Ekspertsvar Hva bør jeg gjøre?

[Sorin]

Hei!

I det siste har jeg hatt veldig mange tanker om døden. Har hatt perioder med dette før, men ikke så sterk som nå. Jeg vil vel kalle det en såkalt "dødsangst", noe som er helt forferdelig å ha. Uansett hva jeg gjør, ser på tv, sitter foran pc eller har det hyggelig med familien så dukker den tanken opp. Klarer ikke på noen måte å "gjemme" bort den tanken. Senest i natt var jeg helt på gråten, det var så ille at jeg ikke kan sette ord på det. Jeg prøver selvfølgelig å tenke på positive sider ved å dø. Som at "Nå har jeg levd i 90 år, opplevd alt og nå er veien videre til himmelen", så lett er det absolutt ikke. Jeg VIL leve, jeg VIL føle, jeg VIL ikke miste de jeg er glad i, ikke være begravd nede i bakken og at alt er svart. Det er vel antageligvis ikke noe jeg vil merke, men så tenker jeg  "Tenk om alt ikke bare er svart, ligger jeg der bare å tenker da?", man kan vel ikke bare forsvinne helt. "Hvorfor er det slik?" spør jeg meg selv, hva er poenget med å leve når vi alle skal dø uansett? Det er så forferdelig trist. 

Min bakgrunn: Jeg har ikke har hatt verdens beste oppvekst. En mamma som er psykisk syk (har ikke kontakt med henne den dag i dag..) og en pappa som var alkoholiker. Barnevernet har alltid vært inne i bildet, men at ingenting skjedde kan jeg ikke skjønne. Det var kanskje mest fordi jeg ikke turte å fortelle om hendelsene. Mamma var jo alt jeg hadde. Som liten låste hun meg inne på et mørkt rom noe som har satt seg i minnet, ellers har hun vært veldig ustabil. Mye i tenårene (er nå 21 år) våknet jeg opp på natten, var i full panikk, skrek og prøvde alt for å komme meg ut av soverommet. Døra var ulåst, men av en eller en annen grunn fikk jeg meg ikke ut. Det har hendt seg at jeg har skadet meg selv begrunn av disse "marerittene". Kunne ha remset opp mye mer, men føler dette er nok. Hele livet har jeg slitt med angst og depresjon. 

Så til dette...hva bør jeg gjøre? Føler ingenting kan hjelpe, men jeg leser alt og blir takknemlig for alle som tar seg tid til å svare. Tusen takk 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med en slik oppvekst og de symptomer du har i dag, bør du få psykologisk hjelp en god stund. Får du det?

[Sorin]

Har tidligere vært på DPS, følte det ikke hjalp noe særlig, men det kan hende det er fordi jeg ikke kom så godt overens med psykologen. Jeg er ihvertfall villig til å få hjelp - for min del så haster det litt, men kanskje med en annen person. Fikk diagnosen PTSD i fjor høst. Det jeg også sliter litt med er jo å få kommet meg frem og tilbake til en evt psykolog da jeg har angst for å kjøre buss og ikke alltid har noen til å kjøre. Bor ikke så sentralt, så det er heller ikke mulig å gå dit. Kort sagt, en vanskelig situasjon.

[Gjest Kanuttius]

Kanskje kommunen har ett tilbud du kan bruke? Min kommune tilbyr samtaler med psykiatrisk sykepleiere uten henvisning fra lege. 

[Sorin]

Bruker allerede et tilbud fra kommunen. Det er en fra psykisk helseteam og nå til dags går vi en tur ukentlig. Fungerer helt greit for min del, får snakket ut og så videre, men føler ikke dette vil hjelpe meg noe spesielt.

Oppdatering: Når kveldene nærmer seg begynner negativiteten å sige frem igjen.. gjør som sagt alt for å ikke tenke på det vonde. Har en veldig god og omsorgsfull kjæreste som gjør alt for å hjelpe meg, prøver å muntre meg opp og det som er. Det som da er problemet, jeg klarer ikke å ta imot det positive, snur det heller ned til den negative siden. Hva skal jeg gjøre da, for å kunne tenke positivt? for å ikke grue meg så mye til døden? depresjonen, angsten og hele pakka. For drøyt en to uker siden var planen å slutte å røyke, men det kan jeg bare stryke ut nå. Når jeg er i den onde sirkelen ser absolutt ingenting mulig ut.

Når det er på sitt sterkeste, tenker jeg på hvordan jeg eventuelt skulle tatt selvmord. "Kanskje det hadde vært det beste og hvordan skulle jeg gjort det?", men det kan ikke falle meg. Jeg kan ikke forlate de menneskene jeg er så himla glad i og samtidig er døden skummel å tenke på. Det er en litt dum tanke, er det ikke? 

Og tusen hjertelig takk til dere som har tatt dere tid til å svare. Setter stor pris på det!

[AnonymBruker]

"gjør som sagt alt for å ikke tenke på det vonde. "

Jo hardere du prøver å ikke tenke på det vonde, desto mere tenker du på det.. 

Anonymkode: 070d6...476

[Sorin]

Da vil det jo si at det er klinkende umulig...