galt med samboeren min?

[AnonymBruker]

Først vil jeg bare si at jeg vet jeg er latterlig dumsnill og tilgivende. Men jeg lurer så inderlig på: hva er det som feiler min samboer?Nå vil jeg fortelle episoder av vårt 17 år lange samboerskap, det meste jeg vil fortelle om er negative ting( det er selvfølgelig en del positivt) men jeg vil fremheve det negative her. Vi ble sammen da jeg var nær 20 år, han er 10 år eldre. Da vi ble sammen hadde hans firma akkurat gått konkurs.Masse gjeld som følge.Gjeld som vokser, han arbeidsledig, masse gjeldsinnkrvninger, brev om tvangssalg i eiendeler+++( dette var jeg uviten om. Vi fikk barn. Fant så ut av all gjeld han hadde. Han nektet helt til jeg viste hva jeg hadde funnet. Reagerer med å bli sint, komme med bortforklaringer og unnskyldinger som er latterlig enkle å forstå er løgn. Viser ingen form for dårlig samvittighet. Jeg tilgir pga av barnet. Så skjer det en episode: det  mye dugg og fuktighet i leiligheten vi leier og det har kommet fuktskader i vinduskarmer. Gir beskjed til huseier som kontakter fagmann. Det ble fastlått at det skyldtes dårlig utlufting.samboer reagerer med å bli oppfarende og gå i forsvar, og nekter skyld.Blir som en umoden unge. Han beskylder fagpersonen for å beskylde oss for dette! Jeg må gripe inn for å unnskylde oppførselen hans. Et par mnd senere: barnet vårt bruker morsmelkerstatning, og vi kokte alltid flaskene etter bruk. Gryta med disse står( vet nå var dumt) på plata fast, hver kveld. Jeg våkner om morgenen av at samboer roper at vi må komme oss ut og at det brenner! Jeg tar barnet og løper ut, men skimter tykk svart røyk i leiligheten. Branndykkerene sa i ettertid at plata var varm, men bryteren var av!Komfyren var feilfri sa de som hadde undersøkt den. Jeg spør samboer om han hadde vært uheldig og glemt ut plata og skrudd den av etter han oppdaget røyken.Han nekter. Sier det må være komfyren og at de ikke alltid finner ut av feilen. Har spurt flere ganger , men han nekter. Det blir brudd, jeg klar ikke mer. Vi deler på samvær med barnet. Neste episode: han er desperat og har kjærlighetssorg, ringer meg full på nattetid og sier han vil hente barnet.jeg sier selvf. Nei!  En annen kveld  på fylla ønsker han  å ta livet sitt. Jeg blir aldri helt trygg på at han kan ta vare på barnet skikkelig og jeg begynner å komme på besøk hos han. Ting ser greit ut og barnet ser ut til å ha det godt. Så skjer det noe(alltid når jeg har barnet) Han er på fylla, jeg blir ringt av hans mor neste morgen som forteller at sønnen har havnet på sykehus etter å ha "falt" i sjøen.( en kamerat som kjørte han hjem den kvelden forteller at han hadde sagt han ville ta sitt liv)Jeg spør han, han nekter! Vil ikke snakke om det, blir sur. Jeg kommer sammen med han igjen( fordi jeg var redd for han, ønsket kontroll på mitt barn og savnet han på en rar og ambivalent måte). Ting er greit en stund. Men kort fortalt så skjer det jeg mener er simulering av ulykker 5 ganger til, havner på sykehus hver gang. (I fylla)Vet ikke om han tar turen dit selv, vet ingenting, men en gang til har han havnet i sjøen, en gang ranet, en gang besvimt( ambulansen hentet han) en gang på kollegatur med danskebåten(besvimt) i alle disse tilfellene har jeg ikke fått tak i han på tlf., ikke hørt noe fra han. Jeg, har ring til sykehuset. Ikke vil han prate om det, blir sur, nekter for å ha simulert. Jeg er så duuum at jeg fortsetter dette forholdet, selv om jeg er blitt et vrak selv omtrent. Det var også to meget spesielle episoder som skjedde helt i starten av forholdet, før vi fikk barnet: jeg var skikkelig full, vi deler seng, jeg spør han om vi hadde sex, dagen derpå, han svarer ja. Men jeg har klærne på når jeg våkner, husker egentlig ingenting av det, bare en fjern fornemmelse. Rart! Andre episode: vi deler seng,halvsover, han tar "den" inn forsiktig. Vi ligger i skje, ingen sier noe. Jeg tenker at han kanskje tror jeg sover.. Jeg lager noen svake snorkelyder, han fortsetter forsiktig. Så stopper han. Jeg spør om han hadde sex med meg mens han trodde jeg sov, han svarer at han trodde jeg var våken og har ikke hørt snorkelyder.Han hører dårlig og det vet jeg er sant. Så jeg tenkte det hele var en misforståelse. Vi har utenom alle disse episodene hatt et så godt som mulig forhold. Jeg har vært veldig tolerant fordi jeg vet han har blitt utsatt for en svært vanskelig oppvekst med en far som begikk selvmord da samboer var 6 år. Moren har paranoid pf. Og fortalt sønnen sin at han var uønsket barn, udugelig, ødela for hennes liv, kritisert for alt han gjorde fra han var et lite barn til Pr.dags dato. Hun har satt alle søsknene opp mot hverandre og det er nesten ingen kontakt mellom familiemedlemmene. Dette unnskylder ikke hans oppførsel, men jeg har på en måte synes forferdelig synd på han. Jeg har lurt mange ganger på om han er psykopat, og det som stemmer er all løgn, ansvarsløshet, og temperament. Men han har aldri sagt et nedsettende ord til meg gjennom alle disse årene. Han har hjulpet meg og min (uvitende)familie utrolig mye med hyttearbeid og alt de har bedt om hjelp til, har han stilt opp for med en gang. Han er kjempesnill med gutten, og følger han opp i alt. Han har aldri vært sjalu og sier ofte at jeg må gå ut med venner å kose meg. De siste 7 årene har han modnet en del og viser ikke den tidligere ustabile atferden. Han er mer åpen og virker mer trygg med å fortelle om seg og sitt liv. Han betaler regninger og viser kvitteringene til meg(jeg forlanger det) Men han har aldri innrømmet at han har simulert disse "ulykkene" og jeg tror aldri jeg vil få et svar på det. Men jeg glemmer det ikke, det ligger å skurrer der. Men hvordan kan han plutselig ha blitt tilsynelatende normal de siste 7 årene? Jeg lever i dag med et elsk og hat i meg for denne mannen. Jeg vet jeg har godtatt så altfor mye, men jeg klar ikke gå. Jeg har med dette brevet et inderlig ønske om å få et slags svar- hva er det som var/er galt med min samboer??

