Ekspertsvar Barn*diagnose*ol. NHD

[AnonymBruker]

Jeg tok kontakt med barnevernet i slutten av 2005 for å få hjelp. Familien fikk noe hjelp, etter tre år skilte barnefar og jeg lag, hadde barnet 50/50. Etter et par år senere fikk jeg beskjed om at jeg skulle ha barnet 100% hvis ikke tok bv over. Jeg hadde barnet i fire år til. Kunne aldri bli den forelderen de ville jeg skulle være. Hadde noen innleggelser: depresjoner, mani og ved medisinskifte. Jeg var helt enig da bv sa at dette var for ustabilt for barnet. Innleggelser på inntil tre måneder av gangen hvor barnet måtte bo hos noen andre. Sist var i besøkshjemmet vi hadde. 

I 2014 hadde jeg en ny innleggelse og da var vi enige om at barnet ikke kunne utsettes for mine innleggelser og psykdom lenger. Hadde jeg fått avlastning som jeg ba om de siste to årene, hadde innleggelse kanskje vært unngått. Jeg sa fra meg barnet helt frivillig, jeg så jo hele veien at dette ikke var bra. Bv ville ta saken i fylkesnemnda for de var redde for at jeg ville ombestemme meg etter noen mnd. Advokaten min anbefalte forenklet saksgang i nemnda for jeg var innlagt når saken skulle gå og dermed hadde jeg støtte nok rundt meg. Jeg gikk for forenklet og at jeg frivillig ga barnet fra meg.

Nå over to år etter, etter barnet først bodde to år i beredskapshjem, så nå syv måneder i fosterhjem, har jeg tenkt litt fremover. Barnet er nå over 15, jeg hadde omsorgen i de første 12 1/2.

Jeg spurte barnet om hvor det ville bo- først ville det bo hos meg igjen, men jeg gjorde om spørsmålet og sa hvis det fikk velge helt selv på øverste hylle. Hva vil du da? Mamma vil elske deg og være der for deg uansett!! Barnet vil bo der det bor og har bodd siste syv mnd. Det fikk nettverk, venner og alt fra første stund og trives veldig godt der.

På en måte et lite slag i trynet, men samtidig er jeg veldig glad for at barnet turte være ærlig med meg, roste det virkelig opp i skyene. Barnets meninger er det viktigste, og selvsagt forholder jeg meg til det. 

Er veldig glad på barnets vegne. Det har det veldig bra der det er nå.

Selvfølgelig er det jo en bekreftelse på at jeg ikke var god nok, men det er og en bekreftelse på det at jeg overlot barnet til barnevernet var riktig avgjørelse!! Vi har vært veldig heldige med de hjemmene barnet har fått oppleve.

Så til spørsmålet. 

HVIS jeg hadde hatt EUPF hadde dette virkelig satt meg i en personlig krise, selvskading, mulig selvmordsforsøk og annen utagering. I tillegg ville jeg vel blitt superdeprimert og alt det der. Det står i journal at jeg er kronisk suicidal, EUPF, andre personlighetsforstyrrelser ol.

Men jeg ble ikke deppa av denne beskjeden. Jeg ble glad, for det bekreftet at jeg har tatt rett avgjørelse. Og jeg skal ikke gjøre noe for å få barnet hjem igjen. 

Er det jeg som reagerer feil på dette? Eller er det faktisk voksent, sånn jeg ser det? Og på en måte synes jeg at jeg avkrefter EUPFen som jeg fikk for snart to år siden. At Bipolar fortsatt bør være diagnosen.

Det er mange som kjemper for barna sine der ute, jeg er glad for at barnet mitt turte være ærlig med meg. Jeg kunne selvsagt kjempet for å få barnet hjem, men jeg gjør ikke det mot dets vilje...

Føler meg rett medisinert for det jeg mener fortsatt er Bipolar, bare små justeringer igjen.

Håper du kjenner meg igjen NHD, og kan svare på om dette er "rett" følelse eller om det er psykt...

Anonymkode: 3c722...40d

[stjernestøv]

Jeg syns ihvertfall du gjorde og følte det rette her, til barnets beste og etter barnets ønske.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes dette er en meget klok og moden reaksjon. Den alene er ikke noe som kan avkrefte diagnosen eupf, men det taler absolutt i positiv retning.

Om jeg forbinder riktig, var det jeg som ga deg diagnosen BP, og jeg mener fortsatt at dette er riktig. Jeg mener det er avgjørende for din fremtid at du medisineres korrekt for BP og at du ikke seponerer behandling igjen.

Jeg kan ikke unngå å bli følelsesmessig positivt berørt når jeg leser det du skriver. Jeg unner deg virkelig et bedre liv.

Lykke til :-)

[AnonymBruker]

Det er selvsagt flere ting som til sammen gjør at jeg føler den kan avkreftes. 

Ja, du var enig da jeg først fikk diagnosen i 2006. Du er den som har holdt ved den da andre har tvilt. Det takker jeg deg veldig for- TUSEN TAKK!!

Jeg er veldig glad for at barnet mitt har det bra, og veldig mye bedre enn det livet jeg kunne gitt!

Jeg skal IKKE seponere igjen. To ganger har vært to for mange. Føler meg ganske ok medisinert nå, bare litt småjusteringer jeg ønsker. Får dog ikke prate med lege på DPS før tidligst Desember. Fastlegen som har hatt ansvaret, er i permisjon, vært siden begynnelsen av September. Da er det bare å holde ut til legen på DPS har tid.

 

Tusen takk for svar 😊

Anonymkode: 3c722...40d