Ekspertsvar NHD - råd ved suicidalitet

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen BPII, og inntil for seks år siden hadde jeg langvarige, alvorlig depressive perioder minst to ganger i året. De verste årene var det faktisk en slags trøst i å vite at jeg kunne ta livet av meg hvis ting ble uutholdelig. Jeg har ett mislykket forsøk bak meg (hengning), men har forøvrig ikke gjort alvor av tankene. Likevel ser jeg at tankene lett kretser rundt den utveien i tunge faser, muligens er det vel blitt en slags dårlig vane. Jeg har barn, og jeg vet hvor stor skade det kan volde om en forelder tar livet av seg. Jeg tror dette har holdt meg tilbake flere ganger.

Nå er jeg godt medisinert og har kun kortere, moderate depresjoner. Jeg har fått en mye lengre tidshorisont og kan med hånden på hjertet si at jeg det meste av tiden ser frem til dagene som ligger foran meg. 

Det siste året har jeg hatt en rekke større utfordringer på jobb og hjemme, inkludert et samlivsbrudd. Etter forholdene har jeg landet med begge føttene på jorda. Denne uken har jeg imidlertid opplevd et ugjenkallelig tap, og plutselig er alt svart. Jeg kan ikke gjøre noe for å løse situasjonen. Den er som den er. Og jeg klarer ikke å leve med den.

Jeg har nå klare planer for når og hvordan jeg tenker å ta livet av meg. Så slår samvittigheten overfor barna inn. Så forsvinner den igjen, og jeg klarer ikke å skjønne hvorfor det ikke er best for alle parter at jeg bare forsvinner. Jeg orker ikke takle dette også. Det føles som om jeg sitter på et høyt rekkverk og kan tippe begge veier. Når jeg tviler på beslutningen, føles det meningsløst å ta kontakt med behandler: Om jeg sier at jeg er suicidal, er jeg det vel egentlig ikke, for da ville jeg ikke ha tatt kontakt. Samtidig føles dette som noe som er utenfor min kontroll: Når jeg tenker på barna, blir jeg redd for at jeg likevel bare kommer til å gjøre det i et anfall av impulsivitet. Det er som om de to løsningene står og drar i hver sin arm, og jeg vet ikke hvilken som vil vinne.

Hva bør jeg egentlig gjøre i en sånn situasjon? Ambivalensen river, og akkurat nå er det alt jeg kan tenke på.

Anonymkode: 55c19...6b3

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bør snarest ta kontakt med behandler og/eller fastlege. En skal ta slike ting alvorlig.

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn nå også, og kjenner igjen den følelsen av å stå på det rekkverket. Jeg har også barn, og vet inderlig godt den smerte jeg vil påføre dem hvis jeg forsvinner, men i dag er jeg likegyldig til den tanken. Jeg orker ikke engang å ta kontakt med noen.

Anonymkode: 4cee3...4f1

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, akkurat nå. Har behandler, men det er poliklinisk og jeg klarer ikke å holde ut mellom timene. Jeg står også på stupet, men så er det alltid den tanken på at døden er så ugjenkallelig. At det er et valg man må være helt sikker på. Det er bare at jeg blir sikrere og sikrere for hver dag. Men jeg har ikke barn. Jeg har eupf og får ikke innleggelse, ikke vil jeg det heller. Jeg holder snart ikke ut noe mer. Skulle gjerne gitt noen bedre råd, men vil bare si at du ikke er alene.

Anonymkode: bc2ba...b31

[AnonymBruker]

Jeg blir helt sjokkert. Om du/ dere virkelig tar deres liv, har der ødelagt og skadet deres barn fo alltid!!! Jeg lever med en mann som har opplevd at faren tok selvmord da han var barn, og tro meg, han har hatt et forferdelig liv på mange måter. Han har aldr kommet over det! Ingen barn bør oppleve noe slik grusomt, ingen! Få hjelp snarest mulig, i dag eller morgen, vær så snill! Jeg unner ikke deg eller barna å ha det slik, du og dere fortjener et bedre liv enn dette! 

Anonymkode: ca3b2...809

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg, det er derfor dette er så ufattelig vanskelig. Men når man er påført grusomme traumer og sliter med dem så kommer det perioder der livet er så uutholdelig og vondt at døden er eneste utvei.

Barna mine skal ikke miste en forelder i dag. Det kan jeg love deg. Og jeg lover at jeg skal ta i mot all den hjelp jeg kan få sånn at jeg kan begynne å leve mitt liv for meg selv, og ikke holde meg i live for barnas skyld. Det er ikke bra det heller, skjønner du, å leve med en forelder som har det så vondt.

Anonymkode: 4cee3...4f1

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg, det er derfor dette er så ufattelig vanskelig. Men når man er påført grusomme traumer og sliter med dem så kommer det perioder der livet er så uutholdelig og vondt at døden er eneste utvei.