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 28fef...d3d

[Gjest Gargamel]

Jeg tror det er få her som tør å sette en diagnose. Kanskje nhd. Jeg tør påstå han burde hatt en diagnose etter alle de simulerte ulykkene.

Han har altså vært normal i 7 år etter å ha gjort så mye rart før. Hva det enn er så har han blitt bedre. Jeg vil ikke si at du må gå, eller er dum som ikke gå, men det hadde nok vært lettere om han kunne innrømt at han har/hadde et problem. 

[AnonymBruker]

Problemet med slike innlegg er at man ikke får vite hvordan ts selv er og oppfører seg. Skal vedde for at også hun har en del svin på skogen i form av rar og/eller dårlig oppførsel. Blir så dumt, synes jeg, å finkjemme partneren for feil og ønske diagnose på vedkommende, når man selv garantert er full av feil og mangler!

Anonymkode: 4d601...d8d

[Lillemus]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har med dette brevet et inderlig ønske om å få et slags svar- hva er det som var/er galt med min samboer??

Anonymkode: 28fef...d3d

Jeg får inntrykk av at alt dette har skjedd i fylla? Har han sluttet å drikke? I så fall ligger vel løsningen der? Han tåler ikke å drikke, da finner han på mye rart som ikke vil innrømme i etterkant? Men om han har oppført seg normalt og dere har hatt det bra de siste 7 årene skjønner jeg ikke helt hvorfor du drar frem dette nå, så lenge etterpå?

[Naivja]

