Behandling og motivasjon

[Fionys]

Nå har jeg gått til behandling i ca. et år og sliter litt med å finne motivasjon til å fortsett. Motivasjon min har vært og er fremdeles at jeg ønsker å lære mer om kompleks ptsd for å få en bedre forståelse av mine reaksjoner og hvordan takle de på en god måte. De siste månedene så har jeg blitt bedre, men samtidig så har jeg fått angst for alt som har med behandling å gjøre. Jeg får litt små panikk over at noen vet så mye om meg og jeg føler meg sårbar. Det er slitsomt og tøft å gå til behandling og hele tiden gi av seg selv, når man aller helst kunne tenkt seg å stenge alt inne. Jeg ønsker ikke å gi opp og prøver å holde motivasjon oppe, men det har blitt vanskeligere etter at det har begynt å bli skummelt å dra til behandler.

Hvordan klare å holde motivasjon oppe? Hva gjør dere for å holde motivasjon oppe? Trenger noen gode råd for jeg vil ikke gi oppe nå som noe har blitt bedre.

 

[AnonymBruker]

Kanskje ei pause med rom for refleksjon kan være riktig?

Anonymkode: 8dc2c...f15

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med motivasjon ganske lenge. Har egentlig tenkt så mye på døden at jeg har lurt på om det er noe poeng i det hele tatt. Det er fælt å si, men jeg har hatt mye mer lyst til å bare sove meg igjennom alt. Det som har hjulpet meg er å tenke om 45 minutter er det over (behandler er veldig grei, altså), så har jeg på en måte gått inn med litt blankere ark. Og motivasjonen har steget igjen til å gjøre den jobben jeg må gjøre utenom. Akkurat nå er behandler den eneste personen jeg egentlig orker å ha med å gjøre, men må jo bare ta til meg det hun sier, at det er mulig å lære (det skjer faktisk endringer i hjernen), men det tar lang tid. Uansett er en hvilken som helst sosial setting mye verre for meg enn det å sitte på det kontoret, og jeg vil jo ikke ligge i en seng og visne hen. Det er ihvertfall poengløst.

Anonymkode: e6642...838

[Fionys]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje ei pause med rom for refleksjon kan være riktig?

Anonymkode: 8dc2c...f15

Jeg har hatt en lengere pause etter eget ønske, men følte jeg var nødt å starte opp igjen mens jeg ennå klarte det. Etter hvert som pause ble lengere og lengere så følte jeg at det ville bli hardere og hardere å starte opp igjen. Derfor valgt jeg å fortsette med behandlingen. Har et ønske om å klare og fortsette dette jeg har startet på. Prøver å tenke på behandlingen som en gave til meg, selv om det føles mer ut som tortur.

[XbellaX]

3 timer siden, Fionys skrev:

Nå har jeg gått til behandling i ca. et år og sliter litt med å finne motivasjon til å fortsett. Motivasjon min har vært og er fremdeles at jeg ønsker å lære mer om kompleks ptsd for å få en bedre forståelse av mine reaksjoner og hvordan takle de på en god måte. De siste månedene så har jeg blitt bedre, men samtidig så har jeg fått angst for alt som har med behandling å gjøre. Jeg får litt små panikk over at noen vet så mye om meg og jeg føler meg sårbar. Det er slitsomt og tøft å gå til behandling og hele tiden gi av seg selv, når man aller helst kunne tenkt seg å stenge alt inne. Jeg ønsker ikke å gi opp og prøver å holde motivasjon oppe, men det har blitt vanskeligere etter at det har begynt å bli skummelt å dra til behandler.

Hvordan klare å holde motivasjon oppe? Hva gjør dere for å holde motivasjon oppe? Trenger noen gode råd for jeg vil ikke gi oppe nå som noe har blitt bedre.

 

Det er en ganske normal opplevelse, du blottlegger sjelen din, hver eneste lille krok og gjemmested kommer frem i samtalene, det ville vært merkelig om du ikke ble redd eller sårbar. Terapi kan være beinhardt, jeg håper likevel du fortsetter og ikke tar en pause på dette tidspunktet.  Jeg ble glad for å lese at det går sakte men sikkert bedre med deg. 

[Fionys]

4 minutter siden, XbellaX skrev:

Det er en ganske normal opplevelse, du blottlegger sjelen din, hver eneste lille krok og gjemmested kommer frem i samtalene, det ville vært merkelig om du ikke ble redd eller sårbar. Terapi kan være beinhardt, jeg håper likevel du fortsetter og ikke tar en pause på dette tidspunktet.  Jeg ble glad for å lese at det går sakte men sikkert bedre med deg. 

Ja det er vel en normal opplevelse når man går i terapi. Noen gang har jeg mest lyst til å bare gjemme meg i senga hele dagen, men jeg har ennå ikke tillatt meg det.

Jeg er ferdig med pause nå og har startet fullt opp. Går både til stabiliseringskurs og psykolog, og i tillegg så arbeider jeg det jeg klarer. Jeg ser jo framgangen jeg har hatt, men likevel så tør jeg ikke å håpe på at jeg blir bedre. Jeg er og blir en skeptiker til terapi selv om jeg har sett at terapien funker, men jeg har fulgt opp alt. Har fått beskjed om at det kan ta flere år før jeg blir bra. Jeg har ikke helt tro på at jeg skal bli helt bra, men alle andre rundt meg har det så det hjelper litt på når jeg mister motivasjonen. Terapeuten sier jeg må stole på henne, så jeg får jo prøve på det selv om enkelte av tingene jeg blir bedt om føles helt rart ut.