Lyve for å skjule innleggelse

[AnonymBruker]

Kanskje jeg krisemaksimerer. Men dersom jeg er riktig uheldig kan det muligens vanke en innleggelse. Spørsmålet er da hvor lett det er å skjule det for familien. Er det noen her som har vært innlagt, og som har klart å forfatte en såpass troverdig løgn at nær familie ikke har fått snusen i det? Jeg tenker å lyve på meg en billig restplassferie til syden dersom jeg må legges inn. 

Anonymkode: 767a0...af6

[AnonymBruker]

Har ikke vært smart nok til å lyve om det, dessverre. Bor heller ikke på samme sted som familie. Fortalte det til et familiemedlem noen uker etter, fordi det ble vanskelig å forklare hvorfor jeg var opptatt akkurat da. Gikk på en dagavdeling, som en liten forlengelse. Trist at det skal være sånn at man skal ha behov for å skjule det. Hvis du ikke er vant til å lyve så kan du jo regne med at det hele går i ball for deg. Eller at du tar en liten løgn nå, og forteller det etter at du har kommet deg litt. 

Anonymkode: 9faab...6d0

[Tandorini]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje jeg krisemaksimerer. Men dersom jeg er riktig uheldig kan det muligens vanke en innleggelse. Spørsmålet er da hvor lett det er å skjule det for familien. Er det noen her som har vært innlagt, og som har klart å forfatte en såpass troverdig løgn at nær familie ikke har fått snusen i det? Jeg tenker å lyve på meg en billig restplassferie til syden dersom jeg må legges inn. 

Anonymkode: 767a0...af6

Er det "din egen" familie, altså barn og ektefelle, eller er det foreldre og søsken? Jeg bor langt unna nærmeste familie (foreldre og søsken), så jeg har ikke daglig kontakt med dem. Meldinger sender vi bortimot hver dag, men det lar seg gjøre selv om jeg er innlagt. Jeg pleier gjerne å prate med dem på telefon en gang i uka, og når jeg ser at jeg blir så dårlig at det nærmer seg innleggelse tar jeg meg skikkelig sammen og tar en telefon til dem og prater om hverdagslige ting. Da vet jeg at jeg har en ukes tid til neste telefon. Jeg jobber turnus, så jeg har alltid en forklaring om at jeg er på jobb om de forsøker å ringe uten svar. Ettersom de bor såpass langt unna så får jeg aldri probemer med at de ønsker å stikke innom en dag, inviterer meg på middag e.l.

Jeg har en del innleggelser bak meg og har valgt å holde familien utenfor dette. Det enkle er ofte det beste. Jeg bruker jobben som unnskyldning når jeg er lite tilgjengelig. Jeg tror det ville vært vanskelig for meg å dikte opp en ferie, for da forventer de kanskje noen meldinger mens man er der, at man er litt brun etterpå, at man har mye å fortelle når man kommer hjem.

Selv var jeg innlagt i 2,5 mnd en gang, i en annen by enn der jeg bor. Det føltes ikke bra i det hele tatt, å holde kontakten med dem, også telefonsamtaler, og å gi inntrykk av at jeg bodde hjemme og var i full jobb. Det var likevel den løsningen som ble den beste for meg.

Det ER slitsomt å lyve hele tiden. Jeg vet ikke hva det er som gjør at du føler behov for å skjule dette. Kanskje er dine grunner like viktige som mine grunner er for meg. Derfor svarer jeg som jeg gjør. Om det er slik at du velger å skjule dette, så finn på en løgn som er enkel å forholde seg til, og notér nøyaktig hva du har sagt til dem.

Dersom en liten bit av deg har lyst til å fortelle, så kan du få hjelp til dette. Psykehus har pårørendeansvarlige, en behandler kan ringe for deg, eller du kan selv sende en melding til dem og forklare kort hvordan situasjonen er, men at du ikke er klar for å prate om det riktig ennå.

[AnonymBruker]

Takk for svar

Det er snakk om egne barn, mann, samt foreldre og voksne søsken. Jeg ønsker ikke å la noen få vite det dersom det ender med innleggelse men det er forskjellige årsaker til at jeg ønsker å holde dem utenfor. En årsak for mann og barn, en annen for foreldre og søsken.

Foreldre og søsken bor et godt stykke unna, så risikoen for at de stikker innom til middag er heldigvis liten. 