Den 21. september 2016 at 20.01, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg bare si at jeg vet jeg er latterlig dumsnill og tilgivende. Men jeg lurer så inderlig på: hva er det som feiler min samboer?Nå vil jeg fortelle episoder av vårt 17 år lange samboerskap, det meste jeg vil fortelle om er negative ting( det er selvfølgelig en del positivt) men jeg vil fremheve det negative her. Vi ble sammen da jeg var nær 20 år, han er 10 år eldre. Da vi ble sammen hadde hans firma akkurat gått konkurs.Masse gjeld som følge.Gjeld som vokser, han arbeidsledig, masse gjeldsinnkrvninger, brev om tvangssalg i eiendeler+++( dette var jeg uviten om. Vi fikk barn. Fant så ut av all gjeld han hadde. Han nektet helt til jeg viste hva jeg hadde funnet. Reagerer med å bli sint, komme med bortforklaringer og unnskyldinger som er latterlig enkle å forstå er løgn. Viser ingen form for dårlig samvittighet. Jeg tilgir pga av barnet. Så skjer det en episode: det  mye dugg og fuktighet i leiligheten vi leier og det har kommet fuktskader i vinduskarmer. Gir beskjed til huseier som kontakter fagmann. Det ble fastlått at det skyldtes dårlig utlufting.samboer reagerer med å bli oppfarende og gå i forsvar, og nekter skyld.Blir som en umoden unge. Han beskylder fagpersonen for å beskylde oss for dette! Jeg må gripe inn for å unnskylde oppførselen hans. Et par mnd senere: barnet vårt bruker morsmelkerstatning, og vi kokte alltid flaskene etter bruk. Gryta med disse står( vet nå var dumt) på plata fast, hver kveld. Jeg våkner om morgenen av at samboer roper at vi må komme oss ut og at det brenner! Jeg tar barnet og løper ut, men skimter tykk svart røyk i leiligheten. Branndykkerene sa i ettertid at plata var varm, men bryteren var av!Komfyren var feilfri sa de som hadde undersøkt den. Jeg spør samboer om han hadde vært uheldig og glemt ut plata og skrudd den av etter han oppdaget røyken.Han nekter. Sier det må være komfyren og at de ikke alltid finner ut av feilen. Har spurt flere ganger , men han nekter. Det blir brudd, jeg klar ikke mer. Vi deler på samvær med barnet. Neste episode: han er desperat og har kjærlighetssorg, ringer meg full på nattetid og sier han vil hente barnet.jeg sier selvf. Nei!  En annen kveld  på fylla ønsker han  å ta livet sitt. Jeg blir aldri helt trygg på at han kan ta vare på barnet skikkelig og jeg begynner å komme på besøk hos han. Ting ser greit ut og barnet ser ut til å ha det godt. Så skjer det noe(alltid når jeg har barnet) Han er på fylla, jeg blir ringt av hans mor neste morgen som forteller at sønnen har havnet på sykehus etter å ha "falt" i sjøen.( en kamerat som kjørte han hjem den kvelden forteller at han hadde sagt han ville ta sitt liv)Jeg spør han, han nekter! Vil ikke snakke om det, blir sur. Jeg kommer sammen med han igjen( fordi jeg var redd for han, ønsket kontroll på mitt barn og savnet han på en rar og ambivalent måte). Ting er greit en stund. Men kort fortalt så skjer det jeg mener er simulering av ulykker 5 ganger til, havner på sykehus hver gang. (I fylla)Vet ikke om han tar turen dit selv, vet ingenting, men en gang til har han havnet i sjøen, en gang ranet, en gang besvimt( ambulansen hentet han) en gang på kollegatur med danskebåten(besvimt) i alle disse tilfellene har jeg ikke fått tak i han på tlf., ikke hørt noe fra han. Jeg, har ring til sykehuset. Ikke vil han prate om det, blir sur, nekter for å ha simulert. Jeg er så duuum at jeg fortsetter dette forholdet, selv om jeg er blitt et vrak selv omtrent. Det var også to meget spesielle episoder som skjedde helt i starten av forholdet, før vi fikk barnet: jeg var skikkelig full, vi deler seng, jeg spør han om vi hadde sex, dagen derpå, han svarer ja. Men jeg har klærne på når jeg våkner, husker egentlig ingenting av det, bare en fjern fornemmelse. Rart! Andre episode: vi deler seng,halvsover, han tar "den" inn forsiktig. Vi ligger i skje, ingen sier noe. Jeg tenker at han kanskje tror jeg sover.. Jeg lager noen svake snorkelyder, han fortsetter forsiktig. Så stopper han. Jeg spør om han hadde sex med meg mens han trodde jeg sov, han svarer at han trodde jeg var våken og har ikke hørt snorkelyder.Han hører dårlig og det vet jeg er sant. Så jeg tenkte det hele var en misforståelse. Vi har utenom alle disse episodene hatt et så godt som mulig forhold. Jeg har vært veldig tolerant fordi jeg vet han har blitt utsatt for en svært vanskelig oppvekst med en far som begikk selvmord da samboer var 6 år. Moren har paranoid pf. Og fortalt sønnen sin at han var uønsket barn, udugelig, ødela for hennes liv, kritisert for alt han gjorde fra han var et lite barn til Pr.dags dato. Hun har satt alle søsknene opp mot hverandre og det er nesten ingen kontakt mellom familiemedlemmene. Dette unnskylder ikke hans oppførsel, men jeg har på en måte synes forferdelig synd på han. Jeg har lurt mange ganger på om han er psykopat, og det som stemmer er all løgn, ansvarsløshet, og temperament. Men han har aldri sagt et nedsettende ord til meg gjennom alle disse årene. Han har hjulpet meg og min (uvitende)familie utrolig mye med hyttearbeid og alt de har bedt om hjelp til, har han stilt opp for med en gang. Han er kjempesnill med gutten, og følger han opp i alt. Han har aldri vært sjalu og sier ofte at jeg må gå ut med venner å kose meg. De siste 7 årene har han modnet en del og viser ikke den tidligere ustabile atferden. Han er mer åpen og virker mer trygg med å fortelle om seg og sitt liv. Han betaler regninger og viser kvitteringene til meg(jeg forlanger det) Men han har aldri innrømmet at han har simulert disse "ulykkene" og jeg tror aldri jeg vil få et svar på det. Men jeg glemmer det ikke, det ligger å skurrer der. Men hvordan kan han plutselig ha blitt tilsynelatende normal de siste 7 årene? Jeg lever i dag med et elsk og hat i meg for denne mannen. Jeg vet jeg har godtatt så altfor mye, men jeg klar ikke gå. Jeg har med dette brevet et inderlig ønske om å få et slags svar- hva er det som var/er galt med min samboer??

