Ekspertsvar På hodet i en depresjon igjen...

[AnonymBruker]

Jeg har tilbakevendende depressiv lidelse. Jeg går på Brintellix og Lamictal. Min siste depressive periode var i 2014/2015 med tvangsinnleggelse i 4 mnd. Jeg ble innlagt etter et selvmordsforsøk som havnet i respirator og deretter operasjon av en selvpåført skade. Jeg forstår ikke hvordan en depresjon kan komme ute av det blå.

　

Og nå er jeg på hodet inn i en ny depressiv periode, og jeg aner ikke hvordan stoppe den når den har begynt. Det høres så enkelt ut; bare endre tankene. De går ikke an å endre når de først har satt seg. Jeg later som at alt er fint, for jeg vil ikke bekymre de rundt meg, men jeg vet at en dag går det ikke mer. Jeg har sluttet å spise og drikke. Man kan klare seg lenge uten å spise. Men ikke lenge uten væske. Om man skiller ut mindre enn 200 ml urin i døgnet,, vil ikke kroppen klare å rense ut avfallsstoffer, sa en lege til meg en gang. Jeg kan følge med på mengden urin fordi jeg går med urinkateter. Da vil døden nærme seg. Det er det som er ønsket mitt. På den ene siden.

　

På den andre siden vil jeg fortsette å leve. Jeg vet at om noen år, når jeg er ferdig i terapi, vil jeg trolig ha et bedre liv. Likevel, det er så fjernt, det føles så langt unna, jeg vet det blir tøft, jeg vet det blir psykisk smertefullt osv. Orker jeg det? Nei, jeg tror ikke det nå... Jeg ville sendt SMS til terapeuten min. H*n har sagt at jeg kan det når det er akutt, men han er syk og tar kontakt ang. ny time senere. Hva gjør jeg da? Jeg går ikke på DPS, så ingen andre terapeuter som kan ta over.

　

En stemme i hodet mitt sier at jeg ikke fortjener hjelp. Jeg fortjener ikke omsorg, ikke hjelp, ikke støtte. Jeg fortjener ingenting. Jeg har ikke livets rett. Det eneste riktige er at jeg dør.

Anonymkode: a9f9d...1c1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tilbakevendende depressiv lidelse. Jeg går på Brintellix og Lamictal. Min siste depressive periode var i 2014/2015 med tvangsinnleggelse i 4 mnd. Jeg ble innlagt etter et selvmordsforsøk som havnet i respirator og deretter operasjon av en selvpåført skade. Jeg forstår ikke hvordan en depresjon kan komme ute av det blå.

　

Og nå er jeg på hodet inn i en ny depressiv periode, og jeg aner ikke hvordan stoppe den når den har begynt. Det høres så enkelt ut; bare endre tankene. De går ikke an å endre når de først har satt seg. Jeg later som at alt er fint, for jeg vil ikke bekymre de rundt meg, men jeg vet at en dag går det ikke mer. Jeg har sluttet å spise og drikke. Man kan klare seg lenge uten å spise. Men ikke lenge uten væske. Om man skiller ut mindre enn 200 ml urin i døgnet,, vil ikke kroppen klare å rense ut avfallsstoffer, sa en lege til meg en gang. Jeg kan følge med på mengden urin fordi jeg går med urinkateter. Da vil døden nærme seg. Det er det som er ønsket mitt. På den ene siden.

　

På den andre siden vil jeg fortsette å leve. Jeg vet at om noen år, når jeg er ferdig i terapi, vil jeg trolig ha et bedre liv. Likevel, det er så fjernt, det føles så langt unna, jeg vet det blir tøft, jeg vet det blir psykisk smertefullt osv. Orker jeg det? Nei, jeg tror ikke det nå... Jeg ville sendt SMS til terapeuten min. H*n har sagt at jeg kan det når det er akutt, men han er syk og tar kontakt ang. ny time senere. Hva gjør jeg da? Jeg går ikke på DPS, så ingen andre terapeuter som kan ta over.