Å skylde på turnusjobbing hadde vært ideelt, dessverre har jeg verken hobbyer, jobb eller noe annet å bruke. Ferie er ikke helt ideelt nei, jeg ville nok ha måttet gjøre grundig forarbeid for å gjennomføre den løgnen, samt skaffe haugevis av taxfree-godteri til forventningsfulle barn (samt mann).

Derimot kom jeg på en annen ide. Jeg har jeg en fysisk sykdom jeg tenker for en gangs skyld kanskje kan gjøre litt nytte for seg. 

 "Oi, jeg ser det arrangeres  kurs/opptrening/evaluering for mennesker med (sykdom) i de-og-de ukene, jeg tror jammen jeg skal melde meg på." Man må overnatte der for å kunne overvåke døgnsyklusen (eller annen fantasifull forklaring) så du må hente i barnehagen. Veldig travelt opplegg, så besøk blir det nok ikke tid til, dessverre." 

Ingen i familien vet særlig mye om sykdommen, så å spinne litt videre på dette er lett som en lek, tenker jeg. Jeg kan neppe vente meg noen sykdomsrelaterte oppfølgingsspørsmål jeg vil slite med å forklare. 

Anonymkode: 767a0...af6

[Gjest]

Selv kan jeg ikke forstå at dette skal lyves om til nærmeste familie eller familie generelt. Også mot mann og barn som du bor med? Kan ikke se noen gode grunner til det altså. Kan være mye hjelp å få fra familien om man er åpen om det. Hvorfor skal det absolutt skjules? Hvis familie ikke takler det, vel da er det dems problem og ikke ditt. Syns det er viktig å være åpen om psykiske sykdommer, holder vi det skjult er vi med på å hemmeligholde og skape fordommer.

[AnonymBruker]

Jeg har gode grunner for å holde det skjult, så den beslutningen kommer jeg ikke til å endre på. Det er det beste, alt tatt i betraktning.

Anonymkode: 767a0...af6

[Gjest]

Så det er okey å være uærlig mot mannen din? Dette er en del av deg, å holde noe slikt skjult for din mann kan vel ses på som et slags svik. 

[AnonymBruker]

Det er din mening, og den skal du få lov til å ha. Men jeg kommer ikke til å endre min.

Anonymkode: 767a0...af6

[Lillemus]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har gode grunner for å holde det skjult, så den beslutningen kommer jeg ikke til å endre på. Det er det beste, alt tatt i betraktning.

Anonymkode: 767a0...af6

Om jeg hadde funnet ut at kjæresten min hadde holdt skjult for meg at han var innlagt på psykiatrisk i to uker og heller hadde løyet på seg ett eller annet så hadde forholdet hunget i en tynn tråd gitt... 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Lillemus skrev:

Om jeg hadde funnet ut at kjæresten min hadde holdt skjult for meg at han var innlagt på psykiatrisk i to uker og heller hadde løyet på seg ett eller annet så hadde forholdet hunget i en tynn tråd gitt... 

Ditt valg. Jeg foretar selv mine, og om min mann ikke skulle like det, så får han heller stikke. Min psykiske helse er ene og alene min business, verken han eller familien kan gjøre noe for å forbedre den uansett.

Anonymkode: 767a0...af6

[Lillemus]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ditt valg. Jeg foretar selv mine, og om min mann ikke skulle like det, så får han heller stikke. Min psykiske helse er ene og alene min business, verken han eller familien kan gjøre noe for å forbedre den uansett.

Anonymkode: 767a0...af6

Har du snakket med din behandler om dette? At du nekter å fortelle det til dine aller nærmeste? Vet de i det hele tatt at du sliter? At du ikke har noen tro på at de kan hjelpe deg med å forbedre din psykiske helse høres helt vanvittig ut, for meg er det en selvfølge at de nærmeste stiller opp og støtter så godt de kan.

[AnonymBruker]

Det er komplisert, og som sagt er det en årsak til at jeg skjuler det for foreldre og søsken, og en annen årsak til at jeg skjuler det for min mann. 

Jeg har forklart en psykiater (dog ikke min behandler, det har jeg i skrivende stund ikke) at jeg ikke ønsker å nevne at jeg sliter for de nærmeste, og jeg har møtt forståelse for det. 

Anonymkode: 767a0...af6

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar

Det er snakk om egne barn, mann, samt foreldre og voksne søsken. Jeg ønsker ikke å la noen få vite det dersom det ender med innleggelse

Anonymkode: 767a0...af6

Tror ikke du kan skjule dette for mannen din iallefall, hvis du har oppnevnt ham som "nærmeste pårørende". 