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 28fef...d3d

 Ja, hadde vært flott hvis nhd kunne kommet med noe, men setter pris på alle synspunkter/erfaringer  fra alle.

 

Takk for svar:-)

15 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg tror det er få her som tør å sette en diagnose. Kanskje nhd. Jeg tør påstå han burde hatt en diagnose etter alle de simulerte ulykkene.

Han har altså vært normal i 7 år etter å ha gjort så mye rart før. Hva det enn er så har han blitt bedre. Jeg vil ikke si at du må gå, eller er dum som ikke gå, men det hadde nok vært lettere om han kunne innrømt at han har/hadde et problem. 

 

15 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg tror det er få her som tør å sette en diagnose. Kanskje nhd. Jeg tør påstå han burde hatt en diagnose etter alle de simulerte ulykkene.

Han har altså vært normal i 7 år etter å ha gjort så mye rart før. Hva det enn er så har han blitt bedre. Jeg vil ikke si at du må gå, eller er dum som ikke gå, men det hadde nok vært lettere om han kunne innrømt at han har/hadde et problem. 

 

Endret 22. september 2016 av Naivja

[Naivja]

Er ny her inne, så vet ikke helt hvordan jeg svarer den enkelte. Tror jeg svarte meg selv nettopp:/ men uansett takk så mye for svarene! Vil bare få frem at intensjonen med dette innlegget ikke var å "sverte" samboer. Har bare følt meg så ensom med alt som har skjedd gjennom tidene og har ikke tørd å prate med folk om dette. Selv om han er mye bedre nå, har jeg likevel ikke klart å bli helt trygg. Jeg ønsker mest av alt å få dette til å fungere. Blir veldig glad for alt jeg får av tilbakemeldinger

[Trine]

15 minutter siden, Naivja skrev:

Er ny her inne, så vet ikke helt hvordan jeg svarer den enkelte. Tror jeg svarte meg selv nettopp:/ men uansett takk så mye for svarene! Vil bare få frem at intensjonen med dette innlegget ikke var å "sverte" samboer. Har bare følt meg så ensom med alt som har skjedd gjennom tidene og har ikke tørd å prate med folk om dette. Selv om han er mye bedre nå, har jeg likevel ikke klart å bli helt trygg. Jeg ønsker mest av alt å få dette til å fungere. Blir veldig glad for alt jeg får av tilbakemeldinger

Velkommen

For å svare på ett innlegg trykker du bare på "svar på innlegget" som står rett under det innlegget du ønsker å svare på. Vil du svare på flere innlegg i ett og samme innlegg så trykker du på "+", da får du opp "svar på x innlegg (x=det antallet du har trykket + på).

Sånn, det var alt jeg kunne bidra med i denne tråden

[Naivja]

14 timer siden, Trine skrev:

Velkommen

For å svare på ett innlegg trykker du bare på "svar på innlegget" som står rett under det innlegget du ønsker å svare på. Vil du svare på flere innlegg i ett og samme innlegg så trykker du på "+", da får du opp "svar på x innlegg (x=det antallet du har trykket + på).

Sånn, det var alt jeg kunne bidra med i denne tråden

Takk så mye for hjelpe!:)

[ISW]

14 timer siden, Naivja skrev:

Er ny her inne, så vet ikke helt hvordan jeg svarer den enkelte. Tror jeg svarte meg selv nettopp:/ men uansett takk så mye for svarene! Vil bare få frem at intensjonen med dette innlegget ikke var å "sverte" samboer. Har bare følt meg så ensom med alt som har skjedd gjennom tidene og har ikke tørd å prate med folk om dette. Selv om han er mye bedre nå, har jeg likevel ikke klart å bli helt trygg. Jeg ønsker mest av alt å få dette til å fungere. Blir veldig glad for alt jeg får av tilbakemeldinger

Jeg har lest innlegget ditt mange ganger, og er egentlig skikkelig i tvil.

