Hvordan går en frem for å betro seg til en god venn?

[AnonymBruker]

Hvordan går en frem for å snakke med en god venn uten å dumme seg ut og være til bry/belastning? Hvordan starter man en sånn samtale? Jeg har ikke gjort det før og er usikker på om jeg klarer det. Behovet har vært der mange ganger, men jeg har ikke våget av ulike grunner. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem eller starte en slik samtale, jeg er redd for å si noe som kan få konsekvenser/slå tilbake på meg, jeg er redd for å dumme meg ut, jeg er redd for å være en belastning, jeg er redd for å vise meg svak fordi jeg ikke har vist mine svakheter til noen i min omgangskrets før, jeg er redd for å miste en god venninne om jeg åpner meg, og jeg er også redd for reaksjonen til vedkommede på at jeg viser at jeg sliter. 

Jeg har behandler, men jeg skulle ønske jeg klarte å snakke med en god venninne jeg har også. Hun har jo tilogmed sagt at hun er der om jeg trenger henne, men jeg får meg ikke til å ta det første skrittet, og sånn har det vært mange ganger. 

Håper på gode råd. 

Anonymkode: aac36...0a2

[XbellaX]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan går en frem for å snakke med en god venn uten å dumme seg ut og være til bry/belastning? Hvordan starter man en sånn samtale? Jeg har ikke gjort det før og er usikker på om jeg klarer det. Behovet har vært der mange ganger, men jeg har ikke våget av ulike grunner. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem eller starte en slik samtale, jeg er redd for å si noe som kan få konsekvenser/slå tilbake på meg, jeg er redd for å dumme meg ut, jeg er redd for å være en belastning, jeg er redd for å vise meg svak fordi jeg ikke har vist mine svakheter til noen i min omgangskrets før, jeg er redd for å miste en god venninne om jeg åpner meg, og jeg er også redd for reaksjonen til vedkommede på at jeg viser at jeg sliter. 

Jeg har behandler, men jeg skulle ønske jeg klarte å snakke med en god venninne jeg har også. Hun har jo tilogmed sagt at hun er der om jeg trenger henne, men jeg får meg ikke til å ta det første skrittet, og sånn har det vært mange ganger. 

Håper på gode råd. 

Anonymkode: aac36...0a2

 

"Hei, du? Får jeg lov til å snakke litt med deg en gang det passer? Jeg er ikke så flink til å åpne meg for andre ..men jeg har bestemt meg for å forsøke bli litt bedre på det. Grunnen til at jeg spør deg er fordi det er noe jeg strever med og jeg tror det ville vært nyttig for meg å få ditt syn på det."

 

Ikke tenk så mye, bare gjør det, la det stå til. Gode vennskap gror frem når man våger å vise flere sider av seg selv. 

 

[Janus30]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan går en frem for å snakke med en god venn uten å dumme seg ut og være til bry/belastning? Hvordan starter man en sånn samtale? Jeg har ikke gjort det før og er usikker på om jeg klarer det. Behovet har vært der mange ganger, men jeg har ikke våget av ulike grunner. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem eller starte en slik samtale, jeg er redd for å si noe som kan få konsekvenser/slå tilbake på meg, jeg er redd for å dumme meg ut, jeg er redd for å være en belastning, jeg er redd for å vise meg svak fordi jeg ikke har vist mine svakheter til noen i min omgangskrets før, jeg er redd for å miste en god venninne om jeg åpner meg, og jeg er også redd for reaksjonen til vedkommede på at jeg viser at jeg sliter. 

Jeg har behandler, men jeg skulle ønske jeg klarte å snakke med en god venninne jeg har også. Hun har jo tilogmed sagt at hun er der om jeg trenger henne, men jeg får meg ikke til å ta det første skrittet, og sånn har det vært mange ganger. 

Håper på gode råd. 

Anonymkode: aac36...0a2

Om dette er en virkelig god venn er du ingen belastning for vedkommende. Venner er venner også når livet er litt trått og vanskelig. Hva har man ellers venner for? Ekte venner trekker seg ikke når den andre trenger hjelp. Forhåpentligvis er ikke dette noe du trenger å bekymre deg for i det hele tatt. 