Da jeg var innlagt, ringte legen på sykehuset mannen min og fortalte om innleggelsesårsak. Mannen mun visste riktignok at jeg var innlagt på psyk., men ikke hvorfor. Årsaken var suicidalitet, og legen mente at det var svært viktig at mannen min visste om det. Jeg ønsket ikke at mannen min skulle informeres om årsaken, men der ble jeg overkjørt. Sikkert fordi jeg hadde oppnevnt mannen min som nærmeste pårørerende. Grrrr...

Anonymkode: 60f08...8db

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke du kan skjule dette for mannen din iallefall, hvis du har oppnevnt ham som "nærmeste pårørende". 

Da jeg var innlagt, ringte legen på sykehuset mannen min og fortalte om innleggelsesårsak. Mannen mun visste riktignok at jeg var innlagt på psyk., men ikke hvorfor. Årsaken var suicidalitet, og legen mente at det var svært viktig at mannen min visste om det. Jeg ønsket ikke at mannen min skulle informeres om årsaken, men der ble jeg overkjørt. Sikkert fordi jeg hadde oppnevnt mannen min som nærmeste pårørerende. Grrrr...

Anonymkode: 60f08...8db

Hm, bekymringsverdig. Historiene i denne tråden er heller ikke mye oppløftende.

Det later til at det ikke er mulig å fjerne nærmeste pårørende, for dersom rubrikken står tom, har de egne rutiner for å få fatt i familiemedlemmene uansett. Jeg får gjøre det klinkende klart at ingen skal kontaktes, og krysse fingrene for at det faktisk blir respektert dersom det blir nødvendig.

 

Anonymkode: 767a0...af6

[Tandorini]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Derimot kom jeg på en annen ide. Jeg har jeg en fysisk sykdom jeg tenker for en gangs skyld kanskje kan gjøre litt nytte for seg. 

 "Oi, jeg ser det arrangeres  kurs/opptrening/evaluering for mennesker med (sykdom) i de-og-de ukene, jeg tror jammen jeg skal melde meg på." Man må overnatte der for å kunne overvåke døgnsyklusen (eller annen fantasifull forklaring) så du må hente i barnehagen. Veldig travelt opplegg, så besøk blir det nok ikke tid til, dessverre." 

Ingen i familien vet særlig mye om sykdommen, så å spinne litt videre på dette er lett som en lek, tenker jeg. Jeg kan neppe vente meg noen sykdomsrelaterte oppfølgingsspørsmål jeg vil slite med å forklare. 

Anonymkode: 767a0...af6

Jeg synes det høres vel komplisert ut å skjule det for noen du bor sammen med, men jeg skal ikke legge meg borti hvorvidt du burde eller ikke. Som sagt har jeg selv grunner for å skjule dette for mine, men det avgjørende for at jeg har klart det er at de bor langt unna.

Nå ting likevel er som de er: Jeg synes forslaget om å dra på et seminar med døgnopphold ikke er så dumt. Det blir tross alt ikke så langt unna det du faktisk gjør. Du skal på døgnopphold i helsevesenet. Når familien din i ettertid spør om hvordan ting var kan du bruke en del av det som faktisk skjedde. Hvordan maten var, hvordan behandlerne var, om medpasientene var ok. Så blir ikke alt rent oppspinn og vanskelig å huske hva du har sagt og ikke.

 

[kovakova]

nærmeste pårørende blir bare kontaktet ved tvangsinnleggelse da innen psykiatrien

[Tandorini]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm, bekymringsverdig. Historiene i denne tråden er heller ikke mye oppløftende.

Det later til at det ikke er mulig å fjerne nærmeste pårørende, for dersom rubrikken står tom, har de egne rutiner for å få fatt i familiemedlemmene uansett. Jeg får gjøre det klinkende klart at ingen skal kontaktes, og krysse fingrene for at det faktisk blir respektert dersom det blir nødvendig.

 

Anonymkode: 767a0...af6

Du kan selv velge dine nærmeste pårørende. Om rubrikken står tom så går de etter en vanlig liste (foreldre - barn - søsken etc.). Det jeg har gjort er å angi andre i mitt nettverk som pårørende. Da holdes familie helt utenfor. En kan også anmerke at ingen skal kontaktes uten ditt samtykke, men i noen tilfeller har de lov til det likevel, tror jeg. For eksempel om man er lagt inn på tvang.