Jeg kan selvfølgelig ikke stille diagnoser, men jeg tror:

- At "ulykkene" er simulerte. Hvilket i så fall er tegn på alvorlig sykdom. Uten at jeg egentlig vet hvilken sykdom det i så fall er snakk om, men at noe er riv ruskende galt hvis man gjør noe sånt, er helt åpenbart.

- At du er noe usikker på deg selv og av den grunn lettere finner deg i rare ting fra hans side. Men jeg opplever også rimelig mye umodenhet fra han, spesielt til å være 10 år eldre enn deg. Det er mildt sagt umodent, og rimelig sykt, å simulere en ulykke eller et selvmordsforsøk når livet går han imot.

- At dette er sider ved han som du alltid kommer til å plages med, i perioder. Jeg ville tatt en meget grundig vurdering, hvis jeg var deg, om dette er noe du ønsker å bli værende i.

 

[Naivja]

3 timer siden, issomethingwrong skrev:

Jeg har lest innlegget ditt mange ganger, og er egentlig skikkelig i tvil.

Jeg kan selvfølgelig ikke stille diagnoser, men jeg tror:

- At "ulykkene" er simulerte. Hvilket i så fall er tegn på alvorlig sykdom. Uten at jeg egentlig vet hvilken sykdom det i så fall er snakk om, men at noe er riv ruskende galt hvis man gjør noe sånt, er helt åpenbart.

- At du er noe usikker på deg selv og av den grunn lettere finner deg i rare ting fra hans side. Men jeg opplever også rimelig mye umodenhet fra han, spesielt til å være 10 år eldre enn deg. Det er mildt sagt umodent, og rimelig sykt, å simulere en ulykke eller et selvmordsforsøk når livet går han imot.

- At dette er sider ved han som du alltid kommer til å plages med, i perioder. Jeg ville tatt en meget grundig vurdering, hvis jeg var deg, om dette er noe du ønsker å bli værende i.

 

Takk for at du har lest innlegget så nøye! Ja, det er virkelig umodent og rimelig sykt. Hadde han bare fortalt meg hvorfor hadde ting vært så mye lettere å forstå. Jeg vet jo ikke med hundre prosent at han har simulert.  Men jeg antar at å ha så mye uflaks er rimelig uvanlig. Jeg er enig i at jeg burde vurdert om det er noe jeg vil bli i, og det har jeg mange ganger vurdert, men noe stopper meg. Det er vel at jeg har sterke følelser for han selv med alt han har funnet på. Han har per i dag oppført seg temmelig normalt og er ikke lenger særlig umoden, men jeg det sitter jo i meg fremdeles at han gjorde alle disse tingene. Jeg er av den typen som kverner helt til jeg får "svar" et svar som lar meg forstå.  

[ISW]

29 minutter siden, Naivja skrev:

Takk for at du har lest innlegget så nøye! Ja, det er virkelig umodent og rimelig sykt. Hadde han bare fortalt meg hvorfor hadde ting vært så mye lettere å forstå. Jeg vet jo ikke med hundre prosent at han har simulert.  Men jeg antar at å ha så mye uflaks er rimelig uvanlig. Jeg er enig i at jeg burde vurdert om det er noe jeg vil bli i, og det har jeg mange ganger vurdert, men noe stopper meg. Det er vel at jeg har sterke følelser for han selv med alt han har funnet på. Han har per i dag oppført seg temmelig normalt og er ikke lenger særlig umoden, men jeg det sitter jo i meg fremdeles at han gjorde alle disse tingene. Jeg er av den typen som kverner helt til jeg får "svar" et svar som lar meg forstå.  

Iblant tenker jeg at man må sette foten ned for hva man skal forstå. Jeg skjønner at du leter etter en forklaring som skal legitimere hans handlinger eller gjøre det mindre sykt, fordi du leter etter grunner til å forsvare ovenfor deg selv å stå i dette.

Men slike handlinger er så syke at det egentlig ikke er så mye å forstå. Man kan spørre en drapsmann om "hvorfor drepte du et uskyldig menneske" men uavhengig av forklaring og motiv så er det en utilgivelig handling.

Jeg tenker at dersom du skal bli i dette så må du bare legge 100% bak deg det som har skjedd tidligere. Tror nok få bare blir friske av seg selv, så muligens kommer dette tilbake i en vanskeligere livssituasjon, men som sagt, velger du å stå i det må du bare velge å tro at han er ferdig med det. Selv hadde jeg ikke greid det - men vi er alle ulike.

[Naivja]

3 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Iblant tenker jeg at man må sette foten ned for hva man skal forstå. Jeg skjønner at du leter etter en forklaring som skal legitimere hans handlinger eller gjøre det mindre sykt, fordi du leter etter grunner til å forsvare ovenfor deg selv å stå i dette.