Barna mine skal ikke miste en forelder i dag. Det kan jeg love deg. Og jeg lover at jeg skal ta i mot all den hjelp jeg kan få sånn at jeg kan begynne å leve mitt liv for meg selv, og ikke holde meg i live for barnas skyld. Det er ikke bra det heller, skjønner du, å leve med en forelder som har det så vondt.

Anonymkode: 4cee3...4f1

Jeg skjønner at det må være fryktelig vondt og tøft for deg å føle det på denne måten. At dine smerter er så uutholdelige at døden virker som en befrielse. Helt forferdelig!  Det er godt å høre at du lover at du skal ta imot all den hjelp du kan få.  Selvfølgelig er det ikke godt for et barn å se at mor eller far har det så vondt. Men heldigvis er det hjelp å få! Du er jo alvorlig deprimert og det er jo denne tilstanden som får deg til å tenke slike forferdelige tanker! Du må være så snill å fortelle dine nærmeste og behandleren din hva du meddeler her. Du må få hjelp til å bearbeide dine traumer, en langtidsbehandling / innleggelse. Det holder ikke med 1 times terapi i uken eller mnd. I ditt tilfelle. Du har rett/ dine barn har rett på skikkelig hjelp og oppfølging. Du må være så snill å tilkalle hjelp øyeblikkelig du skulle få slike tanker hvor du er redd for å miste kontrollen. Dine barn vil ha deg uansett hvordan du sliter! Uansett!

Anonymkode: ca3b2...809

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det sånn nå også, og kjenner igjen den følelsen av å stå på det rekkverket. Jeg har også barn, og vet inderlig godt den smerte jeg vil påføre dem hvis jeg forsvinner, men i dag er jeg likegyldig til den tanken. Jeg orker ikke engang å ta kontakt med noen.

Anonymkode: 4cee3...4f1

Så inderlig trist.. Hjerteskjærende rett og slett

Anonymkode: ca3b2...809

[AnonymBruker]

Barna mine elsker meg og jeg elsker dem over alt på jord. Det vet de. Jeg får hjelp med traumene mine, men ikke så bra som jeg skulle ønske. Dessuten er jeg for feig til å gjøre noe ille, jeg er redd for smerten og ikke minst hva som kan skje dersom jeg ikke lykkes helt.

Anonymkode: 4cee3...4f1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Barna mine elsker meg og jeg elsker dem over alt på jord. Det vet de. Jeg får hjelp med traumene mine, men ikke så bra som jeg skulle ønske. Dessuten er jeg for feig til å gjøre noe ille, jeg er redd for smerten og ikke minst hva som kan skje dersom jeg ikke lykkes helt.

Anonymkode: 4cee3...4f1

Denne "feigheten" er jammen god å ha! Ønsker deg masse lykke til med å få bedre hjelp framover! Det fortjener DU og dine elskverdige barn! Stor klem

Anonymkode: ca3b2...809

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Du bør snarest ta kontakt med behandler og/eller fastlege. En skal ta slike ting alvorlig.

Takk for tydelig svar. 

Anonymkode: 55c19...6b3

[AnonymBruker]

Jeg har selv gjort alvorlige forsøk og jeg ser hvilken smerte og despirasjon de rundt meg har i ansiktet når de vekket meg fra kunstig koma og fjernet respiratoren. Det ble mitt siste selvmordsforsøk. Jeg kan virkelig ikke påføre mine nærmeste noe så vondt. Det er ille når noen i nær familie går bort, og det er ekstra vondt å vite at den som er borte gjorde det fordi livet ble for vanskelig. Om livet blir for vanskelig:

　

Kontakt fastlegen

Gå på legevakta

Ring 113

　

Livet er tross alt det eneste vi har.

Anonymkode: a34c0...148

[ISW]

Jeg forstår ikke helt, synes mange skriver at man skal dra på legevakten eller ringe 113, og har jo sett f.eks på Nattpatruljen at politiet er veldig raske med å kjøre folk på legevakten eller rekvirere ambulanse ved psykiatriske problemstillinger, men NHD synes å være veldig opptatt av at man IKKE skal kontakte legevakt eller 113 ved psykiatri.

Hva kommer dette av? 

[Tandorini]

1 time siden, issomethingwrong skrev:

Jeg forstår ikke helt, synes mange skriver at man skal dra på legevakten eller ringe 113, og har jo sett f.eks på Nattpatruljen at politiet er veldig raske med å kjøre folk på legevakten eller rekvirere ambulanse ved psykiatriske problemstillinger, men NHD synes å være veldig opptatt av at man IKKE skal kontakte legevakt eller 113 ved psykiatri.

Hva kommer dette av? 

Jeg tenker iallfall at når TS angir et så sterkt symptomtrykk på en fredags ettermiddag, så bør h*n kontakte helsevesenet tidligere enn mandag morgen.