Ekspertsvar Reaksjoner på "deg " i behandling ..og ute i livet

[AnonymBruker]

Forteller dette egentlig en del om hvordan andre ser deg og...Føler ( og får bekreftet)jeg lett vekker oppgitthet , sinne og at samtale partner ikke føler kontakt eller at jeg ber om avstand / avvisning / fremstår arrogant . Mulig jeg projiserer ..fått antydninger om det . Ikke sympatisk .. Interessant å vite da jeg store deler av mitt voksne liv lett har kjent jeg vekker negativitet . Står ikke i stil med hvem jeg oppfatter / eller vil være. Blir så forvirret og fragmentert . 

Generaliserer jeg dette får jeg lyst til å la andre slippe og selv slippe å kjenne disse signalene . Mentalt smerte fullt  Jeg vil ikke være slik , men min redsel og angst både for meg selv og andre gir trolig ingen god atmosfære . Egner meg kanskje best alene når jeg kjenner meg utvannet og ikke i kontakt ned meg selv når jeg presser meg sosialt . Gir vonde tanker og får ubrukelighets følelse . Er kanskje snart ufør ikke bare innen arbeid tross høg utdanning , men kjenner meg snart ufør til å leve et liv og .. Hva er meningen da?

trist hilsen 

 

 

 

Anonymkode: e72b3...0c3

[Pallida]

Kjære deg. Jeg har alltid gjenkjent meg selv meg i deg og din fortvilelse. Deler litt av mine tanker og erfaringer, som jeg trolig har skrevet like mye til meg selv som til deg. 

--

Det tar tid å reparere et knust selvbilde - som egentlig var fragmentert i utgangspunktet. Å bli fortrolig med de mindre pene bitene og de smertefulle, skarpe kantene er krevende. Alt det som ble som det ble. Alt det man ikke vil være. Alt det som var sånn og er sånn, hvor mye man enn kjemper i mot.

Skam og redsel gjør det vanskelig å romme og forsone seg med ens mindre flatterende egenskaper og de ubehagelige erfaringene og følelsene vi bærer med oss. Noen blir i stedet stående i en slags skjærsild, hvor man erkjenner deler av egen tilkortkommenhet mentalt, men ikke følelsesmessig, noe som bare fører til økt selvforakt og skam. Økt avstand til andre, fastlåst og lukket,  på alle plan.

For å komme videre - klare å romme mørket som en del av den vi er - må man ha en porsjon medfølelse og raushet med oss selv. Dette vokser fram i takt med evnen til å tåle ubehaget. Nederlagene. Egen grellhet. Stå i det, uten håp om at man vil bli kvitt det. Når man gradvis erfarer, at man ikke går i stykker, men tvert i mot blir helere og sterkere, vokser en ny form for ydmykhet fram, for både en selv og omgivelsene. En lettelse over og forståelse for at det ikke er så farlig. At vi alle gjør feil og har svakheter. Og at det er dette som binder oss sammen; kjærlighet på tross av, ikke på grunn av. Grunnfestet i egen sårbarhet. Et trygt og stabilt fotfeste, som ennå kan glippe, men hvor man ikke lenger er like redd for å falle. 

[AnonymBruker]

Takk  så mye for din replikk. Føler det er lett å kjenne en match ift hva du opplever og erfarer og jeg tror din evne til selvrefleksjon vil bringe deg styrket ut av dine mange indre kamper .

Jeg er selv redd jeg blindes, at det har rent over , at jeg et inne i en ustoppelig steam..våkner jeg og er redd jeg lever i løgner " om meg selv".

Svært interessant å få responser når du kjenner de er omfavnet med omsorg selv om de biter .Men i blant vanskelig å bære ... Men fått høre jeg har lov å kjenne ... Uvant 

Tenker jeg kan få tankeredskaper på vegen til å være i meg selv og øve meg på å romme hele spekteret av emosjoner . Vil gjerne lære mer om virkning på andre , men vet i blant ikke hvorvidt jeg klarer å skille hva som er min pine og andres tanker .

Anonymkode: e72b3...0c3

[Pallida]

Takk for gode ord. Ja, det er en vond og vanskelig prosess, som tar tid. Et skritt om gangen... Av og til to tilbake. Etter hvert blir det gradvis mindre viktig hva andre tenker og tror, og desto viktigere hvem vi er for oss selv. Når man står mer støtt i seg selv kan man lettere sette grenser og være tydelig, og virkelig gi til andre og ta imot. Fri(ere) fra frykten for å bli avslørt/ikke være god nok, fordi man vet man er OK, på tross av feil og mangler. Andre blir også mindre skumle, når vi erkjenner at alle strever med noe, og at alle er sårbare bak fasaden. 

Jeg heier på deg!❤️

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er slik en kan bruke overføring/motoverføring i terapien som hjelp til å forstå hvordan pasienten oppfattes også av andre i andre settinger. Så ja, svaret på ditt spørsmål er at det vanligvis er en sterk sammenheng.