Men slike handlinger er så syke at det egentlig ikke er så mye å forstå. Man kan spørre en drapsmann om "hvorfor drepte du et uskyldig menneske" men uavhengig av forklaring og motiv så er det en utilgivelig handling.

Jeg tenker at dersom du skal bli i dette så må du bare legge 100% bak deg det som har skjedd tidligere. Tror nok få bare blir friske av seg selv, så muligens kommer dette tilbake i en vanskeligere livssituasjon, men som sagt, velger du å stå i det må du bare velge å tro at han er ferdig med det. Selv hadde jeg ikke greid det - men vi er alle ulike.

Det du skriver i de første 2 linjene er akkurat slik jeg tenker og føler.

Jeg tenker også at disse tingene kan dukke opp igjen, slik du sier. Men jeg er under tvil, siden han er på en helt annen måte nå. Må innrømme at jeg fikk litt angst nå, mye faktisk! 

Egentlig burde jeg ikke greid det, men har av en eller annen grunn "greid "det like vel

 

takk igjen! Glemte forresten å nevne at i en av episodene fikk han brev fra sykehuset om alkohol toksis, 2.4 promille, men det er nok som du sier bare unnskyldninger til meg selv

[Gjest Gargamel]

47 minutter siden, Naivja skrev:

Han har per i dag oppført seg temmelig normalt og er ikke lenger særlig umoden, men jeg det sitter jo i meg fremdeles at han gjorde alle disse tingene. Jeg er av den typen som kverner helt til jeg får "svar" et svar som lar meg forstå.  

Jeg tror ikke du blir så mye klokere av å kverne 7 år til. Du må nesten bestemme deg for å legge det bak deg, eller gå.

Jeg synes det er rart du holdt ut den gangen, men hvorfor trekker du det frem nå når han har oppført seg normalt i 7 år? Ser du etter grunner for å gjøre det slutt?

[ISW]

1 time siden, Naivja skrev:

Det du skriver i de første 2 linjene er akkurat slik jeg tenker og føler.

Jeg tenker også at disse tingene kan dukke opp igjen, slik du sier. Men jeg er under tvil, siden han er på en helt annen måte nå. Må innrømme at jeg fikk litt angst nå, mye faktisk! 

Egentlig burde jeg ikke greid det, men har av en eller annen grunn "greid "det like vel

 

takk igjen! Glemte forresten å nevne at i en av episodene fikk han brev fra sykehuset om alkohol toksis, 2.4 promille, men det er nok som du sier bare unnskyldninger til meg selv

Det var ikke min intensjon å gi deg angst. Men det er jo klart at dette er noe du selv også reflekterer over, ref innlegget du skrev.

Må si at jeg er litt "splittet" i mine tanker om dette. På den ene siden mener jeg vel at slik oppførsel er så utilgivelig og syk at det ikke er noe grunnlag for å bli -uansett. På en annen side skjønner jeg jo at dere på en måte har det bra, og det er lenge siden.

Men jeg står litt sterkest på førstnevnte. En som har gjort slikt mange ganger kan gjøre det igjen, med mindre det foreligger helt klare bevis for bedring (f.eks langvarig og vellykket behandling). 

[Gjest Kanuttius]

Hva om han har mottatt behandling uten at du vet det? Han kan ha hatt samtaler I arbeidstiden. Kan han skamme seg over hva som har skjedd (dengang og nå)? Jeg kan forstå skam. Kan han ha fått medisiner som du ikke vet? Jeg må bare spørre for jeg har ett familiemedlem som tar AD i smug og har hjerteinfarkt (med full utrykning) stadig vekk. Vi vet jo det er angst men han skjulte det i mange år for oss.

[Naivja]

11 timer siden, BamseLiten skrev:

Hva om han har mottatt behandling uten at du vet det? Han kan ha hatt samtaler I arbeidstiden. Kan han skamme seg over hva som har skjedd (dengang og nå)? Jeg kan forstå skam. Kan han ha fått medisiner som du ikke vet? Jeg må bare spørre for jeg har ett familiemedlem som tar AD i smug og har hjerteinfarkt (med full utrykning) stadig vekk. Vi vet jo det er angst men han skjulte det i mange år for oss.