Hvordan man kan gå frem er jo avhengig av hvordan man er som person. Noen har lett for å prate og er flinke til å språkliggjøre sitt indre, mens andre er lite meddelsomme og strever med å finne ordene. Det viktigste er å være ærlig. Ikke pakk det inn og trivialiser det du strever med.  Du vil ikke gå fra samtalen med en følelse av at du ikke fikk frem alvoret/behovet. Du skal ikke pynte på historien for å skåne vennen din. H*n tåler det. 

Til hva du helt konkret kan si, ville jeg i din situasjon sagt akkurat det du selv skriver i det andre avsnittet. Nesten ordrett. Vær ærlig om at det er krevende for deg å åpne deg. Deretter kan du fortelle om det du lenge har ønsket å si. 

Dette kommer til å gå bra. Og når du har tatt steget vil vennskapet bli styrket og romme en ny dimensjon. 

Lykke til. 

[AnonymBruker]

Jeg tenkte ikke å spørre om noe.. Jeg trenger egentllg bare en skulder fordi det har vært for mye til meg i det siste.

Anonymkode: aac36...0a2

[Fionys]

Det finnes sikkert flere måte å gå frem på, men for min del så fortalte æ det ganske enkelt først og gikk ikke inn på alt og heller ikke helt dybden. Fortalte også at det var en del andre ting jeg etter hvert hadde lyst å fortelle, men at jeg ikke var helt klar for det ennå. Etter et år så klarte jeg å fortelle alt. Tror det er viktig at man er helt trygg på personene man vil dele slikt med.

En ting man kan være litt obs på er at mange ikke klarer å sette seg inn psykiske plager. Det kan være veldig vanskelig å forklare på en forståelig måte og vanskelig å forstå for andre som ikke har opplevd det selv.

 

[AnonymBruker]

Jeg skal prøve. Trenger noen å støtte meg til. 

Anonymkode: aac36...0a2

[Fionys]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal prøve. Trenger noen å støtte meg til. 

Anonymkode: aac36...0a2

Syntes også at det var veldig vanskelig å skulle fortelle min familie og noen av mine venner om mine problemer. For meg føltes det som et nederlag. Når jeg kom over den første kneika så har det gått lettere etter hvert, nå er jeg ganske åpen om det. Det er fint å ha et par venner som man kjenner godt som man kan søke støtte hos når man har behov for det.

[AnonymBruker]

Jeg har tidligere tenkt at en effektiv måte å forkorte livet på er å spise mye veldig usunt. Satse på diabetes, hjertesvikt og hjerneslag som jeg er disponert for. Jeg er jo veldig glad i smør på brødskiva og når jeg har det vanskelig dobler jeg mengden, bare denne uka har jeg spist opp en stor boks Brelett.. (Ingen andre hjemme spiser smør), Jeg propper også i meg store mengder mat i håp om å forkorte livrt.

 

Jeg vil ikke leve men jeg har ikke noe valg. Så jeg har forsøkt å gjøre det beste utav det og bl.a vært veldig aktiv i terapien så jeg kan få det godt resten av livet.bog jeg har kommet langt også. Fått mere hjelp enn jeg fortjener. 

 

Om jeg følger i min slekts fotspor har jeg 20-30 år igjen å leve. Og jeg synes det er lenge når jeg i perioder synes livet blir for brutalt. Når jeg har det bra får jeg "panikk" fordi jeg føler at jeg har mistet 30 år sv livet. 

 

Jeg føler at jeg er så ille at jeg fortjener å ha det vondt, det er en straff jeg fortjener fordi jeg er som jeg er og har de følelsene jeg har. 

 

Tror behandler holder på og gir meg opp også.. Iallefall er han lei av noe ved meg, noe jeg skjønner veldig godt. Men jeg kan ikke noe råd for at jeg reagerer som jeg gjør.. Og hva skal jeg gjøre om han nå gir meg opp? Han som har hjulpet meg så mye at jeg har lykkes i jobb bl.a?

 

Dette ble mange tanker. Men jeg har det forferdelig vondt og jeg har ingen å snakke med. Det hjelper å "snakke" med noen her inne.. Så takk for evt respons og råd. 

Anonymkode: aac36...0a2