Unntaket er dersom det er "noe" med terapeuten. Skjer det samme med mer enn en terapeut, kan en med stor sikkerhet anta at det er slik også i andre situasjoner.

[AnonymBruker]

9 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, det er slik en kan bruke overføring/motoverføring i terapien som hjelp til å forstå hvordan pasienten oppfattes også av andre i andre settinger. Så ja, svaret på ditt spørsmål er at det vanligvis er en sterk sammenheng.

Unntaket er dersom det er "noe" med terapeuten. Skjer det samme med mer enn en terapeut, kan en med stor sikkerhet anta at det er slik også i andre situasjoner.

Er det ofte sånt skjer? 

Anonymkode: e1090...97f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ofte sånt skjer? 

Anonymkode: e1090...97f

Hva peker "sånt" tilbake på?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Hva peker "sånt" tilbake på?

Motoverføring/overføring. Beklager at jeg ikke tenkte på å presisere det. 

Anonymkode: e1090...97f

[Villanda]

10 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

 

Unntaket er dersom det er "noe" med terapeuten. 

Hva kan dette "noe" være?

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Motoverføring/overføring. Beklager at jeg ikke tenkte på å presisere det. 

Anonymkode: e1090...97f

Hvorfor spurte du? 

Anonymkode: e1090...97f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Motoverføring/overføring. Beklager at jeg ikke tenkte på å presisere det. 

Anonymkode: e1090...97f

Overføring/motoverføring er noe som oppstår i alle terapisituasjoner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1 time siden, Villanda skrev:

Hva kan dette "noe" være?

Det hender selvsagt også med terapeuter at de har noe ubearbeidet med seg fra oppveksten som gjør at de kan ha problemer med å være gode terapeuter for spesielle typer pasienter.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det hender selvsagt også med terapeuter at de har noe ubearbeidet med seg fra oppveksten som gjør at de kan ha problemer med å være gode terapeuter for spesielle typer pasienter.

Hva? Er ikke terapeuter perfekte vesener uten lyter???

Anonymkode: 31095...7cd

[AnonymBruker]

Er det noen som kan forklare hva overføring/motoverføring egentlig er? Hvem overfører og hvem tar igjen? For eksempel, hvis jeg klager over en assistent som har vært frekk mot meg, etter innleggelse når jeg er tilbake hos behandler. Og hvis dette da blir generalisert over til at jeg "mener" at alle som jobber på den avdelingen er uforskammet, noe jeg overhodet ikke gjør. Sånn helt hypotetisk. Hvem gjør hva?

Anonymkode: 87dc4...b40

[AnonymBruker]

Leser du Tidsskrift  for den norske psykologforening nr8/2008/Zachrisson / kan du kanskje finne noe av det du lurer på . 

 

Anonymkode: e72b3...0c3

[Gjest Kanuttius]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Leser du Tidsskrift  for den norske psykologforening nr8/2008/Zachrisson / kan du kanskje finne noe av det du lurer på . 

 

Anonymkode: e72b3...0c3

Hvor får man tak i det?

[AnonymBruker]

10 minutter siden, BamseLiten skrev:

Hvor får man tak i det?

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?s=1

Anonymkode: c5f93...edd

[AnonymBruker]

21 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det hender selvsagt også med terapeuter at de har noe ubearbeidet med seg fra oppveksten som gjør at de kan ha problemer med å være gode terapeuter for spesielle typer pasienter.

Burde ikke dette vært bearbeidet før terapeuten startet sin karriere?

Anonymkode: e1090...97f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Burde ikke dette vært bearbeidet før terapeuten startet sin karriere?

Anonymkode: e1090...97f

Ikke før, men dette er bl.a. hensikten med den veiledning en har i utdannelsen på vei mot spesialitet.

Det er også viktig at terapeuter har den egeninnsikt at de er klar over hvilke type pasienter de ikke er gode på og som de helst bør overlate til andre.

[Villanda]

21 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det hender selvsagt også med terapeuter at de har noe ubearbeidet med seg fra oppveksten som gjør at de kan ha problemer med å være gode terapeuter for spesielle typer pasienter.

Ja, sant det. Kom til å tenke på et pasient-/legeforhold som en gang var. Plager meg fremdeles at jeg ikke forstår hva som skjedde. Så mye jeg syntes var merkelig. Jeg pleier vanligvis kunne samarbeide godt med de fleste. Pleier ikke se så negativt på noen som dette, .og pleier ikke føle meg så misforstått. Det er ti år siden dette og ennå vekker det harme og undring i meg å lese om det (journal og dagbok)

Følte vi prata forbi hverandre. At han forstod lite av hva jeg ville formidle og omvendt. Irriterte meg når jeg prøvde si noe om dette og han svara meg med å spørre om han minna om min mor. Han er ikke opprinnelig norsk men tror ikke egentlig det var problemet. 