Han kan ha fått behandling uten at jeg er klar over det, ikke lett å vite. Han er en person som ikke liker å prate om sine innerste følelser. Det lille han har sagt i ettertid av episodene er helst at han har vært veldig full. Han har ikke hatt lyst å prate om det. Han har sagt unnskyld (dette etter mange år)og at han forstår at jeg har blitt redd. Men han har ikke innrømmet hvorfor. Når det gjelder gjelden han holdt skjult har han sagt det var av skam og redsel for å miste meg. Alt dette etter uthaling og press fra min side. Jeg tror han har veldig liten selvforståelse. Etter å ha lest en del rundt, stemmer masse av bordorline pf. Men han har ikke alle de svingningene i humøret. Jeg tror innerst inne at han skjuler det av skam

takk så mye for tilbakemelding

[Naivja]

17 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg tror ikke du blir så mye klokere av å kverne 7 år til. Du må nesten bestemme deg for å legge det bak deg, eller gå.

Jeg synes det er rart du holdt ut den gangen, men hvorfor trekker du det frem nå når han har oppført seg normalt i 7 år? Ser du etter grunner for å gjøre det slutt?

Nei, det er nok sant. Jeg må ta en beslutning.  Takk

[ISW]

11 minutter siden, Naivja skrev:

Han kan ha fått behandling uten at jeg er klar over det, ikke lett å vite. Han er en person som ikke liker å prate om sine innerste følelser. Det lille han har sagt i ettertid av episodene er helst at han har vært veldig full. Han har ikke hatt lyst å prate om det. Han har sagt unnskyld (dette etter mange år)og at han forstår at jeg har blitt redd. Men han har ikke innrømmet hvorfor. Når det gjelder gjelden han holdt skjult har han sagt det var av skam og redsel for å miste meg. Alt dette etter uthaling og press fra min side. Jeg tror han har veldig liten selvforståelse. Etter å ha lest en del rundt, stemmer masse av bordorline pf. Men han har ikke alle de svingningene i humøret. Jeg tror innerst inne at han skjuler det av skam

takk så mye for tilbakemelding

Tror ikke det er borderline, selv om det ikke er helt utenkelig. 

[AnonymBruker]

