Psykiske lidelser former oss som mennesker

[Gondor]

Jeg har vondt for å svelge at jeg er bipolar men hvis jeg gjør det, vil jeg da se på lidelsen som noe ved siden av meg selv eller som en del av den jeg er? Hvis noen sa til meg at de ville ta bort det bipolare, hva ville da vært igjen av meg selv?

Jeg skjønner ikke de som klarer å likestille fysiske og psykiske lidelser. Har du leddgikt medisinerer du de fysiske symptomene. Det forandrer ikke personligheten din, men det gjør det jammen meg hvis du står på psykofarmaka! Jeg står på to ad nå pluss ap, men har kuttet ut lamictal. Og jeg merker forskjell.

Jeg tror ikke jeg blir mer meg selv av å stå på psykofarmaka, jeg blir bare mer mitt medisinerte selv. Psykologen min mener jeg er mer meg selv når jeg står på medisiner. Men hva vet han? Han har bare kjent meg som medisinert.

Det virker som om jeg har valget mellom å være medisinert og å takle livet sånn nogen lunde, noen ganger bra, andre ganger dårlig, og å være umedisinert og oppleve livet ekstremt intenst, voldsomt, ekstatisk, ensomt, himmel og helvete.

Jeg lurer på om psykiateren min tenker at jeg er medisinert eller om han tenker at jeg er et menneske som han selv? Jeg lurer.....

 

 

 

 

[Gjest Kanuttius]

Jeg kjenner mest på at bp endrer livet bakover, 

[XbellaX]

5 timer siden, Gondor skrev:

Jeg har vondt for å svelge at jeg er bipolar men hvis jeg gjør det, vil jeg da se på lidelsen som noe ved siden av meg selv eller som en del av den jeg er? Hvis noen sa til meg at de ville ta bort det bipolare, hva ville da vært igjen av meg selv?

Jeg skjønner ikke de som klarer å likestille fysiske og psykiske lidelser. Har du leddgikt medisinerer du de fysiske symptomene. Det forandrer ikke personligheten din, men det gjør det jammen meg hvis du står på psykofarmaka! Jeg står på to ad nå pluss ap, men har kuttet ut lamictal. Og jeg merker forskjell.

Jeg tror ikke jeg blir mer meg selv av å stå på psykofarmaka, jeg blir bare mer mitt medisinerte selv. Psykologen min mener jeg er mer meg selv når jeg står på medisiner. Men hva vet han? Han har bare kjent meg som medisinert.

Det virker som om jeg har valget mellom å være medisinert og å takle livet sånn nogen lunde, noen ganger bra, andre ganger dårlig, og å være umedisinert og oppleve livet ekstremt intenst, voldsomt, ekstatisk, ensomt, himmel og helvete.

Jeg lurer på om psykiateren min tenker at jeg er medisinert eller om han tenker at jeg er et menneske som han selv? Jeg lurer.....

 

Bare en liten kommentar: svært mange fysiske lidelser er heller ikke mulig å medisinere bort. Man må lære seg å leve med de begrensningene, inkl. smertene og bivirkningene disse har, og det ville vært rart om man ikke ble sterkt preget av dette også. 

[Gjest]

Jeg har kroniske nervesmerter, finnes ingen medisin som hjelper mot smertene. Jeg er fortsatt meg, og ikke den som har smerter. En sykdom definerer ikke deg som menneske.

[Gjest]

På 11.10.2016 den 0.38, Gondor skrev:

Jeg har vondt for å svelge at jeg er bipolar men hvis jeg gjør det, vil jeg da se på lidelsen som noe ved siden av meg selv eller som en del av den jeg er? Hvis noen sa til meg at de ville ta bort det bipolare, hva ville da vært igjen av meg selv?

En klok mann(psykepleier) sa til meg da jeg var innlagt på dps for litt siden: Du ER ikke bipolar, du ER et menneske som har symptomer. Disse symptomene er det som er bipolar. Ikke du.