Han opplevde at jeg projiserte i grupper. Skulle så gjerne visst hva som fikk han til å tenke det. Det var en totalvurdering sa han da jeg spurte. Syntes det var vanskelig å jobbe med det når det ikke kunne forklares nærmere. Han kunne ikke selv hjelpe meg da dette var under en innleggelse på et par uker. Og min behandler ute sa hun heller ikke forstod hva det dreide seg om. Så da kunne ikke hun hjelpe meg å jobbe med det heller.

Jeg opplevde at han tok mine utsagn ut av konteksten de var sagt i, endra litt på orda og  gav det tilbake med en ganske annen mening. En mening som virka mer kritisk enn den var ment.  Kanskje det skulle forestille containing?

Det ble journalført at jeg sa personalet på døgnavdeling har makt over pasientene. Har nok sagt noe lignende og står ved det. Tror han tolka det som bare negativt ment. Det var det ikke,, men det at helsepersonell har makt, for eksempel definisjonsmakt,, gjorde noe med meg som pasient .Tror han tolka det som at jeg snakka om maktmisbruk. Syntes han gikk i forsvar. Han mente jeg tenkte sort/hvitt. Jeg syntes det var skremmende hvis helsepersonell er bevisst på at de har makt. 

Jeg var ifølge han devaluerende. Og det stemmer. Akkurat når det gjaldt ham . Hva var det med han og meg? Og han fikk det til å stemme når det gjaldt andre også.

Etterpå diskuterte han med fastlegen hvem som skulle skrive sykmeldingen. Og klaga til min faste behandler for at jeg hadde fått lest epikrise han hadde skrevet. Har ikke pasienten rett til å lese epikrisen sin? Nekta å gi meg utskrift av journal uten å først ha samtale med han angivelig for at han skulle kunne forklare ting og sjekke at der ikke var andrehåndsopplysninger. Da jeg hadde spørsmål til  det som stod i epikrisen var svarene at jeg dissekerte den og at det som stod der var en totalvurdering. Disseker eller ta ting utav sin sammenheng. Akkurat det jeg syntes han gjorde med mine utsagn. For eksempel sa jeg noen positive og noen negative ting om et fenomen og han vlagte ut det negative for så å si at jeg var devaluerende.

. Han hadde gått i seg selv uten å finne "noe" men hadde kanskje tatt feil hvis jeg en dag stifta familie. Ikke fikk jeg papirene med meg. De skulle han sende senere.

Syns ting virka litt omvendt. At han prøvde tvinge meg til å meg til å mislike han, noe han lyktes i. Og at han prøvde vri mine utsagn til å passe under hans tentative diagnose. Virka noen ganger som han gikk i forsvar.  Hva var farlig med å prøve forklare hva han mente og hvorfor? Hvorfor så vanskelig å gå ut den journalen. Og var det farlig å la meg først lese og forberede meg?

 

Det lyser vel borderline lang vei? Og det plager meg at jeg ikke vet om han har rett. Det hender det slår meg at han kunne ha rett.

Jeg var der på grunn av langvarig depresjon.med økende selvmordstanker. Var i midten av 20 åra. Det var min andre og foreløpig og forhåpentligvis siste innleggelse. Jeg svinga nok en del og opptrådte nok tvetydig. Begynte lett å grine. Det er ikke typisk meg. Tenkte negativt. Mye selvmordstanker. Var mer irritabel og gav mer uttrykk for irritasjon enn vanlig. Samtidig ville jeg gi meg selv en sjans til å ha nytte av oppholdet, gjøre hva jeg kunne for å komme meg. Hadde mye uro som jeg klarte dempe litt med fysisk aktivitet. Og kanskje var jeg for aktiv til å kunne ha en depresjon? 

Jeg fortalte nok at jeg alltid hadde hatt problem. At jeg alltid hadde hatt sosial angst og aldri fungert sosialt. Det jeg sa var farga av depresjonen eller personlighetsforstyrrelsen. Det var sant bare til en viss grad. Trodde han blindt på det?

Fikk inntrykk av at han selv ser på seg som veldig dyktig.

Har ikke fått lignende tilbakemelding av andre leger eller psykologer jeg har vært borti.

Synes nå når jeg tenker tilbake å se tydeligere gode og dårlige og kanskje lett oppstemt perioder hvor jeg kan ha vært noe ukritisk. Jeg ser også at i depressive faser og særlig denne gangen , får jeg en del symptom på eupf.

Jeg har familie nå.  Men ekskluderer det pf? Har riktignok holdt sammen en stund . 

Egentlig tenker jeg ikke på dette til daglig. Det kom bare opp via denne tråden. Skulle likt å vite hva som egentlig skjedde. Kan ikke huske å noen gang ha hatt sa dårlig kommunikasjon med noen.

Han kan jo ikke være helt borte .han jobber fortsatt om enn et annet sted. Men også rart at jeg ikke har opplevd slikt med andre.

Hva tror du?