Den ‎21‎.‎09‎.‎2016 at 20.01, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg bare si at jeg vet jeg er latterlig dumsnill og tilgivende. Men jeg lurer så inderlig på: hva er det som feiler min samboer?Nå vil jeg fortelle episoder av vårt 17 år lange samboerskap, det meste jeg vil fortelle om er negative ting( det er selvfølgelig en del positivt) men jeg vil fremheve det negative her. Vi ble sammen da jeg var nær 20 år, han er 10 år eldre. Da vi ble sammen hadde hans firma akkurat gått konkurs.Masse gjeld som følge.Gjeld som vokser, han arbeidsledig, masse gjeldsinnkrvninger, brev om tvangssalg i eiendeler+++( dette var jeg uviten om. Vi fikk barn. Fant så ut av all gjeld han hadde. Han nektet helt til jeg viste hva jeg hadde funnet. Reagerer med å bli sint, komme med bortforklaringer og unnskyldinger som er latterlig enkle å forstå er løgn. Viser ingen form for dårlig samvittighet. Jeg tilgir pga av barnet. Så skjer det en episode: det  mye dugg og fuktighet i leiligheten vi leier og det har kommet fuktskader i vinduskarmer. Gir beskjed til huseier som kontakter fagmann. Det ble fastlått at det skyldtes dårlig utlufting.samboer reagerer med å bli oppfarende og gå i forsvar, og nekter skyld.Blir som en umoden unge. Han beskylder fagpersonen for å beskylde oss for dette! Jeg må gripe inn for å unnskylde oppførselen hans. Et par mnd senere: barnet vårt bruker morsmelkerstatning, og vi kokte alltid flaskene etter bruk. Gryta med disse står( vet nå var dumt) på plata fast, hver kveld. Jeg våkner om morgenen av at samboer roper at vi må komme oss ut og at det brenner! Jeg tar barnet og løper ut, men skimter tykk svart røyk i leiligheten. Branndykkerene sa i ettertid at plata var varm, men bryteren var av!Komfyren var feilfri sa de som hadde undersøkt den. Jeg spør samboer om han hadde vært uheldig og glemt ut plata og skrudd den av etter han oppdaget røyken.Han nekter. Sier det må være komfyren og at de ikke alltid finner ut av feilen. Har spurt flere ganger , men han nekter. Det blir brudd, jeg klar ikke mer. Vi deler på samvær med barnet. Neste episode: han er desperat og har kjærlighetssorg, ringer meg full på nattetid og sier han vil hente barnet.jeg sier selvf. Nei!  En annen kveld  på fylla ønsker han  å ta livet sitt. Jeg blir aldri helt trygg på at han kan ta vare på barnet skikkelig og jeg begynner å komme på besøk hos han. Ting ser greit ut og barnet ser ut til å ha det godt. Så skjer det noe(alltid når jeg har barnet) Han er på fylla, jeg blir ringt av hans mor neste morgen som forteller at sønnen har havnet på sykehus etter å ha "falt" i sjøen.( en kamerat som kjørte han hjem den kvelden forteller at han hadde sagt han ville ta sitt liv)Jeg spør han, han nekter! Vil ikke snakke om det, blir sur. Jeg kommer sammen med han igjen( fordi jeg var redd for han, ønsket kontroll på mitt barn og savnet han på en rar og ambivalent måte). Ting er greit en stund. Men kort fortalt så skjer det jeg mener er simulering av ulykker 5 ganger til, havner på sykehus hver gang. (I fylla)Vet ikke om han tar turen dit selv, vet ingenting, men en gang til har han havnet i sjøen, en gang ranet, en gang besvimt( ambulansen hentet han) en gang på kollegatur med danskebåten(besvimt) i alle disse tilfellene har jeg ikke fått tak i han på tlf., ikke hørt noe fra han. Jeg, har ring til sykehuset. Ikke vil han prate om det, blir sur, nekter for å ha simulert. Jeg er så duuum at jeg fortsetter dette forholdet, selv om jeg er blitt et vrak selv omtrent. Det var også to meget spesielle episoder som skjedde helt i starten av forholdet, før vi fikk barnet: jeg var skikkelig full, vi deler seng, jeg spør han om vi hadde sex, dagen derpå, han svarer ja. Men jeg har klærne på når jeg våkner, husker egentlig ingenting av det, bare en fjern fornemmelse. Rart! Andre episode: vi deler seng,halvsover, han tar "den" inn forsiktig. Vi ligger i skje, ingen sier noe. Jeg tenker at han kanskje tror jeg sover.. Jeg lager noen svake snorkelyder, han fortsetter forsiktig. Så stopper han. Jeg spør om han hadde sex med meg mens han trodde jeg sov, han svarer at han trodde jeg var våken og har ikke hørt snorkelyder.Han hører dårlig og det vet jeg er sant. Så jeg tenkte det hele var en misforståelse. Vi har utenom alle disse episodene hatt et så godt som mulig forhold. Jeg har vært veldig tolerant fordi jeg vet han har blitt utsatt for en svært vanskelig oppvekst med en far som begikk selvmord da samboer var 6 år. Moren har paranoid pf. Og fortalt sønnen sin at han var uønsket barn, udugelig, ødela for hennes liv, kritisert for alt han gjorde fra han var et lite barn til Pr.dags dato. Hun har satt alle søsknene opp mot hverandre og det er nesten ingen kontakt mellom familiemedlemmene. Dette unnskylder ikke hans oppførsel, men jeg har på en måte synes forferdelig synd på han. Jeg har lurt mange ganger på om han er psykopat, og det som stemmer er all løgn, ansvarsløshet, og temperament. Men han har aldri sagt et nedsettende ord til meg gjennom alle disse årene. Han har hjulpet meg og min (uvitende)familie utrolig mye med hyttearbeid og alt de har bedt om hjelp til, har han stilt opp for med en gang. Han er kjempesnill med gutten, og følger han opp i alt. Han har aldri vært sjalu og sier ofte at jeg må gå ut med venner å kose meg. De siste 7 årene har han modnet en del og viser ikke den tidligere ustabile atferden. Han er mer åpen og virker mer trygg med å fortelle om seg og sitt liv. Han betaler regninger og viser kvitteringene til meg(jeg forlanger det) Men han har aldri innrømmet at han har simulert disse "ulykkene" og jeg tror aldri jeg vil få et svar på det. Men jeg glemmer det ikke, det ligger å skurrer der. Men hvordan kan han plutselig ha blitt tilsynelatende normal de siste 7 årene? Jeg lever i dag med et elsk og hat i meg for denne mannen. Jeg vet jeg har godtatt så altfor mye, men jeg klar ikke gå. Jeg har med dette brevet et inderlig ønske om å få et slags svar- hva er det som var/er galt med min samboer??

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 28fef...d3d

Høres ut som en fyr som var ganske umoden og tålte alkohol dårlig, og som senere har modnes og klart seg godt.

Skjønner ikke hvorfor du ønsker å diagnostisere dette nå, og heller ikke hvorfor du insisterer på at ulykkene var simulerte og ikke resultat av fyllerør.

Episoden du beskriver med snorkelydene er det vel han som oppfattet riktig og ikke du. Du var jo våken.

Anonymkode: 9bc8a...cf8

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener det er rimelig klart at han har en personlighetsforstyrrelse med ustabile og antisosiale trekk. Dette er en umodenhet som sannsynligvis skyldes en vanskelig oppvekst. Heldigvis synes det som om det har skjedd en senmodning hos han der voksne trekk utvikles i meget godt voksen alder. Mye av dette kan han nok takke deg for :-)