[Trine]

9 timer siden, deepharmony skrev:

En klok mann(psykepleier) sa til meg da jeg var innlagt på dps for litt siden: Du ER ikke bipolar, du ER et menneske som har symptomer. Disse symptomene er det som er bipolar. Ikke du.

Men du er vel også symptomene dine? F.eks er det jeg som er ukonsentrert selv om det er symptom på adhd. Det ville jo være direkte løgn å si "jeg kan konsentrere meg, det er symptomene som ikke klarer konsentrere seg". Hva hjelper det så lenge symptomene påvirker meg?

[AnonymBruker]

Poenget var vel at man ikke ER bipolar, man HAR en bipolar lidelse. Du ER ikke influensa heller, du HAR det...

Anonymkode: 0e58d...534

[FGT]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Poenget var vel at man ikke ER bipolar, man HAR en bipolar lidelse. Du ER ikke influensa heller, du HAR det...

Anonymkode: 0e58d...534

Ja det er sant. Men vi bruker mye utrykk som for eksempel at de er "diabetikere, alkoholikere, aspergere, autist, psykopat. eller antisosial osv. Ja man har det, en er ikke disse tingene. Men vi skjønner hva folk mener når de sier at de "er" og ikke "har" det.  

[AnonymBruker]

5 timer siden, Trine skrev:

Men du er vel også symptomene dine? F.eks er det jeg som er ukonsentrert selv om det er symptom på adhd. Det ville jo være direkte løgn å si "jeg kan konsentrere meg, det er symptomene som ikke klarer konsentrere seg". Hva hjelper det så lenge symptomene påvirker meg?

Er du adhd?

Anonymkode: 74cfe...9e5

[Trine]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du adhd?

Anonymkode: 74cfe...9e5

Det kan man vel forsåvit si, bortsett fra at det høres litt rart ut. Jeg er symptomene på adhd. Altså, ufokusert, glemsk, overfølsom o.s.v. Akkurat som en med bipolar er tidvis manisk og tidvis deprimert.

[AnonymBruker]

"Jeg har ADHD, derfor har jeg problemer med å konsentrere meg" 

"Han er en psykopat", ja Ok jeg ser den, og ja jeg ser at man sier "jeg er bipolar", jeg sier det selv...men den bipolare lidelsen er jo en sykdom, det er jo ikke noe du er...men at det kan være med på å forme hvem du er, ja det tror jeg. 

Jeg er en diabetiker, jeg har diabetes...jeg vet ikke, men jeg sier ihvertfall at jeg Har diabetes...det er med på å forme hvem jeg er det også...

og hvem er man uten disse diagnosene? En diagnose er vel egentlig mer et hjelpemiddel enn en personlighets-beskrivelse.....

Anonymkode: 0e58d...534

[AnonymBruker]

Om man bruker ER eller HAR om en sykdom er ikke det som er avgjørende her. Jeg kjenner folk med kronisk, alvorlig sykdom som mer og mer får sykdommen som identitet. En av dem snakker mye om at hun ikke ER sykdommen sin, men likevel kjenner jeg ingen som er så gjennomsyret av diagnosen som identitet enn hun gjør.

Helsepersonell forteller en at man ikke er diagnosen sin og at det visstnok bare er en navn på en samling symptomer. Samtidig er de ofte med på sosialisere pasienter inn i en sykdomsrolle som er meget usunn og som definitivt ikke hjelper en til å finne igjen det friske i seg. 

Jeg tipper mange ville fått seg en aha-opplevelse om de ble friske. Da ville mange nok oppdage hvor mye en alvorlig sykdom og diagnose blir en del av deg til slutt. Og så må denne delen av livet og identiteten erstattes med noe nytt. Men så lenge en har en diagnose, langvarig eller livsvarig, så får en være bevisst dette og finne balansen mellom å gi rom til og ta hensyn til det, samtidig som man ikke må la det bli en altoppslukende identitetsdanner. 

Anonymkode: 6f0a5...4e4