Så skuffet over meg selv

[AnonymBruker]

Jeg dro til Oslo fredag, det er noen timers reise. På turen begynte tårene å renne og jeg brukte vel stort sett fire timer på å holde de i sjakk dvs ikke bryte helt sammen. På Oslo s Var det mye folk, jeg fikk totalt panikk. Enten en buss hjem eller bryte ammen midt i folkemengden med ambulanse osv. Løp rundt og fant buss så jeg dro rett hjem.  Jeg hater buss og spesielt firefelts veier, sjåføren av det vinglete slaget (skulle tro han hadde kapret bussen). I 4,5 timer på bussen kjemper jeg med tårene og sammenbrudd. 

Jeg er så skuffet over meg selv. 25 flotte mennesker satt og ventet på meg og jeg kom ikke. Ei helg med sosialt og ganske dype vennskap ble ødelagt så lett. Jeg har aldri aldri hatt ett så voldsomt panikkanfall før, ei heller har det vart så lenge (10 timer). Trodde jeg skulle sove lenge nå men våken etter 5 timer søvn på ti stilnoct er ikke mye å skryte av heller. 

Hva er igjen av livet om jeg ikke kan delta på ting jeg føler meg trygg på engang...alt er jo ødelagt nå. 

 

Anonymkode: 241ea...98c

[AnonymBruker]

Må si jeg kjenner en dyp medfølelse for den smerten du beskriver. Lett å identifisere seg med da jeg har vært i slike kraftfulle  angstbobler selv.

Når panikken "tar deg "er  gjerne alternativene få om en ikke " er bekjent " av sine følelser eller de oppleves som irrasjonelle og overveldende . Når du føler deg alene med angst og du utad skal vise fungering i samtidghet med indre redsel og fortløpende worst case scenarier .

Kanskje var din reaksjon en måte å sette grenser for deg selv ved å ikke tvinge deg inn i en setting som mobiliserte fritt flytende angst? Selv har jeg fått tilbakemelding på at dette - du lyttet til noe i deg selv ---.samtidig blir det en dramatisk opplevelse som åpner opp for stor nederlagsfølelse. Og hva slags liv får en når angst får all makt ?

Du går glipp av meningsfulle aktiviteter og isolasjon kan lett bli " svaret". Jeg har selv ikke kommet ut av dette men lært å kjenne etter i forkant , hva kan jeg klare - hva kan jeg ikke klare . . Dette i motsetning til å presse meg og så havne i panikk . Som om jeg mer kan vurdere i forkant hva som vil utløse total panikk og hva jeg kan " overleve" med en viss verdighet i behold.Dette kan gi gradvis mestring føler jeg .

Men mulig dette ikke er gjengs for din form for panikk , håper du har noen å dele din opplevelse med - som lytter til deg og tar deg på alvor. 

Empatisk hilsen 

 

Anonymkode: 85c5d...fbe

[AnonymBruker]

Takk, du beskriver det bra for meg. Jeg visste joviale at det kunne bli så ille, jeg har kjent mange anfall som har vart i halvtime/time og tenkte at det skal jeg jo klare. Å ha ett sete på toget hvor jeg kan være "alene" samt å tørre å si ifra til vennene på hotellet at jeg må ha en pause alene, i min verden skulle det være en helt OK måte å takle dette på. Tydeligvis hadde angsten mere å by på... Det skumleste er at jeg ikke kan gå noen sted lengre. Sosialt liv er borte, jobb er borte.  jeg tenker på å forsøke feks Sobril men samtidig, jeg tror ikke jeg klarer å håndtere slik medisin. Er redd jeg kommer til å bruke den for mye og bli avhengig. AD får jeg ikke pga jeg går i mani av dem, serquel var en grusom opplevelse...

Anonymkode: 241ea...98c