Straffen

[AnonymBruker]

 

Hei.

Jeg gjorde noe fryktelig galt da jeg var akkurat blitt 12 år(12.1,2) kort fortalt, gjorde jeg noe utilgivelig mot et lite barn. Barnet var bare 11 mnd. Jeg har analysert hvert eneste pust fra mitt liv som hukommelsen makter. Jeg ble selv seksuelt eksperientert med da jeg var 8 år(gutt på 12) jeg har ingen traumer fra dette, men jeg fikk en avvikende seksualitet i etterkant. Jeg husker jeg fantaserte om at noen skulle binde meg og holde meg fast minst de gjorde ting med meg(voksne).Jeg eksperimentere med jevnaldrende (dette var gjensidig og grei)jeg lekte i en alder av 11 og 12 år at barbi ble voldtatt av Ken, at jeg hadde sex med bamser og dukker. Men jeg gikk også så langt at jeg utførte et overgrep. Dette barnet hadde full påkledning, jeg hadde full påkledning. Jeg la meg forsiktig fra livet og ned på barnet, jeg presser meg forsiktig frem og til bake over barnets liv. Jeg gjorde dett i 20-30 sek. Jeg stoppet da det ikke ga meg noe seksuelt. Jeg husker at jeg tenke at dette var galt, dette er ikke lov. Men jeg tenkte ikke over at det var et lite barn. Jeg så på barnet som en slag levende dukke. Jeg husker enda blikket til dette barnet, akkurat som ingenting kikket det på meg. Det forsto selvsagt Ikke noe, og det fikk ikke på noen som helst vondt. 
Jeg er nå voksen, jeg husket denne hendelsen først da det kom et Flashback da jeg var 19 år. Jeg lå i min seng å tenkte på stort og smått, PANG! Sa det! Sannheten om meg selv traff meg med kule av smerte, skyld og anger. Mitt navn nå er :SKAM. Hei!  "Overgriper, sosialt avskum, nederst på rangstigen, syk jævel, ensom for alltid" uverdig andres kjærlighet osv. For det er ingen stopp. Kunne jeg sagt unnskyld til dette uvitende barnet, og sittet i fengsel og tatt min straff(etter jeg ble voksen) så er sannheten det skulle jeg så virkelig ha gjort, av hele mitt hjerte.MEN, dette barnet som aldri har visst noe og lever som lykkelig uviten i det voksne liv, skal få slippe å kjenne på denne skammen, for at jeg skal lette min svarte samvittighet. Jeg gjør litt opp for meg nå, for jeg hadde alt,- hus, bil, høy utdannelse,god jobb, godt likt blant både venner og menn og alt som en kan ønske seg. Alt dette er nå uvesentlig. Jeg ville heller ha vært den største og feteste grisen i skittbingen(gris er passende) , bodd i et lite telt, hatt en skrapsykkel,  hatt master i "hvordan holde ut med seg selv, jobbet som slakter og slaktet "grisen meg" da kunne jeg iallfall gryntet med god samvittighet. Jeg lever et liv som heter: helvete. Jeg har venner som ikke forstår hvorfor jeg aldri kan treffe dem mer, hvorfor jeg har "slått opp" med dem uten videre. Jo, sannheten er at jeg er en overgriper du ikke vil ha noe med. Du har bare ikke visst det, for jeg har selv ikke visst det, før jeg husket, og da hadde jeg allerede stiftet vennskap. Menn jeg har måttet avise, som jeg så sårt hadde ønsket et forsøk med. Men jeg gjorde det ikke av respekt for dem. Vet du, jeg har faktisk en kjæreste, en jeg traff før "skuddet" han som har voldtatt meg, slått meg, og mye mer. Men sannheten er at jeg fortjener det. Jeg kan faktisk få litt kjærlighet innimellom, uten å føle meg fæl. Går jeg fra han har jeg ingen. Bare meg selv for resten av livet. Det tror jeg ikke jeg klarer. Min mor som har trøstet meg og støttet meg når jeg har fått panikkangst, depresjon, nervesammenbrudd , hvor jeg endte på akutten. Hun visste jo ikke hvorfor hennes datter har det så grusomt. Hun har forsøkt så godt hun bare kunne og kommet med mange gode og fine ting som jeg burde vært stolt av. Hun forstod ikke hvorfor jeg ikke klarte å holde barnet til min bror. Alle de sammenkomster hvor jeg har smilt og vært høflig, og bare sittet som et vrak bak fasaden. Jeg kan ikke huske sist jeg kjente glede, hvor jeg kjente meg stolt, kjente meg som et likeverdig menneske. Det hadde vært så mye bedre å være død, jeg har hatt lyst så mange ganger hvor jeg har ligget i fosterstilling og dunket hodet i gulvet, men jeg kan ikke, jeg vil ikke ødelegge mitt mors liv. så jeg holder meg til tanken, og bare tanken om at en dag skal jeg slippe, gjør at jeg holder ut. Hver morgen jeg våkner, trøster jeg meg med at snart er det kveld og jeg kan sove. Jeg kan sove fordi jeg har fått sovetabletter. Disse er for meg det beste jeg har. Jeg har vært hos psykiater, da jeg endelig etter år klarte å fortelle litt, avfeide han det med at det sikkert var falske minner, da jeg protestere på det, fikk jeg til svar" om jeg faktisk ønsket at dette skulle være sant. "Jeg gikk aldri igjen. Jeg må leve med dette alene, jeg har gjort det verste en kan gjøre av feil, i en kategori, hvor sosialt selvmord er straffen.  Så til dere uheldige mennesker som har blitt utsatt for et overgrep: unnskyld, det er kun MIN feil, aldri din. Jeg lider jeg også. Mitt navn er SKAM

Anonymkode: ace22...27b