Pårørende på norske sykehus

[AnonymBruker]

Ser de på det som et heft når nærmeste pårørende er med? Jeg følte jeg ikke hadde noe der å gjøre, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det ble en ekstra belastning i en ellers vanskelig situasjon.

Hvordan opplever andre å være pårørende på norske sykehus?

Anonymkode: 4c23e...747

[AnonymBruker]

Blir alltid tatt godt i mot, de er glade for å ha meg der fordi jeg kjenner pasienten (noe de ikke gjør). Jeg kan være behjelpelig med viktig informasjon, og jeg kan støtte. 

Anonymkode: 8df4e...157

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd begge deler. Men dette var vondt og vanskelig.

Anonymkode: 4c23e...747

[Kayia]

Jeg har vært pårørende til min far, til sønnen min og til mannen min når de har vært innlagt, og blir egentlig alltid like imponert av personalet i møte med helsevesenet. Jeg har ingen spesiell opplevelse hverken av å være i vegen/til bry eller å være spesielt ønsket som ressurs. Jeg har bare "vært der", fordi mine nærmeste har vært der, og det har jeg bare tenkt på som naturlig. Jeg har aldri følt på noe ekstra rundt dette. Hva fikk deg til å føle på dette?

Endret 16. oktober 2016 av Kayia

[stjernestøv]

Jeg har vært med sønnen min og de var glad jeg var der, da ble han roligere. Når han skulle operere var jeg med helt inn på operasjons stuen, helt til han sovnet og de takket meg for at jeg var med. 

[FjellOgDalar]

På psykehuset jeg sokner til synes jeg de er veldig flinke med pårørende (jeg snakker som pasient). De er opptatte av at de som lever nært innpå meg i hverdagen blir ivaretatt, og involvert på en måte som både gavner meg og dem. Om mine pårørende har hatt innsigelser på noe, har de alltid blitt hørt. DPS døgn derimot... Der synes jeg ikke de er like grundige, dessverre.

[AnonymBruker]

11 timer siden, Kayia skrev:

Jeg har vært pårørende til min far, til sønnen min og til mannen min når de har vært innlagt, og blir egentlig alltid like imponert av personalet i møte med helsevesenet. Jeg har ingen spesiell opplevelse hverken av å være i vegen/til bry eller å være spesielt ønsket som ressurs. Jeg har bare "vært der", fordi mine nærmeste har vært der, og det har jeg bare tenkt på som naturlig. Jeg har aldri følt på noe ekstra rundt dette. Hva fikk deg til å føle på dette?

Forskjellige kommentarer og måten de ble sagt på.

Anonymkode: 4c23e...747

[AnonymBruker]

Jeg er rett som det er med som pårørende til min mann da han har en unik tendens til å havne på akutten og bli innlagt. Jeg er med for hans skyld men det har og hendt at jeg har måtte stilt spørsmål med ting de gjør som feks å holde han innlagt uten å si noe om hvorfor ting tar tid, hva er årsaken til at ikke legen dukker opp etc. Jeg er nok litt advokat men nå har de feilbehandlet han mye og så noen må jo passe på. 

Jeg har og vert pårørende for ett lite barn som bla skulle opereres, da ble jeg sett på som en ressurs mtp å trygge barnet. På abup har jeg og sittet mange timer da de stilte krav til at jeg var med på samtaler og jeg opplevde det og fint. 

Anonymkode: 87d61...93b

[Lillemus]

Har vært pårørende for egne barn og litt for egen mor og med ett unntak har vi alltid fått god informasjon og blitt tatt godt vare på.

At en pleier presterte å slenge ut av seg "Vi er ikke barnevakter for dere så dere kan gå på byen altså!" da vi var hastesendt til Riksen med en baby på 4 mnd sier vel mest om henne. Det var liksom akkurat det vi hadde tenkt - særlig...

[påskelilje]

Jeg har aldri opplevd at personale ser på meg som heft i en pårørendesituasjon. Jeg har vært pårørende til mannen, til min mor, til et av barna og til min farmor. Har oppfattet det slik at personale synes det er fint at noen har tid til å sitte sammen med pasienten og gjerne formidle behov og ønsker fra pasienten.

[påskelilje]

1 time siden, Lillemus skrev:

Har vært pårørende for egne barn og litt for egen mor og med ett unntak har vi alltid fått god informasjon og blitt tatt godt vare på.

At en pleier presterte å slenge ut av seg "Vi er ikke barnevakter for dere så dere kan gå på byen altså!" da vi var hastesendt til Riksen med en baby på 4 mnd sier vel mest om henne. Det var liksom akkurat det vi hadde tenkt - særlig...

Helt utrolig at det går an å lire av seg noe slikt!

[AnonymBruker]

Godt det hører til unntakene. Man er ofte i en sårbar situasjon som pårørende. Å føle seg både engstelig og i vegen er vanskelig.

Anonymkode: 4c23e...747