　

En stemme i hodet mitt sier at jeg ikke fortjener hjelp. Jeg fortjener ikke omsorg, ikke hjelp, ikke støtte. Jeg fortjener ingenting. Jeg har ikke livets rett. Det eneste riktige er at jeg dør.

Anonymkode: a9f9d...1c1

Uff der har jeg vert mange ganger! Dette er ikke bra. Du fortjener omsorg, hjelp, støtte, og du har all rett til å leve!!! Det blir helt feil om du dør! Jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hvem du er, men jeg kjenner jeg blir veldig trist :-( for jeg vet hvordan du har det. Gå til fastlegen din og si hvordan du har det. Få en akutt time i morgen tidlig!! Vær så snill! 

Anonymkode: 1533e...af9

[Gjest Kanuttius]

Av og til skulle alle vi som DOLer rundt her gitt hverandre en skikkelig god klem og omsorg på ordentlig. Oslo en helg 😉

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I det offentlige går du ikke bare hos en enkeltperson, men i et system. Ring DPS mandag morgen og fortell hvordan du har det. Dette er ø.hj. og de skal ta deg inn raskt. Medisinøkning er et alternativ. Kanskje skal det kombineres med frivillig innleggelse.

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

I det offentlige går du ikke bare hos en enkeltperson, men i et system. Ring DPS mandag morgen og fortell hvordan du har det. Dette er ø.hj. og de skal ta deg inn raskt. Medisinøkning er et alternativ. Kanskje skal det kombineres med frivillig innleggelse.

 

Jeg sluttet hos DPS i desember 2015 og jeg ønsker ikke å ha kontakt med de igjen. Fastlegen kjenner meg ikke og er mest opptatt av PC-skjermen. Situasjonen er ikke akutt nok til å oppsøke anen hjelp.

　

Vil og vil ikke. Vil dø og vil ikke dø. Fortjener å dø.

Anonymkode: a9f9d...1c1

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi lever i et fritt land hvor en kan velge selv, men mitt råd står ved lag.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Vi lever i et fritt land hvor en kan velge selv, men mitt råd står ved lag.

 

Min erfaring er at vi ikke lever i et fritt land - da hadde det ikke funnets tvungent psykisk helsevern og jeg føler de puster meg i nakken Telefonangsten gnager og jeg tør ikke ringe. Jeg vil nok egentlig, hvis ikke hadde jeg ikke opprettet denne tråden, men noe av meg vil ikke. Vil at jeg skal dø. Det er riktig at jeg dør.

　

Urinen er blodrød.

　

Beklager Dr. Dahl, jeg klarer ikke å følge rådet ditt. Jeg tør ikke ringe. Jeg tør ikke vise min svakhet. Nå har jeg klart meg uten innleggelse og selvskading i 2 år.

Anonymkode: a9f9d...1c1

[AnonymBruker]

Å be om hjelp er IKKE et tegn på svakhet. Det krever derimot mye styrke! Du trenger ikke ha time med fastlege, bare en eller annen lege.....

Anonymkode: 1533e...af9

[AnonymBruker]

En psykiatrisk sykepleier sa til meg engang. "Når du dør, kan du ikke komme tilbake å se hvordan det går".

Ønsker at du vil fortsette livet og finne ut hvordan fremtiden blir. Klem

Anonymkode: 6bdb8...b19

[FjellOgDalar]

Kjære deg, dette ER akutt nok. Klarer du å søke legevakten? Når du ikke får i deg tilstrekkelig væske og sliter generelt med ernæring, vil det på sikt få alt til å eskalere inn i en vond sirkel. Du har noen gode tanker og - at du ikke ønsker deg ut i dette. Det er en god start, og jeg tror det vil få de som tar vurdering mtp. innleggelse til å tenke at det kan være vel verdt det.

Har du råd, og lite lyst til å bruke legevakt - kan en privat lege hjelpe deg og. Det koster skjorta, men de har ofte bedre tid.

Jeg vil ellers sende deg min medfølelse. Jeg strever selv om dagen, og skal inn i morgen. Jeg ble tatt alvorlig med en gang! :nsker deg lykke til!