[stjernestøv]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er komplisert, og som sagt er det en årsak til at jeg skjuler det for foreldre og søsken, og en annen årsak til at jeg skjuler det for min mann. 

Jeg har forklart en psykiater (dog ikke min behandler, det har jeg i skrivende stund ikke) at jeg ikke ønsker å nevne at jeg sliter for de nærmeste, og jeg har møtt forståelse for det. 

Anonymkode: 767a0...af6

De pleier jo å innvollvere barna også i dag, snakke med dem osv. Og er det ikke likt som en fysisk årsak? Psykisk helse eksisterer jo den og. Er ikke en skam i dag, selv om min svigerdatter sa man fikk dårlig rykte av å være innlagt. Det har ikke jeg merket noe til. 

[AnonymBruker]

Det later til, etter litt googling, at det er meget varierende hvor mye som skal til før man legges inn på tvang. Så jeg vil anta at det er en reell mulighet, dersom jeg er uheldig.

Men dersom man uten å protestere går med på innleggelse, regnes det etter hva jeg har forstått som frivillig? Og da har vel ikke helsepersonell lovhjemlet rett til å involvere pårørende, vil jeg tro. Håper jeg i hvert fall.

36 minutter siden, Tandorini skrev:

Jeg synes det høres vel komplisert ut å skjule det for noen du bor sammen med, men jeg skal ikke legge meg borti hvorvidt du burde eller ikke. Som sagt har jeg selv grunner for å skjule dette for mine, men det avgjørende for at jeg har klart det er at de bor langt unna.

Nå ting likevel er som de er: Jeg synes forslaget om å dra på et seminar med døgnopphold ikke er så dumt. Det blir tross alt ikke så langt unna det du faktisk gjør. Du skal på døgnopphold i helsevesenet. Når familien din i ettertid spør om hvordan ting var kan du bruke en del av det som faktisk skjedde. Hvordan maten var, hvordan behandlerne var, om medpasientene var ok. Så blir ikke alt rent oppspinn og vanskelig å huske hva du har sagt og ikke.

 

Ja, det er det jeg tenker også. De kommer neppe til å spørre om noe annet enn rene, overfladiske høflighetsspørsmål uansett, så den biten tror jeg skal gå ganske greit å sno seg unna 

 

Anonymkode: 767a0...af6

[Tandorini]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det later til, etter litt googling, at det er meget varierende hvor mye som skal til før man legges inn på tvang. Så jeg vil anta at det er en reell mulighet, dersom jeg er uheldig.

Men dersom man uten å protestere går med på innleggelse, regnes det etter hva jeg har forstått som frivillig? Og da har vel ikke helsepersonell lovhjemlet rett til å involvere pårørende, vil jeg tro. Håper jeg i hvert fall.

Ja, det er det jeg tenker også. De kommer neppe til å spørre om noe annet enn rene, overfladiske høflighetsspørsmål uansett, så den biten tror jeg skal gå ganske greit å sno seg unna 

 

Anonymkode: 767a0...af6

Du blir jo ikke lagt inn på tvang. Du sier selv at du bør ha en innleggelse, og har til og med begynt å planlegge hvordan du skal få gjort det rent praktisk. Om legen sier til deg at du BØR legges inn, så får du bare samtykke. Det blir ikke tvang før du fullstendig nekter, og legen vurderer at det er fare for liv eller helse om du ikke omgående blir lagt inn.

For noen uker siden var jeg hos fastlegen for å fornye sykmelding. Jeg var kjempedårlig, men ønsket ikke innleggelse. Han forsøkte å få meg til å se at jeg trengte innleggelse, men jeg sa jeg ville prøve selv. Han ga meg time neste dag, samt et telefonnummer jeg kunne bruke i mellomtiden.

Dagen etter møtte jeg opp til timen. Jeg forsto selv at jeg burde bli lagt inn, men ønsket det virkelig ikke. Han ønsket fortsatt å legge meg inn, og brukte en god stund for å få overbevist meg om at det var det beste. I skrivet han sendte med meg sto det "frivillig med overtalelse". Jeg vet ikke om han ville lagt meg inn på tvang om jeg ikke hadde samtykket. Men uansett - en får en fair sjanse til å gå med på det frivillig.

Uansett - en er aldri "uheldig". En får alltid muligheten til å samtykke først. (Med mindre man er i psykose og ikke har kontakt med virkeligheten i det hele tatt.)