Ekspertsvar Ønske vs ha krav på NHD

6. oktober 2016

Fastlegen min ønsker at en psykiater på VOP skal ta over ansvaret for medisineringa mens h*n har permisjon. Legen har vært borte i over 1mnd(snart 2), men det er ingen som har tatt over, så jeg står uten noen ansvarlige. Har jeg krav på å få snakke med en lege eller blir det bare med ønsket fra fastlegen om psykiater...at det bare var et ønske/en drøm? Altså, mener ikke kreve som å forlange egentlig..er vel kanskje om jeg kan forvente å få snakke med en...

Har Bipolar, ptsd... (noen hevder diverse personlighetsforstyrrelser istedet for BP og pga at det står pers.forst. på papiret, ikke BP får jeg ikke innleggelser-får bare beskjed om at problemstillingene/diagnosene mine ikke passer med å bli innlagt)

Jeg skulle veldig gjerne ha spurt om jeg kan halvere morgendosen Quetiapin til 100mg, for å se om jeg føler meg bedre uten å komme over i hypomani. Uten den, blir jeg hypoman, men den stenger litt for mye igjen på 200mg. Det er delestrek på den trur jeg. Ikke kan jeg redusere Fontex, for på mindre dose er den uten funksjon- prøvd før.

Endret 6. oktober 2016 av Psykojenta

7. oktober 2016

Du har krav på en forsvarlig vurdering av din medisinering.

Jeg mener det kun kan skje ved at en lege faktisk møter deg personlig av og til. Med av og til mener jeg at innimellom er det ok at en behandler som ikke er lege drøfter din sak med legen, men med visse mellomrom bør legen møte pasienten direkte.

Jeg er klar over at svært mange DPS definerer forsvarlighet på en annen måte en meg/den avdeling jeg arbeider på.

7. oktober 2016

Tusen takk for svar!

Fikk ikke snakke med lege idag, var ingen på VOP som hadde mulighet. Det er ikke første gang jeg opplever at ingen vil ha ansvar for medisineringa mi. Den ene skyver over på andre, de igjen skyver enten ansvaret tilbake eller til en ny. Da står jeg igjen som et stort spørsmålstegn uten å komme nærmere noen å forholde meg til.

Jeg ytra ønske om å få snakke med en lege tidlig i September og det er enda ingen "som melder seg frivillig". Den samtalen skulle dreie seg om de medisinene jeg allerede står på og muligheten for å kunne få noe angstdempende ift en viktig ting jeg skal på mandag til tirsdag. Har ikke prøvd angstdempende siden 05/06, men nå ser jeg ingen annen løsning i akkurat denne situasjonen.

Prøvd å få hjelp hos psykolog idag og, men kom ikke nærmere noen løsning. Det er helt greit å stå i kraftige og langvarige angstanfall til daglig, men når jeg skal møte en veldig viktig person i livet mitt, som jeg ser seks ganger i året og innebærer reise gjennom hele Norge de gangene det skjer,synes jeg det faktisk er viktigere at jeg klarer være tilstede på en ok måte enn den fyfy-holdninga til den type meds. Utslitt og full av angst er ikke noe særlig i denne situasjonen, for jeg sliter fra jeg drar hjemmefra til jeg er hjemme igjen dagen etter...

Er jeg på feil spor?