Hvordan klarer vi å overleve slikt?

[AnonymBruker]

Tv-programmet "mitt lille land" preget meg veldig i går. 

Det handlet om en mann som nesten holdt på å skyte 4 medelever og lærer i 8.klasse etter lang tids mobbing. Det kunne blitt en "skolemassakre".

Hans oppvekst var ganske lik min. Han tok ikke med venner hjem, og ingen kjente han egentlig.

Det virket som at hans oppvekst også var "mørk". Jeg ble ikke mobbet, men baksnakket og utestengt -  han ble direkte mobbet. Han var det også usynlige barnet sånn som jeg var. Jeg ville ikke være synlig, og jeg levde nesten alltid i min egen boble. Fikk ikke med meg det som skjedde på utsiden. 

Det gjør vondt for meg at jeg ble utestengt og baksnakket på skolen fordi jeg var "rar", fjern og ikke hadde "normale" klær, mat og slikt - vi hadde jo så lite penger også. Mye derfor vil jeg ikke ha kontakt med de jeg gikk sammen med på skolen heller - det er for sårt.

Han sto frem for klassen sin og fortalte dem "alt" i programmet. 

Er det mange som vokser opp "sånn"? 

Jeg ser på min egen oppvekst som "mørk". Forbinder den som svært vond og depressiv samt preget av konstant frykt. Skolen var også et mareritt for meg. Jeg slet forferdelig både fysisk og psykisk, var nok også deprimert. Det var grusomt, utrolig at jeg kom meg gjennom skolen, men jeg hadde jo ikke noe valg. 

Tenker heldigvis lite på det, og jeg vil ikke si at det plager meg i hverdagen. Mye er også fjernt for meg idag - det føles uvirkelig fordi det var så unormalt. Men noen ganger kommer tanker og minner, og programmet i preget meg. 

Jeg unner ingen å vokse opp sånn. Jeg må gå i terapi for å reparere det andre ødela, og er glad for at jeg har en behandler som i hele tatt holder ut med meg.

Jeg er også sikker på at det er mange som har hatt det ti ganger verre enn meg, så jeg burde egentlig ikke klage. Men følelsene og minnene dukker opp innimellom.

Jeg tror at jeg "overlevde" fordi jeg klarte å distansere meg emosjonelt. Jeg visste ikke hva følelser var før jeg begynte å åpne meg i terapi. Jeg fikk mange reaksjoner og følelser jeg ikke visste fantes. 

Hvordan har andre klart seg gjennom slikt? Mannen i programmet tenkte å ta livet av medelever og lærere - jeg ønsket å dø. Det som trolig "reddet" meg var at jeg kom meg vekk fra hjemmet som 16-åring, fant meg en eldre kjæreste. 

 

Anonymkode: d7cea...ad4

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp omtrent sånn. Mine foreldre hadde nok med seg og sine psykiske og økonomiske problemer, og jeg måtte klare meg selv. Mat, arveklær og tak over hodet fikk jeg, men det var alt. Det var mye kjefting og jeg måtte velge side. Jeg måtte høre på at de baktalte hverandre, min mor klaget på far og min far klaget på mor. De klaget begge på økonomien, og skyldte på hverandre for alt mulig. Jeg ønsket å være usynlig, og alle synes jeg var rar på skolen. Lærerne gjorde ingenting, annet enn å mase på meg om at jeg burde skaffe meg venner. Joda. Lett det når folk unngår deg. Lærerne visste jeg var aleine, og dreit i det.

Det hadde ikke falt meg inn å skyte noen, men jeg har en tanke jeg liker å trekke frem når jeg er i dårlig humør. Lynet slår ned i skolen og brenner den ned til grunnen. Jeg er i nærheten, og har mulighet til å ringe brannvesenet, men gjør det ikke. Jeg står bare og fryder meg mens jeg ser på at flammene eter opp hele bygningen. Noen spør meg hvorfor jeg ikke ringte, og jeg smiler et trist smil og sier "dessverre hadde jeg ikke strøm på mobilen, huff så trist jajamensann, dette var fælt, huff." mens jeg ler rått innvendig. 

Anonymkode: 3a460...b5c

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp omtrent sånn. Mine foreldre hadde nok med seg og sine psykiske og økonomiske problemer, og jeg måtte klare meg selv. Mat, arveklær og tak over hodet fikk jeg, men det var alt. Det var mye kjefting og jeg måtte velge side. Jeg måtte høre på at de baktalte hverandre, min mor klaget på far og min far klaget på mor. De klaget begge på økonomien, og skyldte på hverandre for alt mulig. Jeg ønsket å være usynlig, og alle synes jeg var rar på skolen. Lærerne gjorde ingenting, annet enn å mase på meg om at jeg burde skaffe meg venner. Joda. Lett det når folk unngår deg. Lærerne visste jeg var aleine, og dreit i det.

Det hadde ikke falt meg inn å skyte noen, men jeg har en tanke jeg liker å trekke frem når jeg er i dårlig humør. Lynet slår ned i skolen og brenner den ned til grunnen. Jeg er i nærheten, og har mulighet til å ringe brannvesenet, men gjør det ikke. Jeg står bare og fryder meg mens jeg ser på at flammene eter opp hele bygningen. Noen spør meg hvorfor jeg ikke ringte, og jeg smiler et trist smil og sier "dessverre hadde jeg ikke strøm på mobilen, huff så trist jajamensann, dette var fælt, huff." mens jeg ler rått innvendig. 

Anonymkode: 3a460...b5c

Kanskje jeg skulle laget meg noen slike tanker jeg også. Trist å høre om hvordan du har hatt det. Hvordan går det med deg i dag, og hvordan kom du deg gjennom alt? 

Anonymkode: d7cea...ad4

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje jeg skulle laget meg noen slike tanker jeg også. Trist å høre om hvordan du har hatt det. Hvordan går det med deg i dag, og hvordan kom du deg gjennom alt? 

Anonymkode: d7cea...ad4

Tja, det går vel ikke så veldig bra egentlig. Jeg gikk til behandler tidligere, og jeg skal sannsynligvis begynne igjen. Hva resultatet av det blir, gjenstår å se. Det er mye gammelt slagg som må renskes opp i. 

Jeg synes det er flott at du har en behandler du trives med, det er gull verdt  Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, å være utenfor i en boble, og å være distansert emosjonelt.

Anonymkode: 3a460...b5c