Når ingen kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan systemet kan hjelpe meg. Livet mitt er på hold fordi jeg ikke klarer noen ting. Ligger hjemme i senga med lyset av flere timer om dagen, er så deprimert at jeg ikke orker dagslys. Panikk-angst flere ganger i uka grunnet PTSD, som jeg har vært syk med siden barneskolen. Eskalerende rusbruk og selvmordstanker. Behandlingen min nå består av en time med prating med noen ukers mellomrom. Hvordan i all verden skal dette hjelpe meg? Denne uka ble en time avlyst grunnet sykdompå dps, resultatet er at jeg nå får 5 uker mellom sist time og neste. Selvfølgelig skjønner jeg at ting kan skje, men er ikke det enormt lenge?

Det føles fullstendig håpløst ut, bare det å komme inn på DPS tok meg godt over et halvt år, da jeg i første omgang fikk avslag selv om jeg var sykmeldt. De mente fastlegen skulle behandle først med medikamenter, noe fastlegen selv var tvert uenig i da jeg har prøvd en god del medisiner allerede og han ikke følte seg kompetent nok. Vi klagde og jeg fikk medhold på at jeg hadde rett på behandling. Har for så vidt vært igjennom 3 behandlingsforløp på DPS tidligere, som først og fremst har bestått av utredning, litt prating om livet og deretter en ny medisinering – alltid uten særlig forbedring.

Mer og mer føles det helt håpløst. Ringte en selvmordslinje midt på natta, det er første gang på årevis at jeg følte meg tatt alvorlig. Jeg sitter ikke å griner på timene mine, men når jeg sier at jeg ikke orker å leve sånn så mener jeg det. Og det føler jeg mer og mer. Jeg har mer enn nok medisiner og sprit samla opp til at jeg hadde dødd av det, og blir bare sittende å tenke hvorfor ikke? Har hatt det vondt siden jeg var et barn, og det er ikke realistisk at det noensinne blir bedre; i hvert fall ikke fra en samtale eller to i måneden. Svaret alle får når de sier de vil ta livet sitt er alltid; skaff hjelp! Snakk til noen! Når det er gjort, hva er egentlig igjen? Ingenting.

Jeg føler jeg har gitt opp, at alle ressurser er oppbrukt. Jeg tror bare jeg er en av de menneskene som var ment til å dø ung, som det ikke var håp for i utgangspunktet.

Anonymkode: ade00...0e5

[Gjest Kanuttius]

Jeg er jo ingen lege men synes det opplegget du har på dps høres veldig tynt ut. Hva føler du selv at du trenger? Mere samtaleterapi, kanskje ukentlig hjemmebesøk, en sosial greie å gå på, gruppeterapi??? Jeg vet ikke hva men det finnes jo helhetlige opplegg som skal kunne holde oss psyke litt mer I aktivitet jeg vet bare ikke hvordan man får disse oppleggene men det må jo lege og dps vite. 

❤